Kurs for nybakte foreldre er kanskje bra, men hvem skal holde kurset?

I et innlegg i Aftenposten tirsdag 15. oktober skriver Tone Strømøy at hundeoppdrettere nå krever at kjøpere deltar på valpekurs. Deretter spør hun: «Hva med nybakte foreldre?» Hun legger til grunn at vi i dag har «så mye kunnskap om barn, og den må vi bruke.»

Idéen om obligatorisk kurs for nybakte foreldre er kanskje god, men et betimelig spørsmål er da «Hvem skal holde kurset?» eller enda viktigere, «Hva skal kurset inneholde?». Strømøy mener tydeligvis at hun selv besitter viktig kunnskap på området, og det er store muligheter for at hun blir trodd. Hun er universitetslektor ved institutt for barnehagelærerutdanning ved OsloMet –storbyuniversitetet. Hennes spesialområde ligger innenfor barneoppdragelse og barnehage, og hun er dessuten forfatter av ei bok med tittelen «Oppdragelse mellom frihet og grenser».

I innlegget, med overskriften «Timeout er ikke greit» beklager hun at TV-serien Supernanny, med hyppig bruk av timeout, ble vist på en norsk kanal. Strømøy følger opp med en rekke problematiske kommentarer. Hun skriver (1) at de som forfektet timeout-metoden «trodde» at barnet lærte å oppføre seg, (2) at vi i tradisjonell læringsteori kaller dette negativ forsterkning, som kjennetegnes ved å bruke straff og sanksjoner, (3) at bruk av læringspsykologi i oppdragelse kan være effektiv, men bunner ut ifra behaviorismen, (4) at dette innebærer en slags tingliggjøring av individet og (5) at et slikt syn og metode har ingenting å gjøre med å oppdra barn. Hva Strømøy ellers har av kunnskap vet jeg ikke, men hun viser i alle fall at hun mangler kunnskap om den læringspsykologien hun så frimodig kritiserer.

Les også:

NTNU-forsker bidrar til høyreradikal propaganda

Jeg skal bare kort kommentere punktene ovenfor: (1) Virkninger av timeout er grundig studert og det er villedende å hevde at ekspertene baserer seg på «tro», (2) negativ forsterkning i læringspsykologi kjennetegnes ikke av bruk av straff og sanksjoner, (3) læringspsykologiske prinsipper er veldokumentert ved empirisk forskning helt uavhengig av om Strømøy bifaller en behavioristisk vitenskapsfilosofi eller ei, (4) i læringspsykologi tas individet i høyeste grad på alvor, og tiltak vil dreie seg om å endre omgivelsene slik at individets atferd endres, og (5) læringsprinsipper har alt å gjøre med hvordan barn oppdras og utvikler seg. Prinsippene forsvinner ikke selv om Strømøy og andre lukker øynene for dem.

Les også:

Bekymret for akademisering av lærerutdanningene

Jeg kan være enig med Strømøy i at «Målet med oppdragelsen er å hjelpe barnet til å bli selvstendig, med en god selvfølelse og en godt utviklet empatisk evne». Det vil imidlertid alltid være atferdsobservasjoner som ligger til grunn for å vurdere om barnet er selvstendig, om det har en god selvfølelse, og om det har en godt utviklet empatisk evne.

Når Strømøy med henvisning til sin egen bok hevder at oppdragelse er «fremelsking av barnets iboende muligheter», kan det høres besnærende hyggelig ut, men barn kan ha iboende muligheter for å bli mobbere, mobbeofre, skoletapere, forbrytere, rusmisbrukere, og så videre, og hvis Strømøys «fremelsking av barnets iboende muligheter» skal omsettes i nyttig praksis, vil grunnleggende kunnskap om atferds- og læringsprinsipper gi den aller beste rettesnor.

Uten bestått grunnkurs i læringsprinsipper vil jeg herved advare mot at Strømøy får holde kurset.