Norske lærebøker og tellekanter

«Vi har ikke tellekanter for formidling. Jeg er heller ikke sikker på at vi trenger det» skriver Universitetet i Oslos nye rektor Svein Stølen på sin blogg 7. august 2016 som et tilsvar til forlagssjef Hege Gundersens bekymring om manglende rekruttering av nye lærebokforfattere. Stølens blogginnlegg er svært leseverdig og en nyttig påminnelse om at formidling finner sted i stort omfang ved lærestedene våre. Lærebøker er én type formidling, men formidling er så mye mer. Formidling er en lovpålagt oppgave på linje med forskning og utdanning og lærestedene er finansiert for å utføre alle tre oppgaver, men bare utdanning og forsking har egne resultatbaserte indikatorer. Derfor mener mange at aktiviteten formidling nedprioriteres av institusjonene. Vi er usikre på om dette medfører riktighet og vi stiller oss helt bak Stølens beskrivelse av at denne oppgaven finner sted i stort omfang, men at vi selvsagt kan bli bedre.

I et intervju i Khrono 18. april problematiserer professor Anders Breidlid spesielt lærebøker og det norske tellekantsystemet. Dette er et av mange innlegg som argumenterer for at lærebøker bør bli en del av systemet med publiseringspoeng i Norge. I dette innlegget ønsker vi å bidra med noe fakta samt en problematisering av momenter som kommer frem i diskusjoner rundt dette. Innlegget løfter primært frem noen spørsmål som vi håper vil bli diskutert i den videre debatten.

Lærebøker og publiseringspoeng har gjerne blitt sett på som en del av spørsmålet om en mulig «formidlingsindikator». Dette har blitt utredet tre ganger, sist av NIFU i 2016. Alle tre gangene har det blitt konkludert negativt, også når det gjelder lærebøker.

Det er ingen tvil om at det er viktig å sørge for at norsk som fagspråk brukes aktivt og utvikles. Lærebøker er én måte å gjøre det på, selv om det er ulike meninger i sektoren knyttet til hvor viktig norsk språk er her (jf. NIFU-rapporten sitert over). I så måte er det relevant å undersøke om andelen norskspråklig pensum og nye norske lærebøker har gått ned etter at tellekantsystemet kom. NIFU-rapporten samt Schwach, Brandt & Dalseng 2012 viser at andelen har vært stabil i perioden 2004-2015. Det tyder på at vi ikke har et spesifikt problem med å rekruttere vitenskapelig ansatte til å bli forfattere av lærebøker på norske forlag.

Det er også en del misforståelser generelt når det gjelder dagens system. Professor Breidlid uttaler for eksempel at «poenget er at det en skriver skal blir fagfellevurdert». Her mener vi at Breidlid blander sammen begreper. Lærebøker er gjerne gjenstand for konsulentvurderinger og slike vurderinger forholder seg ikke primært til vitenskapelig originalitet og kvalitet, slik kravet er til publikasjoner som skal rapporteres. Vi er glad for at dette poenget også tydeliggjøres i regjeringens humanioramelding:

• «Ikke alle monografier og antologier tilfredsstiller kravene til vitenskapelighet. “Vekt på forskning” nevner spesifikt lærebøker (bøker skrevet spesifikt for undervisningsformål), og bøker rettet mot allmennmarkedet, som kategorier som ikke skal telle som vitenskapelige monografier/antologier.» (Meld. St. 25, Humaniora i Norge). 

Humaniorameldingen minner oss også på at det er fagmiljøene selv som har definert og avgrenset vitenskapelig publisering fra annen publisering.

En monografi eller antologi som presenterer ny innsikt og som er fagfellevurdert, men som samtidig brukes som undervisningsmateriale, vil være tellende. Dersom man skriver en lærebok basert på egen forskning, vil det i de fleste tilfeller ligge forutgående publikasjoner i tellende kanaler til grunn. Dermed vil man også ha fått uttelling for en lærebok, selv om boken i seg selv ikke gir uttelling i form av poeng. Og kanskje er det slik at bøker som er mer eller mindre omskriving av liknende bøker fra engelsk, ikke skal være tellende, da disse ikke presenterer ny innsikt. Her kunne man heller argumentere for at det er bedre å få gode engelske lærebøker oversatt til norsk, for derigjennom å styrke opprettholdelsen og utviklingen av norsk som fagspråk.

Over tid har man sett at i ca. 20 prosent av bøkene som har mottatt støtte fra Universitets- og høgskolerådets lærebokutvalg for høyere utdanning også er rapportert som vitenskapelige publikasjoner i CRIStin. Derfor mente Det nasjonale publiseringsutvalget at det var nødvendig å legge til en presisering i rapporteringsinstruksen. Her heter det at:

• «Bøker og andre læremidler som har mottatt økonomisk støtte øremerket for læremidler, skal normalt ikke rapporteres som vitenskapelige publikasjoner. Unntak fra denne hovedregelen skal begrunnes fra rapporterende institusjons side».

Bondevik II regjeringen foreslo å legge ned lærebokutvalget for høyere utdanning, men etter store protester fra forlagene, utvalget og UHR ble ordningen videreført. De økonomiske rammene ble imidlertid halvert som følge av denne prosessen og har siden bare vært indeksjustert. UHR har flere ganger siden argumentert for at rammene burde økes. Dette vil kunne bidra til at flere bøker kunne støttes. Økte rammer, kombinert med at Norge har meget gode ordninger for «royalties» for lærebøker, gjør at det kunne tenkes å kompensere for «manglende poeng». Det kompenserer likevel ikke for manglende status eller opptjening av forskningstid ved den enkelte institusjon. Samtidig er det ingenting som hindrer den enkelte institusjon fra å la lærebøker være tellende i slike sammenhenger. Flere institusjoner stimulerer formidling lokalt. Publiseringsindikatoren har uansett ikke vært intendert for bruk på individnivå.

Det er også viktig å huske på et annet moment NIFU-rapporten fra 2016 berører. Den viser at skriving av lærebøker er skjevt fordelt mellom fagområder. Dette står i sterk kontrast til skriving og publisering av vitenskapelige publikasjoner som vi finner i alle fagområder. Det kan argumenteres for at det er vanskelig å anbefale en generell indikator som bare har gyldighet for noen utvalgte fagområder og som derfor kun vil virke for institusjoner med en slik fagprofil.

I diskusjonen rundt lærebøker og tellekanter er det lite fokus på om vi har de lærebøkene studentene trenger i Norge. Virker dagens system for studentene? Er lærebøkene som gis ut gode? Lærebokstøtten fikk gode skussmål da den ble evaluert (NIFU rapport 2016:18), men det ble trukket frem noen innvendinger, blant annet at vi har et todelt bokmarked slik at formålet med lærebøker på norsk bare oppnås for utdanningene innenfor en bestemt fagprofil. Det er heller ikke enighet blant utdanningsledere i sektoren om at norsk språk er viktig i lærebøkene. Det ble også etterlyst at studentenes stemme burde høres i utvalget og at utvalget i større grad burde innhente strategiske vurderinger fra lærestedene om generelle prioriteringer. Kanskje er det her fokuset bør rettes og i noe mindre grad mot å få publikasjoner som ikke presenterer ny innsikt, inn i tellekantsystemet. Det viktige er å få ut gode lærebøker for studentene, at disse skrives av kompetente fagfolk, og at norsk som fagspråk opprettholdes og utvikles.

(Portrettfoto av Vidar Røeggen: Elin Fugelsnes, Forskningsetiske komiteer)