Høyere utdanning må lenger opp på utviklingsagendaen

Hvordan få på plass et godt helsesystem uten leger? Hvordan skape et kompetent rettsvesen uten jurister? Hvordan forvalte natur og miljø uten biologer? Høyere utdanning er avgjørende for å skape solide og bærekraftige samfunn, men denne brede samfunnsbærende rollen gjenspeiles ikke klart nok i den internasjonale utviklingsagendaen.

Denne uken møtes politikere og andre beslutningstakere til FN-toppmøte i New York for å følge opp og gjøre opp status for bærekraftsmålene. Mål nummer fire, God utdanning, får mye oppmerksomhet i år. Derfor er også Den nasjonale komiteen for bærekraftsagendaen i Universitets- og høgskolesektoren representert i Norges delegasjon til høynivåmøtet.

For å løse de store samfunnsutfordringene vi står overfor trenger vi ulike typer kunnskap. Vi trenger hele utdanningsløpet, fra grunnskole til høgskole og universitet, for å kunne utføre viktige samfunnstjenester og sikre bærekraftige samfunn.

Betydningen av gode universiteter og høgskoler for en god samfunnsutvikling er etter hvert godt kjent. Forventningen til sektoren er derfor også høye. I det globale nord har oppbygging av høyere utdanning vært en sentral brikke i økonomisk og samfunnsmessig utvikling. Ikke minst er dette tydelig i Norden. Norge ligger i en av verdens mest kunnskapsintensive regioner hvor lik tilgang til høyere utdanning har vært grunnlaget for utvikling av velferdsstaten.

Høyere utdanning er viktig både for den enkelte og for samfunnet. I dag er avkastningen av deltakelse i høyere utdanning for den enkelte betydelig høyere i det globale sør enn i OECD-landene, og er ifølge Verdensbanken høyest i Afrika (21 prosent i 2015). Dette i seg selv er et godt argument for et utviklingspolitisk fokus på denne sektoren. Men den bredere samfunnsmessig effekten går langt utover hva den enkelte får igjen for høyere utdanning. Mange land i det global sør har stort behov for fagpersoner som kan utvikle sterke disiplinære fagmiljøer i sin egen lokale kontekst, slik at kunnskapen omsettes og kan gjøres relevant.

Etter tiår med investeringer i grunnutdanning i Afrika øker nå etterspørselen etter høyere utdanning. Historisk har det i stor grad blitt gitt støtte til grunnskole og de siste årene også til videregående skole, uten å tenke på hva elevene møter i andre enden. Grunnet denne satsningen vil andelen unge mennesker som kvalifiserer til høyere utdanning dobles eller triples de nærmeste årene. For å kunne høste gevinst av denne satsningen som er gjort bør det nå settes klare prioriteringer i bistand og utviklingspolitikk på nå å utvikle hele utdanningssystemer. Skal kunnskapsproduksjonen i det globale sør skyte fart må vi bidra til å utvikle sterke universiteter og høgskoler i sør.

Nettverk av forskningsorienterte afrikanske universiteter (ARUA) finansierer nå Sentre for fremragende forskning for å slå sine forskningsressurser sammen på områder som klima, energi og sosial ulikhet – tema av stor vitenskapelig og samfunnsmessig betydning. Afrikas ledere har sammen vedtatt den Afrikanske Unions Agenda 2063, med konkrete ambisjoner om å bygge opp forskningsintensive universiteter, mangfoldige høyere utdanningssystemer og regionalt utdannings- og forskningssamarbeid. De ser at regionen trenger kunnskapsproduksjon for å bygge sterke kunnskapssamfunn. Noen afrikanske land har tatt store skritt mot å bygge opp forskningsorienterte universitet. Som Cloete, Maassen og Bailey dokumenterer i boken Knowledge Production and Contradictory Functions in African Higher Education, har det allerede skjedd store endringer i kunnskapsproduksjonen i mange afrikanske land. En internasjonal og nasjonal utviklingsagenda som i større grad reflekterer disse endringene vil bli mer treffsikker og effektiv.

Norge har gjort mye for å fornye sin utviklingspolitiske satsning på høyere utdanning og forskning. Norges program for kapasitetsutvikling innen høyere utdanning og forskning (NORHED) bygger partnerskap mellom høyere utdanningsinstitusjoner i Norge og lav- og mellominntektsland. Samarbeid skal bidra til kapasitetsbygging og gjensidig kunnskapsutveksling mellom partene.

Utfordringen nå er å integrere NORHED bedre inn i Norges politikk på høyere utdanning, og gi Forskningsrådet en mer sentrale rolle i den videre utviklingen av forskningssamarbeid mellom Norge og land i sør. Kapasitetsbygging av forskning og høyere utdanning bør også bygges opp fra et perspektiv som ser på universitet og høgskoler som noe annet en lærerskoler eller luksusgoder for en helt begrenset elite.

Universitetene har en helt spesiell rolle som navet i kunnskapsproduksjon og -formidling, og høgskolene med sin profesjonsutdanning. Vår sektors sentrale posisjon i kunnskapssamfunn i sør er enda mer åpenbar når vi tenker på bærekraftsagendaens store ambisjoner. Uten kunnskap og forståelse av komplekse sammenhenger, og kandidater som tar denne kunnskapen i bruk i samfunn og arbeidsliv, er det få, om noen, bærekraftsmål som vil kunne realiseres.