Fra høgskole til universitet – hva vil vi med de nye universitetene?

Hvordan bør de nye universitetene plassere seg i spenningsfeltet mellom arbeidslivets konkrete kompetansebehov, forventninger fra sentrale utdanningsmyndigheter og tradisjonelle akademiske idealer om å utgjøre en kritisk reflekterende instans i samfunnet?

Disse spørsmålene utgjorde oppslaget for en sesjon på konferansen «Hva vil vi med de nye universitetene?» som ble arrangert av Senter for profesjonsstudier ved OsloMet 11. april 2019. Ordstyreren innledet mitt innlegg på denne sesjonen med at han gikk ut fra at jeg med min bakgrunn fra velferdsforskningen og instituttsektoren ville ha en særlig affinitet til Velferdsuniversitetet som merkevare for vårt universitet.

Jeg ga han bare delvis rett i dette. Riktignok har OsloMet stolte tradisjoner innenfor velferdsfeltet. Norges Kommunal og sosialhøyskole, som i dag er Institutt for Sosialfag ved fakultet for Samfunnsvitenskap, var en pioner i utviklingen av sosialfagene både på utdannings – og forskningssiden. Det gjelder også de fire forskningsinstituttene som har blitt innfusjonert i senere år, ikke minst forskningsinstituttet NOVA. NOVA sprang blant annet ut fra Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning (INAS) hvor jeg selv startet som forsker. Den første direktøren for INAS var Nathalie Rogoff Ramsøy, opprinnelig amerikansk og utdannet ved Columbia University hvor hun også virket som forsker. Ett av byggene våre på OsloMet, ble i år oppkalt etter henne.

På tross av denne stolte tradisjonen synes jeg likevel betegnelsen Velferdsuniversitetet blir for snevert, ikke minst fordi betegnelsen gir et for snevert bilde av de tradisjonene vi bygger på.For å vende tilbake til Nathalie Rogoff Ramsøy og Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning: en av de viktigste satsingene hun sto for som direktør var den såkalte Yrkeshistorieundersøkelsen som startet opp i 1972. Prosjektet analyserte yrkeshistoriene til norske menn født i 1921, 1931 og 1941. Siktemålet var å undersøke graden av sosial mobilitet og resulterte blant annet i Samleverket Sosial mobilitet i Norge fra 1977.

Undersøkelsen oppnådde betydelig faglig internasjonal respekt, og er fortsatt en standardreferanse for forskningen om sosial mobilitet. Det er viktige erfaringer å ta med seg fra denne studien for utviklingen av OsloMet. Den viser for det første at det ikke behøver å være noen motsetning mellom å levere anvendt kunnskap som samfunnet har behov for og forskning på høyt internasjonalt nivå. For det andre er den et eksempel på at forskningen kan frambringe nyttig kunnskap uten at de som har direkte bruk for den selv har kommet på å etterspørre den. Nyttig forskning blir også skapt ved at forskere forfølger egne faglige intuisjoner for hvilke problemstillinger som er viktig i og for samfunnet. Etter min vurdering kan betegnelsen Velferdsuniversitet gi konnotasjoner til kunnskap som først og fremst er drevet fram av den til enhver tid gjeldende velferdspolitiske dagsorden. Det vil være uheldig både for hvilke forventninger vi ønsker at omgivelsene skal stille til oss og for vår egen selvforståelse som utdannings – og forskningsinstitusjon.

Les også:

Fra høgskole til universitet: Fare for kvasiakademisering av profesjoner

Selv om jeg synes Velferdsuniversitet blir en for snever betegnelse og ambisjon, mener jeg det er viktig at vi trekker en grenseoppgang til de tradisjonelle breddeuniversitetene – ikke minst til Universitetet i Oslo – som vi på OsloMet har bare noen stenkast unna oss. Dette er viktig for å skape oss et særpreg, men først og fremst er det viktig fordi vi må legitimere at samfunnet anvender ressurser på et nytt universitet. Når samfunnet investerer i tidligere høyskoler for at de skal bygge opp forskning og ansette førsteamanuenser og professorer som både har høyere lønn og som bruker mindre tid på undervisning enn de tradisjonelle lektorene og førstelektorene, så er det vår forpliktelse å gjøre dette på en måte som er i tråd med vårt opprinnelige samfunnsoppdrag.

Til dette formålet synes jeg ambisjonen om å være et arbeidslivsuniversitet er mer dekkende. Vi skal i større grad enn et tradisjonelt breddeuniversitet ha et særlig ansvar for å utvikle kompetanse som svarer på arbeidslivet behov, i dag og i framtiden. Det betyr at vi skal videreutvikle våre etablerte profesjonsstudier gjennom relevant forskning. Samtidig skal vi også utvikle ny kunnskap som baner vei for nye arbeidslivsrelevante utdanninger. Etter min mening bør vår primære oppmerksomhet og lojalitet rettes mot utfordringene i arbeids- og samfunnsliv, og ikke mot for eksempel å beskytte etablerte profesjoner. Av denne grunn er jeg derfor også glad for at vi ikke tenker på oss selv som et profesjonsuniversitet.

Ett av spørsmålene arrangørene ønsket et svar på, er hvordan vi skal plassere oss i spenningsfeltet mellom tradisjonelle akademiske idealer og arbeidslivets konkrete kompetansebehov. Det ligger i spørsmålet en forutsetning om at det å ivareta arbeidslivets kompetansebehov kan lede oss til å produsere en form for instrumentell kunnskap, som sperrer for selvstendig refleksjon og evne til kritisk tenkning hos ansatte og studenter. Jeg tror dette dilemmaet blir overdrevet i vårt nokså nyslåtte universitetsmiljø. Jeg tror tvert imot at det bak investeringen i universiteter av vår type ligger en tillit til og forventning om at vi (i likhet med Rogoff Ramsøys yrkeshistorieundersøkelse) evner å kombinere akademiske idealer med produksjon av kunnskap som arbeidslivet trenger.

Utfordringen vår som et nytt universitet er at vi i gjennomsnitt har en kortere forskningstradisjon enn breddeuniversitetene. Samtidig er vår styrke en tettere kontakt med og større forståelse for arbeidslivet. Når myndigheter og samfunnet for øvrig har ønsket at vi skal bli universitet, så skyldes dette etter min mening ikke at de ønsker at vi skal bli mindre opptatt av hva som foregår i praksis eller av arbeidslivets kompetansebehov generelt, men at de vil sikre seg at den kompetansen og de rådene vi gir er vitenskapelig fundert.

Les også:

Hva vil vi med universitetene?

Senter for profesjonsstudier ga for ett og et halvt år siden ut en bok som hadde tittelen Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse, redigert av Jens Christian Smeby og Sølvi Mausethagen. Ett av kapitlene i denne boken har tittelen Profesjonell kunnskapsetikk og intellektuelle dygder i profesjonsutdanning og er skrevet av Steinar Bøyum. Bøyum omhandler riktignok profesjonsutdanning, men jeg mener hans resonnement kan anvendes på utdanninger rettet mot yrkeslivet i sin alminnelighet.

Bøyum bygger sin diskusjon på et etablert skille innenfor profesjonsforskningen mellom profesjonskunnskap på den ene siden og profesjonsmoral på den andre siden. Ifølge Bøyum er det tett sammenheng mellom profesjonskunnskap og profesjonsmoral – han foreslår å kalle det feltet der disse overlapper for kunnskapsetikk, det vil si «de moralske pliktene, normene og verdiene som styrer hvordan en stiller seg til kunnskap». Bøyum anfører at en viktig del av profesjonsutdanningers kunnskapsetiske ansvar bør være å utvikle visse intellektuelle dyder, slik som å være nysgjerrig og å ha et åpent sinn – dyder som ifølge Bøyum baserer seg på en erkjennelse av at man kan ta feil – og derfor er villig til å vurdere alternative oppfatninger og handlemåter.Jeg synes denne kunnskapsetikken bør gjøres til ledestjerne for virksomheten til vårt nye universitet, i tospann med ambisjonen om å utvikle og levere kunnskap som svarer på arbeidslivets behov.

(Innlegget er først publisert på Ann-Hélen Bays blogg)