Debatt ● Georg von Krogh
Behov for fremtidsanalyser i langtidsplanen
Gjennom ulike typer fremtidsanalyseverktøy kan vi bringe inn nye perspektiver og nye aktører i et system som i altfor stor grad er preget av «the usual suspects» som kommer opp med «the usual ideas».
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Norge er et trygt og godt land å leve i, men det velorganiserte konsensusbaserte offentlige beslutningsapparatet kan av og til sperre utsikten for utfordringer i horisonten. Det har ikke minst betydning for forsknings- og innovasjonsfeltet som må evne å endre seg i tide. Bedre fremtidsanalyser kan hjelpe oss med dette.
Hvert fjerde år oppdaterer regjeringen sin langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Den legger viktige føringer for prioriteringer og staker ut kursen for hvilke forskningsfelt Norge har best forutsetninger for å satse på. Den neste planen er ventet å komme i oktober 2022. Faktagrunnlaget er svært solid, og analysene grundige. Planen vil følgelig være av høyeste kvalitet, det kan vi være sikre på.
Eller? Kan det tenkes at vi går i litt for vante spor og at kartet og navigasjonsverktøyet ikke er oppdatert til aller siste versjon? Er det en fare for at politikken innrettes mot å videreføre en velprøvd og komfortabel balanse mellom institusjoner, fagfelt, interessenter, næringer og regioner?
Forskningsrådets internasjonale rådgivningspanel (IAB), som er en uavhengig komite bestående av internasjonale forsknings- og innovasjonseksperter, mener at Norge trenger bedre beslutningsgrunnlag for slike langtidsplaner. De foreslår at man systematisk og i større grad tar i bruk fremtidsanalyser.
Gjennom bruk av ulike metoder som å skanne horisonten for nye trender og endringer, analysere megatrender og utvikle ulike scenarier for fremtidig utvikling på sentrale områder, avslører fremtidsanalyser implisitte antagelser, utforsker potensielt betydningsfulle forstyrrende og overraskende elementer, utfordrer dominerende perspektiver og åpner opp for inkludering av nye aktører. Bruk av slike analyser kan bidra til at norsk forsknings- og innovasjonspolitikk går fra kun å koordinere eksisterende aktører og interesser i systemet, til å bli mer fremtidsrettet og strategisk.
Departementene trenger miljøer med fremtidsanalysekompetanse lett tilgjengelig for å utvikle gode beslutninger, men det er dessverre tegn som tyder på at Norge har begrenset kapasitet på dette feltet.
Georg von Krogh
Norge, som resten av verden, må løse en rekke miljømessige, teknologiske, økonomiske, sosiale og politiske utfordringer, hvorav mange er forverret av den nåværende koronaviruskrisen. Å oppnå de systemendringene som er nødvendige for å møte disse utfordringene krever en proaktiv og integrert tilnærming til politikkutvikling. Samfunnet har ikke råd til å vente på at kriser skal inntreffe, men må handle forebyggende og i størst mulig grad ta hensyn til uventede og brå endringer som kan ligge foran oss. Derfor er det behov for en kultur med fremtidsrettet tenkning.
Gjennom ulike typer fremtidsanalyseverktøy kan vi bringe inn nye perspektiver og nye aktører i et system som i alt for stor grad er preget av «the usual suspects» som kommer opp med «the usual ideas». Med et slikt utgangspunkt vil vi stort sett bli henvist til å drive tilpasning og justering av eksisterende prioriteringer og instrumenter. Fremtidsanlyseverktøy kan bidra til at vi klarer å ta de større sprangene som dagens presserende utfordringer krever.
I Norge brukes fremtidsanalyser for lite. I sin siste rapport om den norske innovasjonspolitikken (2017) skriver OECD at Norge i liten grad tar i bruk strategiske og helhetlige fremtidsstudier og at dette er en påfallende mangel. Flere andre land, deriblant Finland, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Japan, har opprettet egne enheter som har ansvaret for slike fremtidsanalyser – tett på beslutningstakerne.
Departementene trenger miljøer med fremtidsanalysekompetanse lett tilgjengelig for å utvikle gode beslutninger, men det er dessverre tegn som tyder på at Norge har begrenset kapasitet på dette feltet. Dette bør man gjøre noe med.
Tiden er knapp frem til oktober 2022, og departementene vil vanskelig kunne gjennomføre en fullstendig og fullverdig fremtidsanalyse for den nye langtidsplanen innen den tid. Man bør imidlertid gjennomføre en mindre pilotanalyse, som kan bygge på de fremtidsanalysene som allerede foreligger nasjonalt og internasjonalt. Gjennomføring av en slik pilotanalyse vil også kunne gi verdifull læring for gjennomføringen av fremtidige, mer omfattende fremtidsanalyser.
Forskningsrådet er allerede i gang med en omfattende fremtidsanalyse knyttet til den eksisterende langtidsplanens prioriteringer og en pilotanalyse i regi av departementene vil blant annet kunne trekke på denne. Men for de videre årene fremover er det viktig at man bruker fremtidsanalyser mer systematisk ved at utarbeidelsen av slik analyser inngår som en integrert del av arbeidsprosessen når det utarbeides planer for det norske forsknings- og innovasjonssystemet.
Ikke minst må man sørge for at ulike aktører i systemet, utover de godt etablerte, er involvert i arbeidet. Bare slik kan vi gjøre det norske forsknings- og innovasjonssystemet mer robust og bedre rustet til å svare på komplekse og tverrgående samfunns- og næringsutfordringer.
