Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø sammen med innleggsforfatter Curt Rice på OsloMet i Pilestredet, hvor OsloMet leier bygg i gamle Frydenlund. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø sammen med innleggsforfatter Curt Rice på OsloMet i Pilestredet, hvor OsloMet leier bygg i gamle Frydenlund. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Det er utfordrende å leie bygg

Lokaler. Vi som leier bygg må gjøre kraftige innhogg i bevilgningen til kjernevirksomheten vår for å opprettholde god infrastruktur for forskning og utdanning, skriver rektor ved OsloMet, Curt Rice.

Publisert

Det pågår nå en gjennomgang av bygge- og eiendomspolitikken i statlig sektor, herunder strukturen for forvaltning av byggene de høyere utdanningsinstitusjonene disponerer.

Hensikten er blant annet å se på om det er mulig å gjøre forvaltningen av eiendommene mer kostnadseffektiv.

Å jevnlig måtte reforhandle kontrakter med private eiere er lite forutsigbart, og medfører en konstant og forstyrrende risiko for at vi kan miste lokaler vi i dag disponerer.
Curt Rice
Rektor, OsloMet

En ekstern analyse bestilt av Finansdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet, anbefaler at universiteter og høgskoler som eier sine egne bygg, overfører eierskapet til Statsbygg. Anbefalingen begrunnes med at ett system og én organisasjon for forvaltning av lokalene i statlig sivil sektor, er mest rasjonelt og lønnsomt over tid.

Uansett hva utfallet blir for de eldste universitetene som hovedsakelig eier sine egne bygg, må det også vurderes hva som skal skje for oss som leier mesteparten av byggene vi disponerer, særlig når vi leier av private eiere. Hvordan vi skal forholde oss til det kommersielle markedet, bør også være en del av den samlede tilnærmingen til spørsmålet om å leie eller eie.

OsloMet bruker mer enn 400 millioner kroner på husleie, og i løpet av de nærmeste årene må vi reforhandle veldig mange av våre husleiekontrakter. Dette er langvarige kontrakter (20 år og lengre), og kan innebære en kraftig økning i leieutgifter gjennom tilpasning til såkalt markedsleie.

Vi har god dialog med våre utleiere. Likevel gir private leiekontrakter oss en stor utfordring med å holde byggene våre oppdatert i tråd med avtaleforutsetninger, og fordi strukturelle endringer i universitets- og høgskolesektoren, ikke minst knyttet til teknologi, skaper nye behov. Nye behov har som regel en kostnadsside.

Vi må kontinuerlig tilpasse måten vi underviser og forsker på, og studentene våre forventer og krever mye av læringsmiljø og infrastruktur. Og jevnlig vedlikehold og oppgradering av lokaler og utstyr koster.

På toppen av leieutgifter og vedlikeholdskostnaden, er lange leiekontrakter, som i utgangspunktet driver leieprisene ned, lite fleksible og smidige når vi ønsker å gjøre endringer og innarbeide nye krav og behov. Om man eier sine bygg trenger man ikke å planlegge og allokere knappe ressurser for dette formålet på samme måte.

Vi som leier må gjøre kraftige innhogg i bevilgningen til kjernevirksomheten vår for å opprettholde god infrastruktur for forskning og utdanning. I tillegg er situasjonen med å jevnlig måtte reforhandle kontrakter med private eiere lite forutsigbar, og medfører en konstant og forstyrrende risiko for at vi kan miste lokaler vi i dag disponerer.

Derfor må det finnes nye tilnærminger og løsninger, slik at også vi som leier våre bygg i det kommersielle markedet, inkluderes i den eventuelle omleggingen av systemet og i regnestykket.