— Nav-skandalen har mobilisert veldig gode krefter her på fakultetet, sier Anine Kierulf - førsteamanuensis ved offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Her er hun foran geviret til en elg hun selv har skutt, som henger på kontoret hennes. Foto: Ketil Blom Haugstulen
— Nav-skandalen har mobilisert veldig gode krefter her på fakultetet, sier Anine Kierulf - førsteamanuensis ved offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Her er hun foran geviret til en elg hun selv har skutt, som henger på kontoret hennes. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Anine Kierulf opplevde akademia som hårsår og kranglete. Nå er hun tilbake.

Intervju. Det var ikke åpenbart for Anine Kierulf at hun skulle komme tilbake til jussfakultetet hun kritiserte offentlig for bare noen år siden, men nå applauderer hun en positiv utvikling.

Publisert Oppdatert

Anine Kierulf (45) er en av de mest kjente ytringsfrihets-ekspertene i Norge, og figurerer nærmest ukentlig i NRKs Dagsnytt 18. Nå er hun tilbake ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO), denne gangen som fast ansatt førsteamanuensis.

Jeg har mye lettere for å mobilisere engasjement hvis jeg føler at noen andre enn meg er urettferdig behandlet, at det er noen jeg trengs for å beskytte. Da våkner det et instinkt hos meg.

Anine Kierulf

Kierulf har flere ganger kritisert Det juridiske fakultetet ved UiO for blant annet mangel på raushet «og en stor grad av trynefaktor», og maktmisbruk. Hun sier til Khrono at det ikke var åpenbart for henne at hun skulle komme tilbake.

Da hun var stipendiat ved Institutt for offentlig rett fikk hun ofte høre ting som «hver gang jeg hører stemmen din på radioen blir jeg bekymret».

— Jeg opplever det som en beskjed om å sitte stille, skrive avhandlingen og holde kjeft, sa hun til Universitas i 2013.

— Jeg har opplevd en rekke eksempler på maktmisbruk, blant annet når det gjelder faglig uenighet og faglig retning, sa hun til Khrono i 2017.

Men nå har hun altså vendt tilbake til det samme instiuttet, selv om hun fortsatt skal jobbe deltid på Norsk institusjon for menneskerettigheter.

— Jeg har ikke vært her mer enn fire uker, men det inntrykket jeg fikk da jeg kom tilbake var egentlig veldig positivt, sier hun til Khrono, som møter henne på hennes nye kontor ved den tradisjonsrike universitetsplassen i Oslo.

Fakta

Anine Kierulf

Anine Kierulf (født i 1974) er advokat og førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Ved dette instituttet tok hun også sin doktorgrad. Doktorgraden handlet om prøvingsretten og domstolenes demokratiske rolle i det norske system.

I 2010 var hun gjesteforsker ved University of Chicago.

Kierulf var postdoktor ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo fram til 2016.

Fra 2017-2020 var hun fagdirektør i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), der hun nå er tilknyttet som spesialrådgiver.

Hun har tidligere vært rådgiver i ytringsfrihetsspørsmål for Europarådet, dommerfullmektig ved Ringerike tingrett og senioradvokat i advokatfirmaet Schjødts prosedyreavdeling.

Kierulf er også styremedlem i Morgenbladet og Fritt Ord og medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur og Rådet for DNT Oslo og Omegn.

Kilde: uio.no og intervju

Annen stemning enn tidligere

— Det å jobbe på universitet har noen veldig positive sider. Man står fritt i hva man vil prioritere å forske på, sier Kierulf. Dessuten liker hun å undervise, og er glad for å komme tilbake til studentene.

Hun forteller at hun ble positivt overrasket over det som opplevdes som en lettere og hyggeligere stemning enn tidligere.

Da hun snakket med Khrono i 2017 sa hun at hvis hun skulle komme tilbake til fakultetet, måtte ledere tydelig signalisere at institusjonell kritikk er positivt, og hun ønsket en kultur hvor vitenskapelige kritikk ble framsatt for å få den man kritiserte til å bli bedre.

— Jeg har hatt en rekke ubehagelige opplevelser i akademia, men de har ikke vært knyttet til kjønn. Jeg mener dette handler mer om kultur og maktstrukturer enn om kjønn, sa Kierulf da metoo sto på for fullt.

Nå er det en annen måte hun karakteriserer jussmiljøet på:

— Nav-skandalen har mobilisert veldig gode krefter her på fakultetet. De innspillene som har kommet i mediene har godt faglig fundament, kommer fra forskjellig hold, og er til dels uenig med hverandre, uten at det skaper vondt blod. Det burde jo være helt selvsagt, ettersom det er en forutsetning for hele den vitenskapelige utviklingen: Muligheten til å være uenig i sak og falsifisere andres legitime hypoteser, og være en del av et godt vitenskapelig fellesskap. Men det er jo ikke alltid tilfellet, sier hun.

Tidligere har hun kritisert akademia for å være for hårsåre og kranglete, i motsetning til i advokatverdenen.

— Da jeg var advokat var jeg vant til at faglig kunne man være rykende uenig. Man «kranglet» i retten hver dag, og likevel kunne man ha det hyggelig personlig med hverandre etterpå. Det tenkte jeg i grunnen var selvsagt. Men det var det ikke her, slik jeg oppfattet det som student og stipendiat, sier hun.

Nå ønsker hun å applaudere det hun opplever som en positiv utvikling på dette området, selv om hun erkjenner at hun kanskje er litt optimistisk og naiv – også denne gangen.

En moralsk plikt å formidle

Hva bør studenter tenkte på? — Det beste man kan gjøre er vel å prøve å huske hvordan man var da man var tre år gammel, og spurte «hvorfor» hele tiden, og fortsette med det, sier Anine Kierulf. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Hva bør studenter tenkte på? — Det beste man kan gjøre er vel å prøve å huske hvordan man var da man var tre år gammel, og spurte «hvorfor» hele tiden, og fortsette med det, sier Anine Kierulf. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Kierulf lar seg også begeistre av at flere på fakultetet engasjerer seg i verden rundt seg «på en måte som synes og virker inn i den offentlige debatt». Dette opplevde hun tidligere at ble lite verdsatt ved fakultetet.

— Det virker som om kulturen for deltakelse i offentligheten og breddeformidling av vitenskapelig innsikt er større, og mer vennlig og åpen. Det er helt avgjørende, tror jeg. Det er alltid krevende å delta i offentligheten. Det blir litt mindre krevende hvis man har støtte på hjemmebane. Ikke nødvendigvis til innholdet, men for at man prøver å bidra til en opplyst offentlighet, sier hun.

Kierulf har mye på hjertet når formidlings-temaet kommer opp. Hun går så langt som å kalle dette en moralsk forpliktelse for forskere.

I 2015 ble hun tildelt Norges forskningsråds formidlingspris «for å være en viktig og troverdig stemme i offentligheten i spørsmål som angår menneskerettigheter og ytringsfrihet» og Akademikerprisen for «forskning og engasjement for ytringsfrihet og menneskerettigheter».

— Det står i grunnlovens paragraf 100, sjette ledd at det påligger statens myndigheter å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Man tenker jo ikke på seg selv som en statlig myndighet, men man er faktisk ansatt i staten, og på skattebetalernes penger sitter man og opparbeider seg og forvalter kunnskap. Etter universitets- og høyskoleloven skal man både forske, undervise og formidle. Man har forsåvidt i noen grad en rettslig plikt, men uansett en moralsk forpliktelse til å dele den kunnskapen der den trengs, sier hun.

— Hvis man i tillegg til å se seg som akademiker også anser seg som en borger, er det å ta ansvar for å bidra til å opplyse samfunnssamtalen der man kan, et ansvar jeg skulle ønske at flere tok, legger hun til.

Hun opplever at offentligheten tørster etter juridiske innsikter.

— Å bidra til å bringe akademiske innsikter ut er kanskje enda viktigere på jussen, fordi hele rettsstaten beror på en tanke om at borgerne skal kunne kjenne tilde reglene som gjelder. Det er jo selvfølgelig en kjempeillusjon, fordi rettsliggjøringen har kommet langt, reglene er kompliserte og det er mange konkrete vurderinger som må gjøres alltid, men man burde likevel prøve å bidra, sier hun.

Tror på indre styring

Kierulf mener likevel ikke man skal begynne å styre dette ved å innføre nye insentiver.

— Man ser hvor fort insentiver korrumperer. Jeg tror på indre styring. Og så er det helt avgjørende at både miljøer og ledere på ulike nivåer i universitets- og høgskolesektoren bidrar til å bejae formidling og snakke om formidlingens betydning. Ikke fordi man skal få tellekanter og uttelling og poeng for det, men fordi det må anses som en helt naturlig del av det å være akademiker. Det står først i universitets- og høyskoleloven at dette er en av tre sentrale oppgaver vi har. At det ikke tas mer på alvor er jo rart, sier hun.

— Færre kvinner enn menn uttaler seg i mediene. Noen kvinner begrunner dette med at de ikke liker å uttale seg med mindre det er noe de selv har forsket på. Med mindre de er absolutte eksperter. Hva tenker du om det?

— Det er en stor fordel å ikke drive å synse under dekke av professortittelen i hvert fall, sier Kierulf.

Samtidig mener hun det er et stort rom for å drive formidling av den typen som offentligheten etterspør, på et generelt plan, uten at man trenger å være spesialisert ekspert.

— De fleste mediespørsmål, i alle fall hva gjelder juss, er generelle og krever ikke spesialistkunnskap.

— Så er det kanskje kjønnsforskjeller i hvor selvkritiske man er? Dette er ikke mitt forskningsfelt, men jeg registrerer at mange journalister sier at det er lettere å få menn til å snakke enn kvinner. Hvis du er litt engstelig som kvinne, skylder du ihvertfall både kolleger og offentligheten å bidra med den innsikten du har om hvem du kjenner eller vet om som kan uttale seg om noe, når du ikke vil eller kan, sier hun.

Hun mener også dette handler om hvor teit man skal anta at offentligheten er.

— Jeg antar i grunnen at folk flest er rimelig fornuftige. Hvis jeg har kolleger som uttaler seg som professorer eller forskere om noe de åpenbart ikke har greie på, har jeg tiltro til at offentligheten gjennomskuer det. Jeg tror ikke dette er et problem for universitetet, men for de enkelte forskerne, som prøver å framstå mer autoritative enn de er. En fordel med ytringsfriheten er at folk står helt fritt til å uttrykke seg så smart eller dumt som de vil, også i full offentlighet, sier hun.

Bør fortsette å spørre

— Det er veldig mange insentiver i den akademiske utviklingen som er svært negativ for godt vitenskapelig fellesskap og god forskning, sier Anine Kierulf. Foto: Ketil Blom Haugstulen.
— Det er veldig mange insentiver i den akademiske utviklingen som er svært negativ for godt vitenskapelig fellesskap og god forskning, sier Anine Kierulf. Foto: Ketil Blom Haugstulen.

Jusstudiene i Norge er blant de vanskeligste å komme inn på i Norge. Samtidig krever de store advokatbyråene A- eller B-snitt når de ansetter. Jusstudiet er derfor kjent for å ha et høyt konkurransenivå.

Jo mer man klarer å ikke fokusere på det, og glede seg over det man kan lære, jo bedre, mener Kierulf.

— Det beste man kan gjøre er vel å prøve å huske hvordan man var da man var tre år gammel, og spurte «hvorfor» hele tiden, og fortsette med det. Man bør også huske på at det er mange ulike karriereveier som jurist. En av grunnene til at jeg valgte jussen var at jeg ikke helt visste hva jeg ville bli, og det vet jeg i grunnen fortsatt ikke, sier hun med et smil.

Hun vegrer seg fra å gi karriereråd, siden hun aldri hadde noen karriereplan selv.

— Hvis jeg skal snakke utifra meg selv, vil jeg tenke: Gjør det du liker og synes er morsomt, det er ikke sikkert du får den jobben du hadde tenkt, men da får du det nok morsommere på den jobben du ender i, sier hun.

Kierulf gleder seg over å ha kontakt med studenter igjen.

— Det lille inntrykket jeg har hatt gjennom de studentene jeg har møtt så langt er utelukkende positivt. Jeg blir begeistret for gode ting livet bringer min vei – og så langt har jeg latt meg begeistre av engasjerte, lyttende studenter som er rimelig forberedt, har kloke spørsmål, og lurer på ting på en reflektert måte, som får meg til å tenke at de er mye modnere enn jeg selv var som student, sier hun.

— Bør ha et stort rom for et mangfold i akademia

Å jobbe i akademia kan og være preget av et høyt konkurransenivå. Mange peker på økte insentiver, tidspress og nye ledelsesmodeller som negative drivere.

I en ny undersøkelse blant britisk-baserte forskere karakteriserer et flertall av respondentene forskningskulturen som negativ, og dette kobles til psykiske problemer. Mange velger å forlate akademia, fordi det er tøffe kår.

10. januar skrev Anine Kierulf i et innlegg i Rett24 at «Det var ubehagelig som akademikerspire å se mine første forsøk på offentlige fagsynspunkter latterliggjort av etablerte professorer». Kierulf var stipendiat ved ved institutt for offentlig rett fram til 2014, og det er hit hun nå har kommet tilbake.

— Det er så mange insentiver i den akademiske utviklingen som virker negativt inn på godt vitenskapelig fellesskap og god forskning, vi blir ytrestyrt snarere enn å la oss begeistre og bevege av nytenkning og uante innfall. Vi som forskerfellesskap har et ansvar for å ikke la dette styre for mye, sier Kierulf.

Hun synes det må være greit at folk har ulike grunner for at de går inn i akademia.

— Noen vil opp og fram og bli superforsker eller få en rask karriere. Andre er mer drevet av nysgjerrighet, som like gjerne kan bidra til vesentlig formidling, strålende undervisning eller grunnleggende lærebøker som tunge forskningsartikler. Man bør ha et stort rom for et mangfold i akademia, ikke minst i de fagene der forskningsinnsiktenes umiddelbare betydning for borgerne er sentralt. Det er nok helt avgjørende for at vi skal overleve som kunnskapsinstitusjon, sier hun.

«Ikke mobb idékameraten min»

— Hva er ditt råd til unge akademikere som opplever hindre for å fortsette?

— Man møter motstand på ulik måte. Noen blir utslått. Andre får energi av det. «Aargh, jeg dør» versus «Ypper du med meg, og på så dårlig grunnlag? Det er greit, jeg skal vise deg». Dette er nok noe man kan trene litt på. Selv har jeg tenkt at jeg var heldig som hadde advokaterfaringen i bunn. Hele spillet opp mot en rettssak er jo drevet fram av det. Noen sier A, så skal du si B, sier hun.

Som advokat opplevde hun at det hjalp å alltid snakke på vegne av noen andre.

— Jeg har mye lettere for å mobilisere engasjement hvis jeg føler at noen andre enn meg er urettferdig behandlet, at det er noen jeg trengs for å beskytte. Da våkner det et instinkt hos meg. Ikke kødd med kameraten min liksom. Kanskje man kan prøve å tenke sånn om ideene sine og: «Ikke mobb idékameraten min». Man kan se det som en slags edel kamp, med saklighetens boksehansker, på sier hun.

— Jeg har mye lettere for å mobilisere engasjement hvis jeg føler at noen er urettferdig behandlet, sier Anine Kierulf. Foto: Ketil Blom Haugstulen
— Jeg har mye lettere for å mobilisere engasjement hvis jeg føler at noen er urettferdig behandlet, sier Anine Kierulf. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Pussig at det står så dårlig til

— Dine kolleger skulle gjerne sett at det kom mer penger til jussforskning i Norge. Både juss og medisin har høy status i samfunnet. Man kaster penger etter medisinsk forskning, men tilsynelatende ikke på jussforskning. Hvorfor tror du det er sånn?

— Det er så opplagt at man trenger medisiner, så det er ikke rart at man kaster penger etter medisinerne. Det er en del forskning som har så åpenbar nytteverdi for samfunnet. Det er ikke like lett å se den i samfunnsfagene. Samtidig har jeg inntrykk av at jussen skiller seg negativt ut fra de andre samfunnsfagene også, det skjønner jeg egentlig ikke. Kanskje må det sånne Nav-skandaler til for å vekke forståelsen for betydningen av jussforskningen? Og kanskje må jussforskningen selv bli flinkere til å forklare hvorfor den er relevant, sier hun.

Likevel synes Kierulf det er pussig at det står såpass dårlig til.

— Kan det være fordi jussforskning ikke er så konkret - at det ikke er noe man kan «se», tror du?

— Ja, jeg tror det. Normer er jo veldig abstrakte. Jo mer abstrakt det blir, jo vanskelige er det kanskje? Jeg har inntrykk av at juss og jurister også er veldig avskrekkende, det tror jeg er fordi vi har et mye mer definert rammeverk for våre «bør» enn de andre samfunnsvitenskaper har. Vi bidrar jo til avskrekkingen selv og, ved å snakke stammespråk, omtale alle andre som ikke-jurister og så videre.

Positiv til ny kommisjon

Regjeringen varslet nylig at det kommer en ny ytringsfrihetskommisjon. Det er 20 år siden den forrige kommisjonen leverte sin rapport. Flere akademikere er skeptiske til dette, og mener mandatet til kommisjonen er for vagt.

Anine Kierulf, derimot, sier hun i utgangspunktet er positiv til en slik kommisjon.

— All oppmerksomhet rundt ytringsfrihet er av det gode, og det er nødvendig å få opp bevisstheten om dens betydning. Mandatet til kommisjonen er veldig forskjellig fra hva det var forrige gang. Da skulle man få på plass en ny grunnlovsparagraf, sier hun.

Noe av det viktigste som kom med forrige kommisjon var ifølge Kierulf tydeliggjøringen av de tre begrunnelsene for ytringsfriheten.

— Den skal beskyttes av hensyn til individuell utvikling – muligheten til å danne seg selv som mennesker og borgere, av hensyn til sannhetssøken og av hensyn til demokrati. Hvis man skjønner godt de tre begrunnelsene, blir det mye lettere å praktisere ytringsfriheten, både samfunnsmoralsk og rettslig, sier hun.

I tillegg kom det tydelige krav til rettigheten, en positiv variant og en negativ variant eller «Hva staten ikke skal gjøre og hva staten skal gjøre».

— Og så understreket forrige kommisjon at ytringsfriheten er teknologinøytral. Sånn sett var den svært fremsynt og har tatt høyde for utviklingen siden. Det som har skjedd i ettertid er at de faktiske forutsetningene for ytringsfriheten har endret seg. Det er det nok viktig å få tenkt litt smart om. Det tror jeg alle rettstatlige demokratier med ytringsfrihet gjør for tiden. Hvis en sånn kommisjon kunne samlet det som finnes av god tenkning om hvordan ytringsfriheten berøres i møte med ny teknologi og rettsstatlig uforpliktede selskaper som utgjør stadig mer av infrastrukturen for offentligheten vår for eksempel – ville det vært verdifullt.

— Kanskje kunne man i tillegg fått en vurdering av hva som er særskilt med norsk offentlighet. Og hvordan berøres akkurat vi av disse utviklingstrekkene, spør hun.

Mulig å argumentere med innestemme

En debatt som preger akademiske institusjoner for tiden er hvor langt man skal la ytringsfriheten gå på campus.

— Er du redd for en situasjon i Norge, som den som finnes i deler av USA, hvor kontroversielle personer blir nektet å snakke på universiteter, såkalt «no platforming»?

— Det er vanskelig å vite hvor representative disse skrekkeksemplene er. Bare det at de finnes er urovekkende i seg selv. Det betyr jo at ryggmargsrefleksen for ytringsfrihet er ganske dårlig. At den er dårlig på universitetene er jo særlig urovekkende. En av de sentrale begrunnelsene for å beskytte ytringsfriheten er jo sannhetssøken, dette er hele grunnlaget for vitenskapelig fremdrift. Den forutsetter helt fri meningsutveksling. Hvis man skal ha masse sensitivitetsregler for hvilke hypoteser som kan framsettes og hvordan de kan falsifiseres, bryter man jo helt sentrale drivkrefter for god vitenskap, sier hun.

Samtidig mener hun man ikke trenger å slå voldsom alarm de gangene dette skjer.

— Man kan jo med innestemme forklare at det er feil, hvorfor det er feil og si det man mener er riktig isteden, sier hun.