Bruker storslegga i kritikk av den vestlige verden. Serien berører

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Serien Exterminate All The Brutes tilbyr et ganske annet blikk enn det vi er blitt vant til gjennom de vestlige fortellingene om hvordan vi har skapt den verden vi kjenner i dag.

Regissør Raoul Peck har laget en stort anlagt sivilisasjonskritikk av den vestlige verdens grunnlag. Han tar for seg både den idemessige siden og den faktiske utøvelsen av samfunnets funksjoner gjennom dets praktiske handlinger. Haitisk fødte Peck har vært rundt i verden. Delvis er han vokst opp i Kongo, delvis i Brooklyn. I hjemlandet har han vært både filmskaper og kulturminister. Han har en lang filmografi bak seg. Sist vi var i kontakt med hans arbeid her hjemme var i 2017 ved I'm not your negro, dokumentaren om James Baldwin.

Pecks tre stikkord (i innledningen av første episode) for hva han hevder har vært de viktigste utviklingstrekkene er civilisation, colonialism og extermination. Vi ser straks at Peck bruker storslegga. Han er ikke interessert i smalltalk om sitt tema, og sine mange deltemaer.

Gjennom serien blir vi involvert i flere store omveltinger i verdenshistorien. De viktigste er den hvite manns kolonialisering av USA og dermed ranet av land fra urbefolkningen, slavehandelen fra Afrika til Amerika, holocaust og europeernes kolonialisering av Afrika. Tesen vi presenteres for er at selve grunnlaget for den moderne vestlige sivilisasjonen bygger på ideer som de fleste av oss ikke vil vedkjenne seg. Det handler om den hvite rasens måte å dominere verden på, og dens historiske muligheter for å gjøre nettopp dette.

FAKTA

Exterminate all the brutes

• Serie på HBO
• 4 episoder
• Regi: Raoul Peck
• Premiere: 8. april

Ett poeng som trekkes fram er at av de betydningsfulle revolusjonene på sent 1700-tall hører vi nesten bare om den franske og den amerikanske. Den haitiske er sjeldnere framme i lyset. Og noe av det som kjennetegner den er at den ble drevet fram av den svarte befolkningen, i en kollektiv ånd.

Er så Pecks prosjekt politisk radikalt? Svaret må bli både ja og nei. For den beleste er ikke denne fortellingens innhold nytt. Peck lener seg særlig på svenske Sven Lindqvists bøker, og i særdeleshet boka som seriens tittel er lånt fra, utgitt på norsk i 1995 under tittelen Utrydd hver eneste jævel. Og derfra kan vi trekke en linje til Joseph Conrads Mørkets hjerte, der nettopp denne replikken er sentral. Peck følger også denne linjen. Både Lindqvist og Conrad er med på ferden gjennom de fire episodene. Det er også forfatterne Michel-Rolph Trouillot og Roxanne Dunbar-Ortiz. Disse forfatternes bøker er Pecks kunnskapsgrunnlag.

Hvis vi skal kunne hevde at Peck er radikal, må det delvis være i fortellerformen og i måten han bruker filmmediets mulighet til å kombinere en kunnskapsbasert framstilling med grep som i stor grad appellerer til våre emosjoner. Det er ingen overdrivelse å si at Peck er framoverlent i dette prosjektet. Han har noe på hjertet. Han lar oss ikke sitte uberørt tilbake.

Peck benytter seg av en rekke filmatiske virkemidler. Han viser arkivopptak, bruker animasjoner og forteller via dramatiserte sekvenser. Hele tiden binder han dette sammen med sin rustne og utrettelige kommentarstemme som ikke lar oss hvile ett sekund. Noen steder blir sprangene for lange og for hurtige. Her presenteres vi for store perspektiver i ett sett, og det går noen ganger ut over fordypelsen. Hans analyse er likevel klar. Vi må gå i oss selv, de vestlige landene, og refortelle historien.

Ifølge Sven Lindqvist mangler vi ikke kunnskap om hva som gikk galt, men mot til å trekke konklusjoner. Ett sted angriper Peck akademia. Han sier: «American scholars have largely abandoned the role of public intellectuals to entertainers”. Han viser til diskusjonsprogrammer på amerikansk TV der det ikke spørres etter bevis eller argument: «It is opinion against opinion». Det er en interessant kraftsalve som vi gjerne kan la synke.

Raoul Peck er tydelig på at han ikke bedriver forskning om sitt tema. Hans prosjekt er å fortelle. Å fortelle en annen fortelling enn den dominerende.

Det lykkes han godt med.

***

En annen filmskaper som har laget et liknende verk, er den britiske journalisten Adam Curtis. Hans ferske BBC-serie Can't get you out of my head. An emotional story of the modern world er på samme måte som Pecks serie en stort anlagt undersøkelse av et tema vi gjerne tar for gitt i det moderne, vestlige samfunnet. Som undertittelen antyder, er også denne serien emosjonell i sitt uttrykk. Begge seriene skriver seg dermed inn i en formidlingssjanger som det er knyttet en viss risiko til.

Curtis undersøker makt. Ikke minst makt som usynlig kraft i et samfunn. Og han gjør det gjennom seks timer i et rikt bildemateriale som på mange måter er forførende, og dermed også skremmende.

Hans serie springer ut fra et britisk perspektiv, men henter sitt materiale også i USA, Kina og Russland.

Serien kan sees på den uavhengige film-nettsiden thoughtmaybe.com.

Begge seriene kan oppfattes som uttrykk for en tids-tendens som dreier seg om å kritisk undersøke vedtatte sannheter. Og særlig de store, de vi ofte tar for gitt. Kanskje er dette noe vi egentlig har visst en stund, at vi er inne i en tid der vi har behov for å revurdere det som tidligere ble konstruert som «sant». Den moderne klimabevisstheten kan gjerne sees i et slikt lys. Meeto, likeså. Samt alle de språklige endringene vi er midt inne i, i vår tid - der vi hele tiden leter etter nye og mindre diskriminerende betegnelser på mennesker, livserfaringer og fenomener, enten det gjelder hudfarge, utenforskap eller seksuell orientering.

Og kanskje er det nettopp denne tidsånden som skal ta oss videre i tiden etter at vi har erfart noe vi aldri trodde vi skulle erfare; gjenåpning av samfunn. Det er grunn til å tro at de neste årene, den post-pandemiske perioden, vil by på nye undersøkelser, nye utfordringer.