debatt:

Barnehagelærere i markeds­liberalistisk skvis

Omgitt av overveldende, maktproduserende og markedsstyrte systemer, blir den enkelte barnehagelærer sittende igjen med et individuelt ansvar for å sikre virksomhetens kvalitet, uten tilstrekkelig handlingsrom til å håndtere situasjonen i tråd med eget faglig og etisk skjønn, skriver forfatterne av dette innlegget.

Foto: Marthe Seljeset Berg-Olsen
Foto: Marthe Seljeset Berg-Olsen
Publisert Oppdatert

Barnehagefeltet har i lang tid uttrykt bekymring både for hvordan barna i barnehagen opplever sin hverdag og hvordan eksterne aktører griper inn i pedagogisk tenkning og praksis. Uroen i feltet er ikke ny, men aktiveres igjen og igjen i møtene mellom profesjonens dyptfølte ansvar for barna og stadig trangere vilkår for etisk profesjonsutøvelse.

For å ruste profesjonsutøvere til å stå imot dette presset, er det viktig å unngå at profesjonsutøverne hver for seg må ta ansvar for å stoppe kartleggingsverktøy og standardiserte pedagogiske programmer.

Forfatterne av innlegget

Som barnehagelærere, barnehagelærerutdannere og forskere deler vi uroen, og mener den springer ut fra to økende tendenser: Pålagt bruk av eksternt konstruerte kartleggingsverktøy og standardiserte pedagogiske program og individualisering av ansvar. Programmer og kartleggingsverktøy, eksempelvis COS- trygghetssirkelen (Livsmestring og Helse i Barnehagen),

De utrolige årene (DUÅ) og Thomas Nordahls smiljefjespakke bærer alltid allerede med seg implisitte ideer om barn, pedagogikk og barnehage. Idégrunnlaget er ofte fjernt fra det synet på barn og kunnskapsgrunnlaget som formidles i profesjonsutdanningen og det som til nå har kjennetegnet den norske barnehagetradisjonen.

De standardiserte programmene legitimeres gjennom begreper som kvalitet, tidlig innsats, livslang læring, barns beste og effekt. Alt dette er elementer i en markedsorientert diskurs, tankemønstre som har fått økt innpass i feltet i form av statlig styring og kommunal kontroll. Rommet for profesjonens etiske skjønn har blitt redusert, samtidig som den markedsliberalistiske makten skjules i utdanningspolitiske dokumenter, der betydningen av den norske barnehagetradisjonen stadig proklameres.

Omgitt av overveldende, maktproduserende og markedsstyrte systemer blir den enkelte barnehagelærer sittende igjen med et individuelt ansvar for å sikre virksomhetens kvalitet, uten tilstrekkelig handlingsrom til å håndtere situasjonen i tråd med eget faglig og etisk skjønn.

Dette leder oss til å stille spørsmålet: Hvordan kan utdanningen ruste profesjonsutøvere til å navigere kritisk analyserende, og ta tilbake det profesjonsetiske mandatet i Barnehageloven fra 1975? Det mandatet som ga barnehagelærere tillit til å planlegge og utføre det pedagogiske arbeidet i barnehagen ut fra et faglig og profesjonelt skjønn tilegnet gjennom utdanningen.

Drevet av vår uro for utviklingen i barnehagefeltet, foreslår vi økt fokus på tre områder for å kunne styrke profesjonsutøveres muligheter til profesjonsetiske praksiser:

For det første, må barnehagepedagogikkfaget i utdanningen kobles til politiske strømninger og tendenser. Gjennom diskusjoner og analyser av de politiske og økonomiske premisser som ligger til grunn for barnehagevirksomheten, blir det mulig for barnehagelærerne å se det særegne i egne hverdagspraksiser i lys av det allmenne/de politiske strømningene barnehagen er del av. Dermed vil barnehagelærerne kunne stå sterkere rustet til å ivareta det pedagogiske skjønnet vi tidligere har betegnet som truet.

For det andre, må barnehagepedagogikkfaget gi studentene økt tilgang til ulike filosofiske tilnærminger. Filosofiske begreper kan fungere som verktøy å tenke med, og kritisk utfordre pedagogisk tenkning og praksis. Slike utfordringer kan motvirke en ukritisk tilpasning til dagens dominerende utdanningspolitiske diskurs.

Og for det tredje, må barnehagepedagogikkfaget tuftes på kooperative arbeidsformer slik at tendensene til individualisering utfordres. Studenter og lærere må sammen kontinuerlig utforske, analysere, eksperimentere og skape ny kunnskap. Vi oppfordrer til fokus på faglig og skapende fellesskap, for derigjennom å kunne yte motstand mot det tidligere omtalte individualiserte ansvaret, som gis barnehagelærerne, i iverksettingen av en markedsorientert produsert tenkning om barn, barnehage og pedagogikk.

Vi startet med å framheve en faglig uro for at etikk og profesjonelt skjønn står under sterkt press i feltet. For å ruste profesjonsutøvere til å stå imot dette presset, er det viktig å unngå at profesjonsutøverne hver for seg må ta ansvar for å stoppe kartleggingsverktøy og standardiserte pedagogiske programmer. Vi appellerer til at kampen mot standardiseringsregimene må gjøres kollektivt, etisk og profesjonelt.

Powered by Labrador CMS