Misnøyen fra OsloMet sin rektor er ingen overraskelse, skriver prorektor ved UiB, Margareth Hagen. Foto: Pixabay
Misnøyen fra OsloMet sin rektor er ingen overraskelse, skriver prorektor ved UiB, Margareth Hagen. Foto: Pixabay

Norge har nå banet vei for en helt ny avtalestruktur med de store forlagene

Åpen tilgang. EU-kommisjonens fremste ekspert på markedsmakt ser ikke ut til å dele Curt Rice sin negative vurdering av avtalen, skriver prorektor på Universitetet i Bergen, Margareth Hagen.

Publisert   Sist oppdatert

Curt Rice uttrykker skuffelse over at vi har inngått nasjonal avtale om lesetilgang og åpen publisering med Elsevier. Han siteres på at «[n]oen få, store forlag tar en helt uforsvarlig profitt fra universitetene. Og Elsevier er blant de verste. De kommer aldri til å gi fra seg det profittnivået de ligger på».

Det er riktig at flere land har brutt forhandlingene med Elsevier på grunn av misnøye med pristilbud og åpen tilgang, men det er ikke snakk om en internasjonal boikott.
Margareth Hagen
Prorektor UiB

Det er sant at Elsevier har en høy fortjenestemargin. Årets forhandlinger vil ventelig føre til at det vi samlet sett betaler til Elsevier, for leseadgang og som betaling for åpen publisering, faktisk går ned. Mandatet for forhandlingene i år var å fokusere på åpen tilgang til publisert norsk forskning uten kostnadsøkning – dette ble sett på som et ambisiøst mål, men det er nådd.

Bevisstheten rundt åpen publisering har økt: det har kommet støtteordninger for å finansiere åpen publisering, og stadig flere forfattere velger åpen tilgang for sine artikler, både i hybridtidsskrifter og i helt åpne tidsskrifter. Åpen tilgang har dermed blitt en vesentlig inntektskilde for de store akademiske forlagene og for nykommere i bransjen.

Som den største utgiveren av norsk forskning har naturlig nok også Elsevier fått nyte godt av de nye inntektene. Forskere ved norske institusjoner har til nå betalt anslagsvis syv millioner i året for åpen tilgang hos Elsevier.

Med den nye avtalen sier Elsevier fra seg disse inntektene fra norske institusjoner. En stor del av kostnadene som tidligere var forbundet med åpen publisering er nå allerede dekket i den nasjonale avtalen, med et forbehold om at det norske publiseringsvolumet ikke øker vesentlig.

Dette er altså utgifter for Norge som ikke lenger kommer i tillegg. For å være presis: Vi betaler det samme for leseadgang som før. Vi kan publisere åpent 90 prosent av dagens publikasjonsvolum uten ekstra kostnad. Utover det betaler vi listepris for åpenhet. Med dagens publikasjonsvolum vil det koste rundt tre prosent av dagens abonnementsutgifter ekstra – dette utgjør rundt tre millioner – men dette må sees opp mot de syv millionene vi allerede i dag betaler for åpen tilgang hos Elsevier. Et anslag er altså at vi har fått full åpen publisering av norske artikler hos Elsevier – ikke bare uten å betale for dette, men altså med en besparelse.

Prisstigning i forrige avtale var 3,9 prosent, så det at et ikke er lagt inn noen inflasjonsjustering her, vil i realiteten bety at besparelsen er enda høyere.

Rice bekymrer seg for markedsmakten i akademisk publisering, men den inngåtte avtalen tar altså dette i riktig retning. EU sin sjefsøkonom for konkurransesaker, Tommaso Valetti, har nylig twittret: «Don’t mess up with the Vikings. Norwegian academic institutions jointly put pressure on Elsevier and managed to test a pilot «open access» project.» EU-kommisjonens fremste ekspert på markedsmakt ser altså ikke ut til å dele Curt Rice sin negative vurdering av avtalen.

Misnøyen fra OsloMet sin rektor er ingen overraskelse. I oktober bekjentgjorde Rice at han heller ikke var fornøyd med Plan S, fordi planen ikke går langt nok, siden de tradisjonelle tidsskriftene som har bygd opp et renomme for kvalitetskontroll fremdeles vil kunne ha markedsmakt under Plan S.

Jeg mener at kvalitetskontrollen som foregår i de sterke tidsskriftene har en stor verdi for norske forskere og for fagmiljøer som ønsker å hevde seg gjennom internasjonal kvalitet. Dette er noe annet enn å legge ut artikler på åpne, lokale servere. Rice ser for seg et helt annet tidsskriftregime, hvor de tradisjonelle tunge tidsskriftene med kvalitetskontroll og sitt hierarki viker for en helt annen form for publisering.

Denne typen total revolusjon var ikke mandatet for forhandlingene. Kanskje det er derfor han er skuffet over at vi nå har snudd nesten 2000 tidsskrift over til åpen publisering for norske forskere.

Det stemmer at vi med denne avtalen ikke har gjort slutt på markedsmakten i forlagssektoren. Mandatet som var gitt oss i forhandlingene var å sørge for åpen publisering kombinert med kostnadsnøytralitet. Curt Rice er ikke enig i målsettingen vår. I sitt åpne brev etter å ha brutt forhandlingene med Elsevier begrunner University of California dette med at Elsevier i for liten grad har tilbudt åpen publisering – de begrunner ikke bruddet i uenighet om pris.

Rice mener videre at vi underminerer den internasjonale boikotten av Elsevier. Det er riktig at flere land har brutt forhandlingene med Elsevier på grunn av misnøye med pristilbud og åpen tilgang, men det er ikke snakk om en internasjonal boikott. Det kan tvert imot være slik at Norge med dette har gitt et bidrag til at den andre som kommer etter får en god avtale.

For mange av disse landene kan åpen publisering være vel så viktig som pris. Norge har nå banet vei for en helt ny avtalestruktur med de store forlagene. Dette bør endre hva slags tilbud også andre land kan få, og det er interessant at Sverige nå skal gjenoppta forhandlingene med Elsevier.

Siste fra Khronos forside: