«Det er ikke en vakker historie»

En dokumentar som bygger på en tekst av James Baldwin og som er flettet inn i et estetisk lappeteppe av film, bilder og musikk - er verdt å se, mener vår anmelder.

Publisert Sist oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Noen dokumentarer kan du like gjerne se på TV, eller på mobilen for den sakens skyld. Hvis en dokumentar først og fremst viser en rekke ansikter som ser rett på deg og forteller om et tema - trenger du ikke kinoen. Men hvis filmskaperen har laget et verk som både går et tema nærmere etter i sømmene og dessuten utnytter filmmediets estetiske virkemidler til å konstruere en helthetlig undersøkende og kunstnerisk ambisiøs film – da trenger du kinoen.

I am not your negro er en film du bør se på kino. Regissør Raoul Peck har gjort nettopp dette valget for seg selv; hans estetiske ambisjoner står ikke tilbake for de dokumentaristiske. Sånt kan det bli heltstøpte verk av. Det er det blitt her.

La meg følge tre spor i denne anmeldelsen; tema, estetikk og relevans.

Raoul Peck har lagt et unikt materiale til grunn for sin film. Det handler om en uutgitt tekst av forfatteren og borgerrettighetsforkjemperen James Baldwin, skrevet i 1979, og nå altså billedlagt av Peck.

Baldwin ble oppfordret av sin agent til å skrive en bok om drapene på Medgar Evers, Malcom X, og Martin Luther King jr. Alle tre frontfigurer i borgerrettighetsbevegelsen i USA. Alle tre skutt og drept rett før de fylte 40 – i 1963, 1965 og 1968. Boken ble aldri ferdigstilt. Men brevet på 30 sider som Baldwin skrev for å forklare saken for sin agent og andre tekster han også skrev, danner det direkte grunnlaget for denne filmen. Samuel L. Jackson leser. Det gjør han slik at vi synes det er Baldwin som snakker til oss.

Jeg vil rett og slett si at som film betraktet – som kunstnerisk verk – er I am not your negro bortimot
perfekt.

Jan Storø

Peck utvikler dette temaet til noe midt mellom en historietime om USA på slutten av femtitallet og et stykke utover på sekstitallet, og en leksjon om hvordan rasisme og forskjellsbehandling skjer og deretter setter seg fast i den som opplever det. Vi møter Baldwin og flere av de samtidige aktørene. Vi blir, ikke minst, vitne til hva flere av de svarte elevene og studentene som måtte ha politieskorte for å kunne gå på skolen eller studere gikk gjennom.

Jeg er aller mest begeistret for den estetiske siden av denne filmen. Med Pecks hjelp er jeg ikke bare vitne, jeg er tilstede. Peck benytter seg av film og bilder fra Baldwins offentlige opptredener, gatekamper om borgerrettighetsspørsmålet, bilder fra reklame, intervjuer med Baldwin, klipp fra spillefilmer som viser hvordan USA har sett på sin svarte befolkning og et lydspor fylt av tale, diskusjon, opphetede gatesituasjoner – og musikk.

Det hele er kraftfullt komponert. Denne fortellingen har svært få, om noen, dødpunkter. Jeg vil rett og slett si at som film betraktet – som kunstnerisk verk – er den bortimot perfekt.

En film som tar opp rasisme, marginalisering av grupper i samfunnet og maktens noen ganger stygge ansikt er alltid relevant. Vi trenger stadige påminnelser om at våre samfunn ikke er like snille mot alle. Derfor er I am not your negro relevant. Men snakker den like kraftfullt til oss i dag som den antagelig ville gjort hvis den hadde blitt vist like etter at dens begivenheter utspilte seg? Eller blir den en fortelling om hva som skjedde på femti/sekstitallet i et annet land – altså en historietime?

Her er jeg mer i tvil, og må ta vekk en halv prikk på min imaginære terning. Eller er dette kanskje «et norsk blikk». Kanskje hadde jeg sett det annerledes hvis jeg satt midt i dagens USA og skrev dette? Rett nok trekker Peck linjer til vår tid. Vi ser glimt av ansiktet til dagens president, vi ser bilder av den første svarte presidenten, og vi ser nyere bilder av politivold mot svarte. Men jeg savner en tydeliggjøring av relevansen til hva som skjer i dag. Det hadde styrket filmen.

En del av Baldwins blikk fokuserer nemlig bakover. Han er i stor grad opptatt av hva som har skjedd. Derfor blir spørsmålet enda mer påtrengende: hvordan kan vi benytte hans dype innsikt i dag? Min fantasi er at en nåtidens Baldwin ville ordlagt seg annerledes. Han ville kanskje snakket mindre om slavehandel og lynsjing, mer om like muligheter til utdanning, om den svarte fengselsbefolkningen, om den stadig levende rasismen - om hvordan den sittende presidenten ikke har tenkt å gjøre noe med det.

Når jeg likevel lytter oppmerksomt til Baldwin, er det fordi kraften i hans ord også har det tidløse ved seg. Han er tydelig på at saken ikke handler om hvordan de svarte behandles (eller ble behandlet). Det handler om menneskelighet og verdighet. Om at hvites og svartes erfaringer er svært ulike. Om hva slags land USA er, og ønsker å være. «It’s not a pretty story», som Baldwin uttrykker det. Det er her vi finner den kjernen hos Baldwin som vi bør ta med oss videre.

Regissør Raoul Peck kan sitt håndverk. Derfor er I am not your negro blitt en viktig film. Og den kunne vært enda litt tydeligere.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS