Vi angriper ikke humaniora og mener ikke at de bør nedlegges, skriver Trond Blindheim (bildet) og Thor Øivind Jensen. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Vi angriper ikke humaniora og mener ikke at de bør nedlegges, skriver Trond Blindheim (bildet) og Thor Øivind Jensen. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Humaniora-debatt: «Åpenbart et område for tabuer og ømme tær»

Humaniora. Vi bør ta til etterretning at arbeidslivet synes etikk og filosofi er mer garnityr enn en hovedkompetanse, skriver Trond Blindheim og Thor Øivind Jensen.

Publisert

Kronikken vår i Aftenposten 14. august «Utdanninger som ikke etterspørres i arbeidslivet, bør få mindre statsstøtte» fikk stor oppmerksomhet: Dagsnytt atten, leserinnlegg fra statsråden, bakgrunn for seminar på Arendals-uka, «rektoral» kritikk i Khrono og en pussig kronikk av Nina Witoszek og Atle Midttun i Aftenposten 24. august.

Ordlyden i innleggene mot oss er krass, men det tar vi som en indikasjon på at vi er i et område for tabuer, vanskelige problemer, sterke interesser og ømme tær.
Trond Blindheim og Thor Øivind Jensen

Responsen viser at diskusjonen bør drives videre. Det grunnleggende spørsmålet i kronikken vår var om sektoren er mistilpasset studentenes behov, og hvordan den kan styres inn på et bedre spor for å øke gjennomføringsgraden. Selvfølgelig skal vi skille mellom hvor vi mener kritikerne våre tar feil, men der vi kan bli enige gjennom diskusjon og presisering og hvor vi har en faktisk uenighet om verdier og behov omkring høyere utdanning.

Våre to påstander i kronikken var ulike, men enkle: For det første sier vi noe om enkle fakta som indikerer mistrivsel, dårlig gjennomføringsgrad og manglende tilpasning til yrkeslivet. For det andre sier vi at behovene for yrkesrelevant fagutdanning (fagskoler), kunnskapsbasert profesjonsutdanning (høgskoler) og forskningsbasert topputdanning (universiteter), er så ulike at de alle lider under én struktur, én kultur og én økonomi.

Ordlyden i innleggene mot oss er krass, men det tar vi som en indikasjon på at vi er i et område for tabuer, vanskelige problemer, sterke interesser og ømme tær. Særlig sterkt er engasjementet omkring den tro at vi vil svekke (nedlegge?) humaniora som universitetsfag. Vi angripes på flere punkter for holdninger vi ikke har. Derfor er det fruktbart å forklare, presisere og nyansere:

Vi angriper ikke humaniora og mener ikke at de bør nedlegges. Vi angriper heller ikke mulighetene til fritt studievalg. Vi skriver ikke noen steder at næringslivet eller arbeidsmarkedet skal styre opptakene på universitetene. Derimot skriver vi at universitetene ikke egner seg til masseutdanning, og at i noen fag er dette mer tydelig enn for andre, for eksempel humaniora, fordi kombinasjonen av relativt billig undervisning og belønning av studentantall/studiepoeng lett skaper for mange studenter som blir frustrerte både av undervisning som kunne vært bedre, og av vage koblinger til yrkeslivet. Det er mulig at arbeidslivet kunne vært mer sivilisert om næringslivsledere hadde litt flere studiepoeng i etikk og filosofi, men vi bør ta til etterretning at arbeidslivet synes dette er mer garnityr enn en hovedkompetanse.

Universitetsstrukturen er knyttet til forskning med mange stillinger som ikke er faste, belønning av vitenskapelig produksjon og tett kobling av undervisning til forskning. Dette er bra og bør både bevares og styrkes (med unntak av det store innslaget av midlertidighet). Men når et slikt system settes til masseutdanning, blir det gjort med liten entusiasme, og organisatoriske forsøk på «skole»-gjøring er en trussel mot kjernevirksomheten som er forskning.

Dermed blir studentene frustrerte over svak fremdrift og middelmådig undervisning, og fagstab blir frustrerte av for liten forskningsprioritering. Tilsvarende blir de strukturene som skal drive god yrkesutdanning fylt med de samme krav til forskning som universitetene har. Altså: Igjen en oppskrift for frustrasjon, men nå preget av studenter som møter for mye vag teori og forskningsmetode der de ønsker og trenger mer yrkesrelatert kunnskap og dyktige pedagoger som kjenner praksisfeltet.

En forsiktig styring etter en slik innsikt, vil både informere studenter bedre om arbeidsmarkedsbehov og nyansere finanseringen av studiepoeng bedre etter samfunnsbehov, samtidig som universitetsfagene sikres bedre som forskningsuniversiteter. Hvorfor har vi for eksempel ingen rene forskningsuniversiteter (bortsett fra Svalbard) som kun har undervisning fra masternivå og oppover?

Til slutt: Fagskolene bør styrkes betydelig med flere studieplasser og mer ressurser. Profesjonsutdanningene (en stor del av dem) bør få lov å være nettopp dét, med vekt på god erfaringsbasert pedagogikk og yrkesnærhet.

Om vi skal peke på noen enkle veier framover, vekk fra en standardløsning der ingen blir så gode som de kunne ha blitt på sine oppgaver, er det noen enkle trekk å starte med:

Mindre opptak på mange universitetsstudier, høyere akademiske krav til studentene og styrking av forskningsfunksjonene. Profesjonsutdanningene må på sin side avvikle akademiseringen og koble seg sterkere til yrkene. Fagskolene må rett og slett bli flere.