Debatt Stina Ihle Amankwah

Ansvar for egen læring i høyere utdanning

Stina Ihle Amankwah er rådgiver i Minotenk. MInotenk ønsker å bidra til økt deltakelse i, og økt tillit til, samfunnet blant innvandrere og deres barn.
Stina Ihle Amankwah er rådgiver i Minotenk. MInotenk ønsker å bidra til økt deltakelse i, og økt tillit til, samfunnet blant innvandrere og deres barn.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi er et samfunn i krise. Det siste året har vi erklært både koronakrise og klimakrise. Tidligere har vi erklært at vi befinner oss i en flyktningekrise, som aldri ble erklært for over, vi bare begynte å snakke om den som fortid en eller annen gang i 2017.

Et samfunn i krise er avhengig av å fostre samarbeid og problemløsning blant kloke og innovative hoder. Det er blant annet inklusjon og samarbeid som ligger til grunn for at sønnen til en fabrikkarbeider fra Tyrkia har klart å lage en vaksine som kan befri oss fra korona-uføret vi befinner oss i. Trivsel, godt sosialt miljø og forhold til medstudenter må få større fokus dersom vi skal lykkes med å fostre hodene som skal få oss gjennom kommende kriser.

Ensomhet og isolasjon har blitt anerkjent som en faktor som kan påvirke gjennomføringsevne og prestasjon ved studiet. Universitetene og høyskolene forventer at hver og en student skal ta ansvar for egen læring, og sånn sett er det en institusjonalisert individualisme som ligger til grunn for undervisnings- og arbeidsform på studiene.

På tross av at ansvar for egen læring har vært et motto for det norske utdanningssystemet siden 1994, har det ikke blitt noen stor debatt om hvem som har ansvaret for læringsmiljøet ved institusjoner for høyere utdanning. Dette er et problem fordi den enkelte student ikke kan forventes å stå individuelt ansvarlig for læringsmiljøet for seg selv og sine medstudenter. Godt læringsmiljø er en forutsetning for god læring. De som klarer å lære i et dårlig læringsmiljø, lærer på tross av miljøet, ikke på grunn av.

Som følge av det pågående oppgjøret med rasisme og diskriminering som har blitt løftet i 2020, forventer jeg at også UH-sektoren tar grep for å avdekke diskriminering og fordommer blant studenter.

Stina Ihle Amankwah, Minotenk

Undersøkelser som skal ta for seg studenters trivsel og opplevelse ved norske universiteter og høyskoler har etter #metoo også tatt for seg studentenes opplevelser med seksuell trakassering ved lærestedet. Resultatet var urovekkende, og hadde noen prøvd å formidle dette bildet uten tallene i bakhånd hadde de vanskelig blitt trodd.

Ingen av de store undersøkelsene som tar for seg studenters trivsel og helse inkluderer per i dag spørsmål som kan avdekke forskjeller i trivsel mellom studenter med minoritetsbakgrunn og majoritetsbakgrunn. Som følge av det pågående oppgjøret med rasisme og diskriminering som har blitt løftet i 2020, forventer jeg at også universitets- og høyskolesektoren tar grep for å avdekke diskriminering og fordommer blant studenter.

Jeg har selv gjennomført samtaler med studenter med muslimsk bakgrunn i forbindelse med arbeid med handlingsplanen mot muslimhat og studieverksteder med minoritetsspråklige studenter, og forhørt meg litt om deltakelse i fadderuken og på studiene.

Mange opplever at de blir fremmedgjorte i løpet av fadderuken på grunn av det store fokuset på alkohol og festing, og kommenterer selv at det å ikke være med på fadderuken har betydning for deres sosiale situasjon videre på studiet. Enkelte har oppgitt at manglende tilhørighet på studiet og sosial eksklusjon har vært hovedårsaken til at de avsluttet studiet.

For å kunne ta ansvar for egen læring, må en også få mulighet til å utøve dette ansvaret. Læring på høyskoler og universiteter skjer både individuelt og i grupper, gjennom kollokvier, gruppearbeid og gruppeeksamen. Det er i den kollektive læringsprosessen institusjonene er nødt til å være sitt ansvar bevisst. Hvordan legger institusjonene til rette for at også datteren til en analfabet eller en tredjegenerasjons døv mann kan få dyrket sitt potensiale gjennom studietiden?

På spørsmål om hva universitetene og høyskolene gjør for å forebygge ensomhet er fadderuken et standardsvar. Da er det spesielt problematisk at aktivitetene stort sett handler om alkohol og festing. Disse rammene setter begrensninger for hvem som kan være med, inkludert aleneforeldre, enkelte religiøse grupper, personer som har problemer med alkohol osv.

At fadderuken nærmest fikk særbehandling i forbindelse med koronarestriksjoner er også en indikator på at det høyskoler og universiteter er lite kreative og har få verktøy for å tilby studentene arenaer for å bygge meningsfulle relasjoner. Siste SHoT undersøkelsen (2018) avdekket at 1/4 studenter opplever ensomhet, og i sitt tilsvar trakk viserektor Samdal fram Fadderuken som eneste navngitte tiltak for å forebygge ensomhet. Forskning viser også at studenter som deltar på fadderuken har flere nære venner gjennom studietiden, lettere får innpass i kollokviegrupper og kan diskutere forelesninger og spørsmål med medstudenter. Forskningen sier derimot lite om hvem som ikke deltar i fadderuken og hvorfor.

Studenter flest er innforstått med at de har ansvar for egen læring, men vet høyskolene og universitetene hva som er deres ansvar? Dersom vi ikke avdekker og avklarer situasjonen for studenter med minoritetsbakgrunn i høyere utdanning står vi i fare for å sabotere morgendagens løsninger.

Powered by Labrador CMS