Vi trenger en bredere utredning av rollen vitenskapelig publisering spiller i kunnskapsproduksjonen, av utfordringer i dagens system, og av mulige forbedringer, skriver rektor Curt Rice. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Vi trenger en bredere utredning av rollen vitenskapelig publisering spiller i kunnskapsproduksjonen, av utfordringer i dagens system, og av mulige forbedringer, skriver rektor Curt Rice. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Plan S trenger ingen utredning

Plan S. Nina Sandberg varsler at Arbeiderpartiet ønsker en konsekvensutredning av Plan S og foreslår at det bør være en del av Stortingets arbeid med den nye langtidsplanen. Tiltaket er ansvarlig, men fokuset er for smalt, skriver Curt Rice.

Publisert   Sist oppdatert

Plan S, tatt i beste mening, er et forsøk på å løse noen av de problemene vi har med dagens system for vitenskapelig publisering. Det er likevel altfor mange problemer som Plan S ikke adresserer. Derfor vil det være klokt og nyttig å få til en bredere utredning av vitenskapelig publisering og dens rolle i kvalitetssikring, for så i etterkant spørre hvilke tiltak som kunne gi oss et bedre system.

Konsekvensutredning av Plan S i seg selv er en enkel sak, og hvis man virkelig må begrense fokuset til den, så kan jeg spare både Arbeiderpartiet og andre en god del arbeid og penger ved å ta det her og nå: Plan S kommer ikke til å få noen konsekvenser. Det er en påstand som er enkel å begrunne.

Plan S starter med et feilskritt som det ikke er noen vei tilbake fra. Den foreslår nemlig å samarbeide med forlagene for å få dem til å senke profittnivåene. Hvorfor skal de gjøre det? De store forlagene har så mye makt at koalisjonen bak Plan S i november måtte komme med en tolkning av sin egen plan som i praksis gir etter for alle de konservative stemmene som forslaget har fremkalt.

Det radikale i Plan S er borte. Hva er det da å utrede?
Curt Rice
Rektor, OsloMet

Det radikale i Plan S er borte.Hva er det da å utrede? De store forlagene kommer fremdeles til å tjene uforsvarlig mye penger. Forskere kommer til å kunne publisere hvor de måtte ville, fordi forlagene kommer til å effektuere de få endringene som kreves på en måtte som ivaretar både deres aktualitet og deres profittnivå. Dette kommer til å gjøre det mulig å opprettholde forvirringen mellom synlighet (impact factor) og kvalitet.

Plan S kommer med andre ord til å ha pent lite mer av konsekvenser enn å skape anledningen til å øve på skolefransken vår: plus ça change, plus c’est le même chose. Med ett mulig unntak: Forhåpentligvis blir mer forskning gratis tilgjengelig for lesere, men det er neppe et resultat som krever konsekvensutredning.

En bredere utredning av rollen vitenskapelig publisering spiller i kunnskapsproduksjonen, av utfordringer i dagens system, og av mulige forbedringer, vil i motsetning til Plan S ikke ha helt forutsigbare resultater. Publisering handler om distribusjon og kvalitetssikring gjennom fagfellevurdering. Å utrede hvordan det ideelle systemet for disse aktivitetene vil kunne se ut hadde vært nyttig, spennende, og internasjonalt banebrytende. Her kunne Norge ta en tydelig posisjon.

En slik utredning kunne ta opp spørsmål om bærekraft ut over det økonomiske. Er det f.eks. nok eksperter i verden til å opprettholde dagens fagfellevurderingssystem eller bør vi ta en annen tilnærming? Er det et problem når et tidsskrift har en for liten pool med folk som leverer fagfellevurderinger? Hva vil en alternativ strategi i så fall kunne være? Open review? Har vi kommet langt nok med kunstig intelligens til å begynne å bruke det som en del av fagfellevurderingene?

Vi bør også utrede hvorvidt dagens system faktisk lykkes med kvalitetssikring. Fungerer systemet som tenkt, for å skille mellom det som er bra og det som er dårlig? Bidrar fagfellevurderingsprosessen til å heve kvaliteten av det som publiseres? Et annet tema om kvalitet og objektivitet handler om diskriminering. Er det en fordel når man prøver å komme på trykk at man kjenner redaktøren? Er det en fordel å jobbe ved Harvard fremfor OsloMet når du vil inn i såkalte topptidsskrifter? Er det forskjellsbehandlinger av menn og kvinner? Er det mindre sannsynlig at en artikkel skrevet av en kvinne blir publisert enn en artikkel skrevet av en mann? Tar det lengre tid for kvinner enn menn å få tilbakemelding fra redaksjonen? Blir kvinners arbeid vurdert strengere? Blir de sitert like hyppig?

Det finnes en betydelig forskning på alle disse spørsmålene — en forskning som ikke inngir stor tillit til dagens system. Mitt håp er at en bred utredning av rollen vitenskapelig publisering spiller i kunnskapsproduksjon vil hvile på denne forskningslitteraturen og peke på de store og krevende problemene som dagens system har. Hvis vi gjør det, så kan vi kanskje lage nye planer som faktisk vil utgjøre en forskjell.