Oslo Metropolitan University som hovedskilt på alle bygningene på campus tyder jo i seg selv på at universitetet har ambisjoner om et visst internasjonalt fokus, skriver professor Anders Breidlid. Foto: Nils Martin Silvola
Oslo Metropolitan University som hovedskilt på alle bygningene på campus tyder jo i seg selv på at universitetet har ambisjoner om et visst internasjonalt fokus, skriver professor Anders Breidlid. Foto: Nils Martin Silvola

OsloMet er dårligst i klassen på å ta imot utenlandske ansatte

Strategi. Professor Anders Breidlid stiller spørsmål ved OsloMets internasjonale ambisjoner.

Publisert

I følge OsloMets «Strategi 2024» skal institusjonen «være et urbant og mangfoldig universitet med tydelig internasjonalt preg.»

At det ikke gjøres kostnadsberegninger når universitetet lyser ut stillinger internasjonalt, er besynderlig.
Anders Breidlid
Professor

Det engelske navnet Oslo Metropolitan University som hovedskilt på alle bygningene på campus tyder jo i seg selv på at universitetet har ambisjoner om et visst internasjonalt fokus.

Virkeligheten er imidlertid en annen, i hvert fall når det gjelder å tilrettelegge for utenlandske forskere som blir ansatt på OsloMet. Etter å ha sett hvor dårlig mottakelsen og tilretteleggingen er, er det grunn til å stille spørsmål ved om de internasjonale ambisjonene er noe mer verdt enn det papiret strategien er skrevet på.

Jeg har fått opplyst fra fagforeningshold at det flere ganger er søkt om strategimidler for å bedre mottak av utenlandske ansatte, men at alle disse søknadene er blitt avslått. OsloMet er det eneste universitetet i Norge som ikke har et slikt mottaksapparat. Dette er håpløst når de fleste utenlandske nyansatte ikke kan norsk, og dessuten er ukjente med blant annet institusjonens administrative rutiner og praksiser.

Når det gjelder økonomisk støtte til flytting, er det heller ikke gode ordninger på plass. Det er fakultetene, eller kanskje endog instituttene, som må dekke disse utgiftene, men det er lettere sagt enn gjort å få dekket flytteutgifter for utenlandske forskere. Selvsagt innebærer en flytting, ofte med familie, en betydelig merutgift, og manglende støtte til flytting vil kunne bety at forskeren sier nei til jobbtilbudet fordi det simpelthen blir for dyrt å flytte.

At det ikke gjøres kostnadsberegninger når universitetet lyser ut stillinger internasjonalt, er besynderlig.

To ting bør komme på plass: Det bør være en sentral pott til å dekke utgifter for utenlandske forskere, og universitetet sentralt bør etablere et skikkelig mottaksapparat. Dessverre er OsloMet den dårligste i klassen på disse områdene.