UiO har et reflektert forhold til samarbeid i Kina

Rosland og Kobbeltvedt fra Raftostiftelsen kritiserer norske utdanningsinstitusjoner for manglende refleksjon om samarbeid med Kina. De hevder norsk akademia er naive om de tror at akademisk samarbeid vil fremme demokrati og menneskerettigheter i Kina. Analysen deres er unyansert og bygger på påstander som ikke kan stå uimotsagt.

Først en viktig oppklaring: forskere - enten de er norske eller fra andre land - samarbeider med forskere og ikke med et land eller en stat. Forskere ved UiO samarbeider med forskere i Kina om forskning og utdanning. Når vi samarbeider om forskning på tvers av landegrenser er målet, som med all forskning, å finne svar på viktige spørsmål. Målet er ikke i seg selv å fremme menneskerettigheter og demokrati. Det betyr selvsagt ikke at forskere som samarbeider dermed legitimerer brudd på menneskerettigheter, automatisk stiller seg bak et politisk regime eller nødvendigvis får en rolle som ‘nyttige idioter’ for totalitære politiske system, slik kritikerne fra Raftostiftelsen insinuerer.

Rosland og Kobbeltvedt ser med bekymring på norsk akademias samarbeid med en autoritær stat, hvor akademikerne er under statens overvåkning. Akademikere i Kina - som i Norge - har generelt et meget sterkt ønske om å samarbeide og de ønsker å styrke sin forskning så godt som mulig, få flere internasjonale relasjoner, utvide horisont og kunnskapsgrunnlag. Mange akademikere, særlig innen realfagene, opplever å ha relativt frie tøyler til forskning i Kina, mens forskere særlig innen samfunnsfagene er mer presset. Da er det - ifølge disse forskerne selv - ekstra viktig med nære relasjoner til utenlandske partnere som ikke distanserer seg og ikke vil ha noe med dem å gjøre fordi de jobber i en autoritær stat.

Vi er selvsagt enig i at forskere må være opptatt av og reflektere over den sammenhengen deres arbeid inngår i. Det gjelder ikke minst når vi samarbeider med forskere som må drive sin forskning under helt andre politiske og samfunnsmessige betingelser enn det som er vanlig i Norge. Det er urimelig å anta at norske forskere eller ledere har et lavt bevissthetsnivå, er naive eller ikke bryr seg når de engasjerer seg i forsker-til-forsker samarbeid. Når det gjelder Kina, har vi til gode å møte en seriøs akademiker som arbeider i Kina og som tror at akademisk samarbeid i seg selv og direkte vil fremme demokrati og menneskerettigheter i landet. Mange akademikere engasjerer seg samtidig på andre fronter for å forbedre den politiske situasjonen, uten at det kan sies å være målet for forskningssamarbeidet.

Vi forstår at det stilles spørsmål ved den ledertunge delegasjonen fra Norge som besøkte Kina i april. Den var massiv. I eget arbeid med utviklingen av internasjonale relasjoner er UiO opptatt av bottom-up samarbeid; forsker-til-forsker initierte samarbeid som utvikler seg over tid. UiOs deltakelse i reisen var basert på det prinsippet. Vi besøkte Fudan, Zhejiang, Peking og Tsinghua universitetene med våre aktive forskere for å bidra til at utdanning- og forsker til forsker samarbeidene utvikler seg videre.

Alle forstår at nye bilaterale samarbeid ikke nødvendigvis innebærer at utsatte etniske minoriteter i Kina får det bedre. Men hvor er datagrunnlaget for å påstå, som Rosland og Kobbeltvedt synes å indikere, at situasjonen blir verre av forskningssamarbeid? Det er for det første en god del etniske minoriteter som selv inngår i akademisk samarbeid med utenlandske forskere. Det er ønskelig fra deres eget ståsted. Vi tror dessuten det er fordelaktig at UiO bidrar til at Norge som nasjon får et bedre kunnskapsgrunnlag om hva som foregår, for eksempel i etniske minoritetsområder i Kina.

Selv i den kalde perioden etter at nå avdøde Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010, var det et betydelig samarbeid mellom UiOs forskere og forskere fra Kina. Faktisk hadde vi så mye som 1350 publikasjoner samforfattet med forskere fra kinesiske institusjoner i perioden 2014-2017. Hvis vi ser på UiOs internasjonale samarbeid utover Kina, er det svært få hvite flekker på verdenskartet. Det betyr også at forskere vi samarbeider med lever akademiske liv under ofte svært vanskelige forhold mange steder. Vi fører ingen utenrikspolitikk hvor vi nekter våre forskere å samarbeide med forskere fra autoritære regimer eller fra land som massivt bryter menneskerettighetene. Det å trekke den konklusjonen at disse forskerne, eller UiO som institusjon, dermed er ureflektert, er en feilslutning. Vi engasjerer oss tvert imot når våre forskere ikke får utvikle sine samarbeidsprosjekter - om det er mangel på innreisetillatelse eller andre utfordringer.

Det er viktig å huske at jo mer autoritær en stat er, og jo større makt denne staten har globalt, jo viktigere er det at akademikere bidrar til å forstå hva som foregår innen disse statene og hvorfor. Vi kunne selvfølgelig overlate det helt til ikke-norske forskere å jobbe i og med Kina for å forstå landet, historien, kulturen og hva som foregår der, men hva gagner det Norge eller akademia? Og hva tjener kinesiske akademikere og andre i Kina på det? Det inngår i forskerrollen å vurdere hva som er forskningsetisk og akademisk forsvarlig å gå inn i, gå ut av eller gå videre med – det er et ansvar som hviler på fagmiljøene og institusjonene.​

Les også: Alle innlegg og saker i Khrono om Kina