Aksepteres undertrykkelse i akademia?

Vårt Land skriver 20. juli om hvordan de muslimske uighurene i delstaten Xinjiang interneres i statlige leire for at de skal omvende seg fra ­islam og læres opp i kinesisk ­nasjonalisme. Dette er et av mange eksempler på at Kina tar stadig mer ekstreme grep for å kontrollere befolkningen. Dette forhindrer derimot ikke norsk akademia fra å søke stadig tettere samarbeid med Kina. I april dro over 200 representanter fra norske universiteter og høyskoler til Kina, ledet an av forsknings- og høyere utdanningsminister, Iselin Nybø. Vi forventer at norske myndigheter og utdanningsinstitusjoner blir tydeligere på sin egen rolle i samarbeidet med Kina, og at de tør å være åpent kritiske til Kinas forverrede menneskerettighetsbrudd.

Assimilering

Den seneste utviklingen i Xinjiang er at mer enn èn million representanter for kinesiske myndigheter er utplassert hos lokale uigurfamilier. Kinesiske myndigheter ønsker å omforme uigurers vaner og identitet gjennom tvungen assimilering og hjernevasking. Formålet med utplasseringen er såkalt politisk utdanning, gjennom bl.a. undervisning i mandarin og ukentlige flaggseremonier. Mange uigurer er muslimer, og representantene har i tillegg klare instrukser om å konfiskere enhver form for religiøse symboler i familienes hjem. Kinesiske myndigheter ser dette som del av sin kampanje mot terrorisme, separatisme og religiøs ekstremisme. På denne måten blir kampen mot terrorisme brukt som skalkeskjul for å slå ned på opposisjon og sivilbefolkning. Under oppholdene må familiene gi detaljerte opplysninger om sine privatliv og sin politiske tilhørighet. Human Rights Watch omtaler disse familieoppholdene som den ultimate form for overvåkning – det er en påtvunget politisk indoktrinering og assimileringsprogram.

Spesielt utsatt er aktivister og journalister som setter søkelys på uigurenes situasjon. En vanlig taktikk er å fengsle hele, eller deler av familien til aktivister og journalister. Rebiya Kadeer, et symbol i kampen for uigurenes grunnleggende rettigheter, har fått nærmere 40 av sine nære familiemedlemmer fengslet av kinesiske myndigheter. Dette inkluderer hennes fem barn, barnebarn og søsken, som alle har vært fengslet i over ett år. Ingen vet med sikkerhet hvor de blir holdt fanget. Trolig befinner de seg i såkalte ‘re-utdanningsleirer’. Disse leirene blir av menneskerettighetsorganisasjoner beskrevet som konsentrasjonsleirer og gir en uhyggelig gjenklang av Maos beryktede leirer. Human Rights Watch beskriver leirene som svarte hull der innbyggere forsvinner inn og aldri kommer ut.

Større forventinger til akademia

På tross av disse ekstreme bruddene på menneskerettighetene, ser vi at norske myndigheter og utdanningsinstitusjoner tier samtidig som de inngår samarbeid med Kina. Norske myndigheter har ved flere tidligere anledninger gjort det tydelig at de ikke ønsker å utfordre kinesiske myndigheter, senest ved bortgangen til den kjente menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo. Likevel innebærer den norske Kina-delegasjonen fra universitetene og høyskolene en ny utvikling i forholdet til Kina. Akademias rolle som fanebærere for kritisk tenkning og uavhengighet innebærer at vi har større forventninger til dem. Det er grunn til bekymring når akademiske institusjoner inngår samarbeid med en autoritær stat som ønsker kontroll over egen befolknings atferd og tanker. Kinesiske akademikere slipper nemlig ikke unna kinesiske myndigheters overvåkning. Det rapporters at kinesiske studenter som er på utenlandsopphold må rapportere hjem til myndighetene underveis og blir avhørt straks de er tilbake i Kina.

Soft power

Kontrollen over akademia strekker seg langt utover Kinas landegrenser. Spesielt kontroversielt er etableringen av over 500 Konfutse-institutter ved universiteter over hele verden. Konfutse-instituttene blir av mange Kina-eksperter brukt som eksempel på Kinas geniale bruk av såkalt ‘soft power’. De markedsføres som en del av Kinas kulturutveksling, men i realiteten har de nære bånd med Kinas propagandaapparat. Konfutse-instituttene er etablert av den kinesiske staten og styres direkte av kinesiske statlige organer, deriblant det kinesiske utenriksdepartementet. Det er ikke bare Kina som har opprettet institusjoner for å fremme kulturutveksling, noe Tysklands Goethe-institutt er et eksempel på. Men der andre land lar disse instituttene være uavhengige alternativ på siden av det universitetene tilbyr, insisterer Kina på at Konfutse-instituttene skal være en del av universitetene de blir en del av. Det rapporteres at universiteter som har opprettet Konfutse-institutter må få kurs og programmer godkjent av kinesiske myndigheter. I tillegg legger kinesiske myndigheter sterke føringer på at instituttene ikke skal diskutere politikk, historie og økonomi. Som følge av denne kritikken har flere universiteter i Europa og USAlagt ned sine Konfutse-institutter. I Norge har derimot Universitetet i Bergen satset stort med opprettelsen av Konfutse-instituttet.

— Naive

Norsk akademia er naive om de tror at akademisk samarbeid vil fremme demokrati og menneskerettigheter i Kina. Kinesiske myndigheter har for stor innflytelse over det faglige innholdet i disse samarbeidene, og eksemplene over viser at demokrati og menneskerettigheter ikke er en del av dette innholdet. Dersom norsk akademia setter akademisk frihet høyt er det rart at de ønsker å inngå samarbeid med et land der akademikere knebles. Raftostiftelsen savner en refleksjon fra norsk akademia om hvilke konsekvenser disse akademiske samarbeidene med Kina vil få. Når norske institusjoner åpner opp for nye bilaterale samarbeid vil ikke nødvendigvis utsatte etniske minoriteter i Kina få det bedre. Snarere er det tvert i mot. Ved å inngå samarbeid med kinesiske myndigheter og andre institusjoner som står myndighetene nært, viser vi at vi aksepterer Kinas undertrykkelse av egen befolkning.

(Innlegget er først publisert i Vårt Land.)