Hvis det skal være meningsfullt å utdanne lærere og sosialarbeidere ved universitetene må vi formidle akademiske holdninger og tenkemåter gjennom disse studiene, sier Fredrik Thue, som inviterer til seminar på torsdag. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Hvis det skal være meningsfullt å utdanne lærere og sosialarbeidere ved universitetene må vi formidle akademiske holdninger og tenkemåter gjennom disse studiene, sier Fredrik Thue, som inviterer til seminar på torsdag. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Fra høgskole til universitet: Fare for kvasiakademisering av profesjoner

Akademisering. Professor Fredrik Thue mener det finnes klare fallgruver når profesjonsfagene akademiseres. Professor Roger Strand advarer mot selvgode gamle universiteter. De nye universitetenes rolle settes under debatt torsdag.

Publisert   Sist oppdatert

— Vi ville i utgangspunktet reise en diskusjon om hva det betyr, hva det kan bety og hva det burde bety å bli universitet, sier professor Fredrik Thue til Khrono.

Det er prisverdig at OsloMet setter i gang denne diskusjonen, men ideelt sett burde vi hatt denne diskusjonen før sammenslåingene skjedde.
Hilde Gunn Slottemo
Professor, Nord universitet

Torsdag arrangerer Senter for profesjonsstudier ved OsloMet, med professor Fredrik Thue i spissen, seminaret «Fra høgskole til universitet - Hva vil vi med de nye universitetene?» på Litteraturhuset i Oslo. Temaer som ytringsfrihet og akademisering av profesjonsstudier står på dagsorden.

— Det er prisverdig at OsloMet setter i gang denne diskusjonen, men ideelt sett burde vi hatt denne diskusjonen før sammenslåingene skjedde, sånn at vi hadde visst litt om mer retning, sier en av innlederne på arrangementet, professor ved Nord universitet, Hilde Gunn Slottemo til Khrono.

— Burde ikke være et mål at alle skal akademiseres

Overgangen fra høgskole til universitet skaper debatter om engelsk som undervisningsspråk og ansattes ytringsfrihet. Senter for profesjonsstudier spør i sin invitasjon om de nye universitetene skal drives etter mønster fra de gamle, eller om «høgskole-profesjonenes» faglige egenart krever at universitetsbegrepet gis nytt innhold.

Det er gode og dårlige måter å bli akademisert på.
Fredrik Thue
Professor, OsloMet

— Prosessen med å bli et universitet har vært mye styrt av hva som skal til for å bli akkreditert, eller godkjent, som universitet. Det kan føre til ensporethet. Senter for profesjonsstudier ble grunnlagt på en idé om at akademisering potensielt er noe positivt. Samtidig er det fallgruver. Det er gode og dårlige måter å bli akademisert på, sier Fredrik Thue.

— Mange har vært bekymret for at det blir et for stort sprik mellom yrkesutøvelse og utdanning. Det kan også være fare for at miljøer som prøver å bli akademiske uten å ha tradisjon for det, kan ende med en form for kvasiakademisering, slik blant andre Cathrine Krøger har påpekt, sier Thue.

Roger Strand, professor ved senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, sier til Khrono at han skulle ønske vi levde i en verden hvor man ikke trengte å vitenskapeliggjøre seg for å få legitimitet.

— Dette fenomenet handler om at vitenskapelighet er gitt svært stor autoritet i vårt samfunn. Da er det klart at alle utdanninger som føler et behov for å styrke sin legitimitet og autoritet velger å akademisere seg. Dette gjelder en rekke helseprofesjoner, men også for eksempel idrettsvitenskap, og det finnes en egen master i «funeral science» i USA, sier Strand og fortsetter:

— Når det gjelder for eksempel sykepleiefaget er dette veldig forståelig på grunn av fagets historie. Profesjonsfagene har selv hatt lange interne diskusjoner om forholdet mellom teori og praksis. Hvis man øker fokus på teori vil fokuset på praksis naturligvis bli mindre, sier han.

— Annen balanse mellom undervisning og forskning

Hilde Gunn Slottemo sier at det nå er en annen balanse mellom undervisning og forskning ved de nye universitetene.

— Det er et annet fokus blant de ansatte, på godt og vondt. Fordelene med overgangen er at studenter blir mer trent i å tenke kritisk, til å stille forskningsspørsmål. Samtidig blir det mindre tid til undervisning. Mange vil nok oppleve det som vanskelig, sier hun.

— Noen fag og studier har hatt godt av å bli akademisert - det har vært en reell gevinst. Jeg tror for eksempel at lærerutdanningene tjener på det. Det handler mer om grad av akademisering og på hvilke måter den skjer, enn at det er et enten-/eller-spørsmål, sier hun.

— Det kan være mer komplisert ved andre utdanninger. Det burde ikke være et mål at alle skal akademiseres, legger hun til.

— Blir ikke universitet bare fordi vi endrer navn

Fredrik Thue mener det til dels er en tydelig arbeidsdeling mellom de nye og de gamle universitetene i dag.

— Man kan vel si det. Tilfellet Universitetet i Oslo (UiO) og OsloMet er et klart eksempel på arbeidsdeling. Det er ikke mye overlappende undervisningstilbud mellom de to universitetene. Det er interessant å se på mobilitetsmønstrene mellom institusjonene. Flere, som meg, har utdanningen sin fra UiO, men har fått jobb ved OsloMet. Det gjør noe med vilkårene til OsloMet at man har mulighet til å rekruttere fra et annet universitet i samme by, sier han.

— UiO har lange tradisjoner for å avvise samarbeid og fusjoner, mens NTNU har gått motsatt vei. De har også inkorporert typiske høgskolefag. Man kan derfor også si at retningen i sektoren er at skillet mellom de nye og de gamle universitetene er i oppløsning. Det bygges gradvis ned, legger han til.

Thue mener likevel ikke at det å endre navn fra høgskole til universitet er nok for å få til en reell institusjonsendring.

— Det er ikke sånn at et nytt navn gjør at man blir et universitet. Når det gjelder budsjetter og forskningsmidler har lite eller ingenting endret seg fra før man ble universitet. Nå har OsloMet fått navnet, men er vi et universitet i realiteten? Det bør vi diskutere, sier han.

Det er ikke sånn at et nytt navn gjør at man blir et universitet. Når det gjelder budsjetter og forskningsmidler har lite eller ingenting endret seg fra før man ble universitet. Nå har OsloMet fått navnet, men er vi et universitet i realiteten?
Fredrik Thue
Professor, OsloMet

— Hva mener du det vil si å være universitet da?

— Et universitet er en institusjon som kombinerer et samfunnsoppdrag med noen kritiske funksjoner. La oss ta studiet sosialt arbeid som eksempel. For at man skal forsvare å ha dette studiet på et universitet bør det være en akademisk kultur og frihet i dette studiet, som skiller seg fra måter man tidligere har tenkt på slike studier. For dem som skal jobbe med barnevern og på sosialkontorer etterhvert er det viktig å lære seg skepsis og å bli kritiske kunnskapsanvendere, sier han og fortsetter:

— Hvis det skal være meningsfullt å utdanne lærere og sosialarbeidere ved universitetene må vi formidle akademiske holdninger og tenkemåter gjennom disse studiene. Vi må lære studentene å tvile på egne teorier om virkeligheten og tenke kritisk. Vi må lære dem å søke kunnskap, men enda viktigere: Det må ligge en kritisk og reflekterende holdning til grunn, sier han.

Trenger tid

Professor Hilde Gunn Slottemo mener at det tar tid å bygge opp forskningskompetanse og en ny kultur og tradisjon ved de nye universitetene.

— De nye universitetene trenger mer tid til denne omstillingsprosessen. Det tar tid å etablere nye systemer og måter å arbeide på. På Nord universitet er det en enorm utvikling. Nord er den utdanningsinstitusjonen som har sterkest vekst i antall publikasjonspoeng, sier hun.

— Profesjonsfagene har tradisjonelt sett ikke hatt det samme fokuset på forskning, antall doktorgradsstipendiater og formell kompetanse. Nå har det kommer andre forventinger til disse fagene, og de nye universitetene, sier hun.

— Vil du si det er et A- og B-lag blant norske universiteter?

Vi må være forsiktig ved de såkalte gamle universitetene så vi ikke blir selvgode og tenker at alt er i orden.
Roger Strand
Professor, UiB

— Det er jo forskjeller når det gjelder hvor mye forskningstid man får, finansiering og så videre. Men her er det også forskjeller internt på institusjonene. Noe handler også om prestisje og anseelse. Det er ulike tradisjoner og forventninger på institusjonene. Derfor blir man ofte målt ut fra forskjellige standarder. En del ansatte på de nye universitetene opplever det nok som urettferdig konkurranse slik systemet er lagt opp nå. I tillegg frykter en del at akademiseringen skjer for mye på de gamle universitetenes banehalvdel og med dem som mal, sier hun.

— Må ikke bli selvgode

— Vi må være forsiktig ved de såkalte gamle universitetene så vi ikke blir selvgode og tenker at alt er i orden, sier professor Roger Strand ved Universitetet i Bergen (UiB).

Strand mener at alle universitetene i Norge er unge, og at det blir feil å snakke om gamle og nye universiteter.

— Dra til Sverige da! Alle våre universiteter er unge. Når man får A- og B-lags-diskusjonen lurer jeg på hvilket formål en slik kategorisering tjener, sier han.

— Det finnes fag og fagmiljø på universiteter som selv vil vedgå at de har mye å gå på med tanke på å bygge opp slagkraftig forskning. Mange miljøer ved de nye universitetene har også vært de første til å si at de må utvikle seg og styrke forskningen. Jeg har sett en rivende utvikling i flere fagmiljøer de siste ti årene, sier Strand.

Han mener man må være klare på hva kvalitet er, om det er dette man vil måle.

— Hvis målet er å delta i internasjonale fagmiljøer rundt klimamodellering, for eksempel, vet vi at UiB ligger langt fremme, men hvis målet er å bidra med forskningsbasis innenfor en profesjon eller i en region, kan det godt være at et av de nye og mindre universitetene har høyere kvalitet enn de gamle universitetene. Jeg tror ikke det er holdepunkt for å si at for eksempel faget matematikk er annerledes ved Universitetet i Agder enn Universitetet i Bergen, sier Strand.

Han mener vi ikke må se oss blinde på internasjonale indekser.

— Det er alltid en fare for at noe kan gå tapt hvis alle blir presset inn i en, egentlig litt nyliberal diskurs, der alt skal måles, sier Strand.

— Er det et mål å gjøre de nye universitetene mer like eller mer ulike de gamle?

— Som nasjon vil vi få mest ut av å bruke denne situasjonen som en anledning til å bevare og utvikle mangfold. Politikere og de som styrer universitetene må ikke overlate dette spørsmålet til å kun handle om produktivitet, indekser, siteringsfrekvenser og alt det der, sier han.

Det mest idiotiske som skjer nå er at institusjonene må konkurrere mot hverandre.
Roger Strand
Professor ved UiB

— Vi har forskjellige typer kunnskapsbehov og bør derfor rendyrke profilene. Det er litt forskjellige visjoner på de ulike institusjonene og det må de få lov til å ha. Det mest idiotiske som skjer nå er at institusjonene må konkurrere mot hverandre, sier Strand.

Ytringsfrihet og medbestemmelse

— Det kom nylig en rapport som viser at graden av medbestemmelse på OsloMet er ekstremt dårlig. Høgskolene har ikke nødvendigvis de samme tradisjonene for akademisk selvstyre, som de gamle universitetene har, sier Thue.

— Er det noe med profesjonenes natur som står i veien for medbestemmelse?

— Nei, det mener jeg ikke. Skillet mellom universitet og høgskole er ikke så stort. Det klassiske akademiske selvstyret har gradvis blitt avviklet ved universitetene. Man har gått fra et klassisk professorstyre, til et slags internt bedriftsdemokrati og videre til noe mer management-aktig de fleste steder, sier han.

— Men det har vært mindre grad av indre selvstyre på profesjonsutdanningene. Dessuten er mange av disse utdanningene styrt av statlige rammeplaner, og man står ikke fritt til å utforme studiet som man ønsker. Spørsmålet er om de nye universitetene burde innføre mer selvstyre i tråd med de andre endringene. På hvilke områder i så fall, spør Thue.

Siste fra Khronos forside: