«Bredden» og pengene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Yngve Flo skriver i Khrono 3. mai at det å øke tematiske områder innen et stort fag kan være like viktig for bredden som det å opprettholde et lite fag. Dette er det noe i: Et stort fag som for eksempel biologi består av en mengde delområder som til dels tidligere har vært egne institutter (mikrobiologi, molekylærbiologi, fiskeribiologi, marin biologi, botanikk, zoologi) og skulle et tematisk område bli lagt ned, så lider den faglige bredden.

Jeg mener nå at bredden lider enda mer hvis distinkte disiplinfag med egne studieprogrammer legges ned, men det får alle mene som de vil om. Det viktige er at det er noe helt annet å legge ned et studieprogram enn å legge ned et emne innen et stort fag. Universitetsstyret vedtar en gang i året hvordan Universitetet i Bergen sine studieplasser skal fordeles på programmer. Foran årets opptak er det for eksempel utlyst femten studieplasser i teatervitenskap. Det er klart vi har en forpliktelse til å gi disse teaterinteresserte ungdommene en god utdannelse når vi først har ønsket dem velkommen.

Det betyr at en eventuell nedleggelse må skje over år. Den opprinnelige bemanningsplanen for teatervitenskap ville betydd at det fra neste sommer var én ansatt på faget og det ville være opplagt at forpliktelsen overfor opptatte studenter ikke kunne møtes på en skikkelig måte. Det reviderte forslaget innebærer to ansatte på faget.

Et annet fag på Det humanistiske fakultetet med nettopp to ansatte fikk nettopp akkreditering under tvil for bachelorgraden og sterk tvil for mastergraden. Man kan altså fremdeles stille spørsmålstegn ved om UiB møter forpliktelsene overfor de studentene som nå tas opp i programmene. Situasjonen for arabisk er nokså tilsvarende som for teatervitenskap, selv om diskusjonen om skjebnen til det faget har vært mindre høylytt.

Yngve Flo sier også at HF-UiB bør styre stillingene der de kan generere mest nye inntekter for fakultetet. Dette synes jeg er et problematisk standpunkt. Universitetene i Norge finansieres med opp mot 70 prosent med basisfinansiering. Mye av denne basisen refereres til som «studieplasser» og det er klart at mye penger må gå dit studentene er, siden det koster penger å få gjennom studenter.

Men basisfinansieringen endrer seg ikke om vi får flere eller færre studenter. Da måtte vi fått friske studieplasser – og foruten lektorprogrammene er det noe humanistiske fag typisk ikke får. Flere studenter utløser belønning for studiepoengproduksjonen – men på HF og SV dreier det seg om under 40 000 kroner per student og år. En del av dette beløpet beholdes på sentralt nivå og det koster penger å få gjennom ekstra studenter, så nettogevinsten er mindre. Dette er et lavt tall, så det skal mange nye studenter til før det monner i et fakultetsbudsjett.

I tillegg kommer det momentet at hvis en legger ned et lite fag og overfører en stilling eller to til et stort fag, så må først det store faget øke studenttallet nok til å gjøre opp for tapet av studenter på det nedlagte faget før nettoen blir positiv. Vil virkelig litt mer faglig bredde i biologi, samfunnsøkonomi og historie styre studentenes valg til de grader?

Universitetene finansieres altså i hovedsak av basisfinansiering. Det er klart at de store fagene er viktige for en institusjon som UiB og at studentene også der har rett på kvalitetsundervisning. Men det blir ikke riktig hvis vi skal styre inn basispengene våre etter hvor de kan skape en nokså marginal gevinst fra belønningsmidler for ekstra studenter.

Jeg tenker vi heller skal tenke gjennom hva samfunnsansvaret vårt er og hvordan vi bruker det budsjettet vi er tiltrodd fra samfunnet til å møte det ansvaret vi tenker vi har. Dette betyr ikke at det aldri skal legges ned noe disiplinært studieprogram på UiB, men at nedleggelser og kvasinedleggelser må løftes til universitetsstyret, og at styret må ta inn over seg både samfunnsansvaret til institusjonen og ivareta interessene til eventuelle gjenværende ansatte, forskerrekrutter og allerede opptatte studenter.