Det må altså lages et nytt meritterende system som inkorporerer lære- og fagbøker og undervisning, skriver professor Anders Breidlid på Høgskolen i Oslo og Akershus. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Det må altså lages et nytt meritterende system som inkorporerer lære- og fagbøker og undervisning, skriver professor Anders Breidlid på Høgskolen i Oslo og Akershus. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

New Public Management og læreboka i høyere utdanning

Tellekantsystemet er overmodent for revidering slik at modellen kan sikte inn på flere typer publiseringsmåter som er viktige i universitets- og høgskole-sektoren, skriver professor Anders Breidlid.

Publisert   Sist oppdatert

I en ny artikkel, som er et tilsvar på intervjuet med meg på Khrono (21. april), argumenterer professor Terje Lohndal og seniorrådgiver Vidar Røeggen mot å gi lærebøker poeng i NVI-systemet. Istedenfor å gjenta en del av mine poenger som ikke synes å bli gjendrevet i artikkelen, vil jeg først ta et litt overordnet perspektiv på debatten om tellekantsystemet som lære- og fagbøker til vanlig ikke er en del av.

Det er liten tvil om at den rigide bruken av tellekantsystemet som Lohndal og Røeggen forfekter, er et ektefødt barn av New Public Management (NPM) og gjerne også nyliberalismen. New Public Management har gjennomsyret tankegangen rundt styringen av norsk offentlig sektor siden begynnelsen av 2000-tallet, og en viktig komponent av NPMs mål- og resultatstyring er tellekantsystemet i universitets- og høgskole-sektoren.

Forfekterne av systemet understreker at tellekantmodellen er ment som et mål på aktivitet og ikke kvalitet, og samtidig en indikator på forskningsproduksjonen på institusjonsnivå, ikke individnivå. Kritikerne på sin side hevder at systemet legger mer vekt på kvantitet enn kvalitet, og at den store vekten på publikasjonspoeng, gjerne gjennom tidsskriftsartikler, betyr at forskere prioriterer å skrive mange artikler istedenfor å bruke mer tid på hver artikkel og dermed sikre høyere kvalitet. The slow professor er ikke akkurat premiert. Nobelprisvinneren Edvard Moser uttrykker for eksempel stor bekymring over denne artikkelgaloppen. Faktum nå er at publikasjonspoengene brukes på individnivå til å bestemme hvor mye FoU-tid hver ansatt skal få. Uh-sektorens ledelse er – naturlig nok – opptatt av å telle poengene fordi systemet er slik at mange poeng gir mer penger i uh-kassa. Det er denne situasjonen som gjør at mange innen uh-sektoren ønsker å problematisere hvilke kategorier som får publikasjonspoeng - siden publikasjonsideologien, sterkt preget av nyliberalistisk tankegods, neppe lar seg reversere med det første. Den er imidlertid overmoden for revidering slik at modellen kan sikte inn på flere typer publiseringsmåter som er viktige i uh-sektoren. Slik modellen er nå, premieres referee-bedømte artikler i vitenskapelige tidsskrifter, mens lære- og fagbøker som brukes av studentene i undervisningen ikke gir poeng overhodet.

Det er riktig som forfatterne skriver at «Lærebøker er gjerne gjenstand for konsulentvurderinger og slike vurderinger forholder seg ikke primært til vitenskapelig originalitet og kvalitet, slik kravet er til publikasjoner som skal rapporteres». Dette gjelder nok et stort antall lære- og fagbøker som får støtte gjennom lærebokutvalget, og jeg argumenterer i intervjuet ikke primært for å få disse inn NVI-systemet. Jeg mener imidlertid at også disse lærebøkene må premieres, f.eks. i forhold til FoU-tid, og de bør også gi penger i kassa fra departementet. Dette blir ikke minst viktig når departementet nå går inn for at undervisning skal anerkjennes ved ansettelse og opprykk. Det må altså lages et nytt meritterende system som inkorporerer lære- og fagbøker og undervisning.

Poenget mitt, som forfatterne overser, er at lære- og fagbøker for allmennmarkedet som i stor grad oppfyller kriteriene for vitenskapelighet, bør få NVI-poeng. Slik dagens ordning er, må disse lære- og fagbøkene bli fagfellevurdert. Problemet er imidlertid at fagfellevurderingen koster både tid og penger, noe som forlagene sjelden tar seg tid eller råd til når de enkelt kan søke lærebokutvalget om publiseringsstøtte. Forlagene er avhengig av slik støtte for å få bøkene ut, og vanligvis får de også slik støtte.  

Det er liten tvil om at den rigide bruken av tellekantsystemet som Lohndal og Røeggen forfekter, er et ektefødt barn av New Public Management (NPM) og gjerne også nyliberalismen.

Anders Breidlid
Professor, HiOA

Det må altså lages et nytt meritterende system som inkorporerer lære- og fagbøker og undervisning.

Anders Breidlid
Professor, HiOA

Mitt forslag er at altså at UH-institusjonene selv forskutterer slik publiseringsstøtte som de seinere får tilbake når den fagfellevurderte lære- og fagboka er publisert.

Gevinsten ved en slik publiseringsgaranti for fagfellevurderte lære- og fagbøker er at forfattere og forlag kan senke skuldrene og vite at de har samme trygghet for å få dekket produksjonskostnadene for en slik lære- eller fagbok. Dermed  unngår man å måtte argumentere særskilt for vitenskapeligheten i en bok som har fått støtte fra lærebokutvalget.

Avslutningsvis vil jeg hevde at mange lærebøker og fagbøker som brukes som pensumbøker (med eller uten fagfellevurdering) kan være viktigere både vitenskapelig og kunnskapsmessig enn en ti siders artikkel i et fagfellevurdert tidsskrift. Den nesten religiøse troen på tellekantsystemet er forbausende og gjør antageligvis at mye viktig, ny kunnskap går tapt, og at mange viktige lære- og fagbøker bøker ikke skrives. Debatten bør nå fokusere på det ideologiske verdivalget som den snevre bruken av tellekantsystemet fører med seg, og den sjablonmessige overforenklingen av publiseringskategoriene. Ønsker vi et system som kneler ved nyliberalismens og NPMs alter?

PS. Et annet aspekt som jeg ikke har plass til å diskutere her, er den ofte tilfeldige plasseringen av nivå 1 - og 2-tidsskrifter, som gir store utslag poengmessig.