Basert på hvor krevende det var å få meldt inn saken min riktig, forstår jeg om noen heller velger det bort, skriver Anja Maria Aardal. Foto: Privat
Basert på hvor krevende det var å få meldt inn saken min riktig, forstår jeg om noen heller velger det bort, skriver Anja Maria Aardal. Foto: Privat

Universitetet i Oslo må bry seg om mangfold, også resten av året

Pride. Å være en alliert krever tiltak hele året, ikke kun de ti dagene det er Pride, skriver ansatt ved Universitetet i Oslo, Anja Maria Aardal.

Publisert

Oslo Pride er i gang, og for tredje gang deltar Universitetet i Oslo (UiO) sammen med OsloMet - storbyuniversitetet. I den anledning skrev Frank Aleksander Bræin et innlegg om at OsloMets deltakelse ikke er nok. Dette gjelder i høyeste grad UiO også.

Lite har forandret seg siden UiO først deltok i 2017. I 2018 vedtok universitetsstyret en handlingsplan for likestilling, kjønnsbalanse og mangfold for perioden 2018–2020, men det eneste punktet direkte knyttet til skeive er at UiO skal «Delta på Oslo Pride både faglig og i paraden». Deltakelse på Pride sender et viktig signal, men engasjementet må vises også resten av året.

Basert på hvor krevende det var å få meldt inn saken min riktig, forstår jeg om noen heller velger det bort.
Anja Maria Aardal
Ansatt, UiO

I fjor opplevde jeg å bli verbalt trakassert på grunn av legningen min mens jeg var på jobb på UiO. For å få meldt inn hendelsen var jeg i kontakt med ti ulike mennesker, og jeg opplevde blant annet å bli møtt med beskjed om at jeg hadde meldt inn saken min på feil sted. Da jeg var UiO-student var erfaringen min at administrasjonen selv videresendte saker som ble meldt inn i feil linje i Si fra-systemet. Dette bør vi som ansatte også kunne forvente.

Arbeidstilsynet skriver følgende på sine nettsider: «Arbeidsmiljøloven § 4-3 (3) krever at arbeidstakere ikke skal utsettes for trakassering og annen utilbørlig opptreden. I tillegg er det et særskilt vern mot seksuell trakassering og trakassering på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 jfr. § 6 første ledd. Det er arbeidsgivers plikt å forebygge dette.»

Dette står i kontrast til responsen jeg fikk på saken min. Jeg fikk til svar at saken handlet om meg som person. Med tanke på at personen var ukjent for meg og innholdet gikk på legning, har jeg vanskelig for å forstå at hendelsen ikke dreide seg om minoritetstilhørigheten min.

UiOs likestillingsrapport for 2018 viser at det kun var 19 innmeldte saker i perioden 2013–2018, hvorav 16 var om trakassering og tre om seksuell trakassering. Med over 6000 årsverk og enda flere ansatte, er det vanskelig å tro at forekomsten av trakassering er såpass lav.

En mulig forklaring kan være at det å melde ifra om ubehagelige hendelser i seg selv kan være belastende. Basert på hvor krevende det var å få meldt inn saken min riktig, forstår jeg om noen heller velger det bort. Det er ikke greit. Som både student og ansatt på UiO må det være enkelt å melde ifra om ubehagelige hendelser, og UiO må håndtere disse sakene på en slik måte at de som melder ifra blir godt ivaretatt.

Svein Stølen og Gro Bjørnerud Mo skriver på Rektorbloggen at «Vi er personlig opptatt av at UiO skal være et åpent og inkluderende universitet bygget på likeverd og respekt, og med et trygt arbeids- og læringsmiljø hvor det er rom for alle. Vi skal bygge en kultur der alle kan kjenne seg trygge på å bli respektert for den de er».

Det er veldig bra, men vi som er skeive trenger at dette også gjenspeiles i resten av organisasjonen. Å være en alliert krever tiltak hele året, ikke kun de ti dagene det er Pride. Som for to år siden melder jeg meg gjerne til å bidra til at UiO blir et bedre sted for skeive. Å forbedre UiOs interne systemer for mottak og håndtering av saker om trakassering kan være et godt sted å begynne.