Barn som informanter i kartleggings-undersøkelser
Skoleforskning. Skal og kan barn vurdere egen situasjon? Skoleforsker Thomas Nordahl blir angrepet for sine metoder og forsvarer her hvordan og hvorfor.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I Khrono blir det 23.01 henvist til Dagsavisen som gjennom flere artikler og kommentarer har skapt et inntrykk av at det er både krenkende, angstfremmende og til hinder for læring å spørre barn om hvordan de har det i barnehagen og på skolen. Barnekonvensjonen fastslår imidlertid at alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter fritt skal kunne gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet. Dessuten skal barnets synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Det vil si at undersøkelsene brukes for at barn skal si noe om kvaliteten på barnehagen og skolen, og den skal ikke og kan ikke brukes for å identifisere barn.
Thomas Nordahl
Hensikten med disse undersøkelsene der barn svarer er å kartlegge barns opplevelser av læringsmiljøet i barnehager og skoler.I undersøkelsen svarer barn på spørsmål om hvordan de trives, hvilke forhold de har til andre barn og voksne og om de blir utsatt for krenkelser. Det er nedfelt både i Lov om barnehager og Opplæringsloven at barns subjektive opplevelser skal tillegges stor vekt i arbeidet med å utvikle inkluderende læringsmiljø, og det er det disse undesøkelsene skal bidra til. Undersøkelsene bidrar til at barn blir hørt samtidig som de får være anonyme.
Lærere og ledere bruker så denne informasjonen fra barn for å forbedre det pedagogiske tilbudet. De har tilgang til en egen resultatportal som viser hvordan deres skole eller barnehage skåre i forhold til gjennomsnittet av andre skoler og barnehager som deltar. Det gis ikke tilgang til resultater på grupper som er mindre enn sju nettopp for å sikre personvernet. Det vil si at undersøkelsene brukes for at barn skal si noe om kvaliteten på barnehagen og skolen, og den skal ikke og kan ikke brukes for å identifisere barn.
For fire og femåringer i barnehagen og for elever fra 1. – 4. klasse benyttes ulike smilefjes som svarkategorier. Dette gjøres fordi det i denne aldersgruppen er mange barn som ikke har leseferdigheter som er gode nok til å delta i vanlige spørreundersøkelser. Ulike typer av smilefjes er vanlig å bruke i undersøkelser i en rekke land der barn er informanter. Det eksisterer mye forskning internasjonalt på bruk av smilefjes og andre visuelle måter å innhente informasjon på. Konklusjonen på denne forskningen er at bruk av smilefjes er en god måte å innhente barns opplevelser og vurderinger på.
Elevene svarer på denne undersøkelsen to ganger i løpet av fire år på småskoletrinnet, mens barn i barnehagen svarer på det en gang som enten fire eller femåring. Det tar ca. 15 minutter å svare på spørsmålene. Dette er derfor ikke uttrykk for et testregime i barnehage og skole, slik det hevdes i Dagsavisen. For det første testes ikke barn og for det andre foregår dette så sjelden at det ikke er uttrykk for noe regime.
Det reageres også på at spørsmålene kan være noe ubehagelige og vanskelig å svare på for barn. Det er til en viss grad riktig. Grunnen til at det stilles noe utfordrende spørsmål, er at om vi skal ta barn på alvor kan vi ikke bare stille positive og ufarlige spørsmål. Mange barn opplever ting i barnehagen og skolen som ikke er bra, og det bør vi også spørre om. Slik kan vi få kjennskap til det og dermed gjøre noe med det.
Undersøkelsesopplegget, spørreskjema og informasjonsskriv er innsendt til Norsk senter for forskningsdata (NSD), og det er utarbeidet en personkonsekvensvurdering (DPIA) på grunnlag av dette. Dette er gjort i et samarbeid med NSD, og de har ikke hatt innsigelser på undersøkelsene. Kartleggingsundersøkelsen har også blitt vurdert av Nasjonal forskningsetisk komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) i 2018, og dette bidro til at vi endret noe på informasjonsskrivene.
I Dagsavisen 23.01 uttrykker komiteleder i NESH Elisabeth Saxrud at SePU har gjort et godt arbeid i forkant av prosjektet. Videre sier hun i intervjuet at det «er viktig at barn og unge får være med i forskning som primærinformanter. Dette gir viktig informasjon som kan være relevant for å forstå og gjøre deres liv bedre».
Våre undersøkelser viser at de aller fleste barn i barnehagen og elever på småskoletrinnet trives, har venner, et godt forhold til voksne og er lite utsatt for krenkelser. Dette er viktige funn, og det viser at læringsmiljøet i barnehagen og skolen gjennomgående er bra. Men samtidig er det store variasjoner. Det er barnehager og skoler der mange barn ikke opplever et inkluderende læringsmiljø, og der de ikke er en del av felleskapet. For barn i disse skolene og barnehagene er det viktig at de ansatte får denne informasjonen og dermed kan gjøre noe med det.
