Bekymret for akademisering av lærerutdanningene

Vi vil gjerne at lærerutdanningene skal bli sterkere på forskning – og vi vil at de skal bli sterkere på praksistilknytning og relevans for skole og barnehage. Drar disse målene i samme retning? Noen vil si at det ikke er en motsetning, og at de virkelig gode forskningsmiljøene klarer begge deler. Det er selvsagt fantastisk om dette er sant. Men det er også mulig å se at tiltak som støtter opp under det ene målet, gjør det vanskeligere å nå det andre.

OsloMets retningslinjer for rekruttering er kanskje et eksempel på et tiltak som kan dra institusjonen i retning større forskningsproduksjon, men som samtidig kan svekke praksisrelevans og profesjonsinnretning. Det er to punkt i retningslinjene som har vekket interesse:

• Vitenskapelige stillinger skal utlyses med krav om minst førstekompetanse, altså doktorgrad eller tilsvarende.
• Alle undervisnings- og forskerstillinger skal lyses ut internasjonalt, og det skal som hovedregel ikke stilles krav til at søkerne behersker norsk.
• Les også: Akademisering og internasjonalisering på ville veier

Flere har pekt på at disse reglene vil bety at utdanningene hindres fra å rekruttere medarbeidere med viktig erfaring fra arbeids-, samfunns- og organisasjonsliv. Jeg tror kritikerne har rett i at dette vil kunne skje. Etter noen år med disse reglene vil antakelig en større del av dem som utdanner lærere til barnehage og skole, kun ha hatt en akademisk karriere. Det betyr at de vitenskapelig ansatte vil ha mindre erfaringsbasert kunnskap fra egen pedagogisk praksis. Jeg tror at dette vil være et tap, fordi det vil kunne svekke relevansen i lærerutdanningene.

En annen bekymring ved å rekruttere internasjonalt og med forskningskompetanse som viktigste kriterium, er at manglende kunnskap om norsk språk, skolesystem og kultur vil gjøre de tilsatte til dårligere lærere og veiledere for studentene. Undervisning og oppdragelse er nært knyttet til språk og kultur. Å kommunisere nyansert med lærerstudentene om relasjonen til elevene og den pedagogiske gjerningen, krever et felles språk som begge behersker svært godt.

Rektor på OsloMet, Curt Rice begrunner de nye reglene først og fremst med behovet for å få de beste forskerne. Og som han sier: Forskningen er i sitt vesen internasjonal. Og dette har han utvilsomt rett i. Det synes som om rektor for OsloMet har store ambisjoner for sin institusjon. Det er han slett ikke alene om. Flere andre institusjoner praktiserer tilsvarende ansettelsesregler. Og alle vi som er opptatt av god lærerutdanning er enige om at så mange som mulig, gjerne alle lærerutdannere, skal ha god forskningskompetanse.

• Les også: Regler for rekruttering er akademiseringsvanvidd

Hvordan skal vi klare å rekruttere lærerutdannere med god forskningskompetanse, god formidlingskompetanse og inngående kjennskap til det profesjonsfeltet de utdanner for?

OsloMet vil importere forskere, og bruke tid og penger på å lære dem om norsk språk, kultur og samfunnsliv. Man kan jo også tenke seg en annen mulighet. Ansett dyktige profesjonsutøvere med masterkompetanse og gode kultur- og språkkunnskaper, bruk deretter tid og penger på å gi dem forskningskompetanse.

Jeg skal ikke ta til orde for at det første ikke bør forekomme. Men jeg er ikke i tvil om at det siste bør være hovedsporet.

• Les også: Misforståelser om norskkrav ved ansettelser​​