UiB-rektor: Skogen Lund provoserer

I Aftenposten tirsdag 03.01, også sitert i Khrono, kan man lese at «NHO vil sanere mange av Norges 900 mastergrader. En «klar systemsvikt» i høyere utdannelse gjør at for mange studerer samfunnsfag rettet mot jobb i offentlig sektor». Det har etter hvert blitt en tradisjon at NHO går ut og vil legge ned eller kutte i antallet mastergrader. Særlig er det samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag som ligger øverst i bunken til NHO-direktøren. 

Det er rett og slett ganske provoserende når Skogen Lund sier at mange av utdanningsprogrammene «feeder folk veldig inn i en karrière i offentlig sektor». For det første blir det for enkelt å si at samfunnsvitenskapen og humaniora rekrutterer til offentlig sektor, mens teknologi og realfag rekrutterer til privat næringsliv. For det andre er det helt naturlig og svært viktig at man i et land med en stor offentlig velferdsstat har gode utdanninger som leverer attraktive kandidater som kan bidra til å utvikle offentlig sektor. Til sist er det viktig å påpeke at kandidater innenfor samfunnsvitenskapene og humaniora innehar kompetanse som næringslivet burde bli enda bedre til å utnytte.

Jeg deler synet om at Norge vil trenge kandidater innen teknologi og realfag i årene framover. Derfor er det gledelig at det satses på nettopp disse fagene gjennom tildeling av nye studieplasser, blant annet gjennom 500 nye studieplasser til IKT i budsjettforliket for 2017.

En rekke rapporter fra de siste årene peker likevel på at 1 av 5 jobber, slik vi kjenner dem i dag, vil forsvinne de neste årene. Årsaken er introduksjon av ny teknologi, og da i særlig grad datateknologi og automasjon. Med dette i bakhodet er det helt avgjørende at vi som utdanningsinstitusjoner og samfunn evner å utdanne ikke bare for det vi kjenner, men også for det ukjente.

Om vi som nasjon velger å gå for en løsning der vi bare utdanner skreddersydde kandidater for å løse dagens problemer vil vi gjøre oss selv en bjørnetjeneste. Å dimensjonere tilbudet av studieplasser etter det vi vet om dagens næringsstruktur er en vanskelig øvelse og bør derfor tilnærmes med varsomhet.

Som utdanningsinstitusjoner har vi ansvar for å levere kandidater som det er behov for, men næringslivet må også ta ansvar for å sikre disse kandidatene jobber. Når de tre første studentene fra Masterprogrammet i energi, som alle hadde valgt studieretningen fornybar energi, ble uteksaminert fra Universitetet i Bergen våren 2014 var det nesten ingen jobber innen det fornybare å oppdrive. Resultatet var at flere av disse måtte ta jobber innenfor andre områder.  

Jeg er enig med Skogen Lund når hun sier at vi ikke trenger 35 forskjellige utdannelser innen økonomi og administrasjon. Dette er også noe som Norsk studentorganisasjon (NSO) har vært kritiske til tidligere. Igjen mener jeg det blir en overforenkling fra Skogen Lund når hun sier at disse studiene er etablert av hensyn til inntjening ved landets universiteter og høyskoler.

Mange av disse er opprettet grunnet regionale behov for utdanning av økonomi- og regnskapskompetanse til både offentlig sektor og lokalt næringsliv. Dersom logikken til NHO var riktig skulle det jo også har vært opprettet en rekke tilsvarende tilbud innen teorifag, som for eksempel matematikk, som alle er billige studieplasser.

I et omstillingsdyktig samfunn trenger vi som Trine Eilertsen skrev i Aftenposten 16. september i fjor, «mennesker som har lært å lære, og som vet at de aldri er ferdigutdannet. De har en mastergrad i bunnen, men skjønner at yrkesliver vil føre dem inn på ulike veier».

Vi må gjerne ta en debatt om hvor mange ulike former for mastergrader man trenger, og det er en god ting å ha et kritisk blikk på om utdanningstilbudet totalt sett er riktig dimensjonert. Derimot tror jeg at NHO bommer grovt dersom man tror at teknologi og realfag alene skal løse utfordringer knyttet til omstilling i Norge og globale samfunnsutfordringer. Vi tror at disse utfordringene best kan løses gjennom tilnærminger hvor både ingeniører, kulturvitere, matematikere, statsvitere eller andre fagområder kan og bør spille en nøkkelrolle.

Som universitetsrektor er jeg opptatt av hva samfunnet har behov for. Det er derimot svært synd at den fremste representanten for norsk næringsliv ikke evner å se arbeidslivsrelevansen til norske humanister og samfunnsvitere. Dersom dette er en holdning som er representativ for norsk næringsliv er det svært uheldig og bekymringsverdig med tanke på fremtiden.