Mener kvinner truer ytringsfriheten
Ytringsfrihet. Flere kvinnelige akademikere skrev under på et opprop for å hindre Sverigedemokraterna-politiker fra å tale ved et svensk universitet. Det fikk varsellampene til å blinke rødt for fire akademikere.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
«Vi kan ikke lenger lukke øynene for det faktum at kvinner i gjennomsnitt er mer tilbøyelige enn menn til å ville forby ulike meninger.»
Slik starter et debatt-innlegget signert fire svenske akademikere, publisert i Expressen.
Videre kobler de sin bekymring rundt ytringsfrihetens kår ved svenske høgskoler og universiteter opp mot det faktum at det blir flere og flere kvinnelige ansatte og studenter. Ifølge innleggsforfatterne, er andelen kvinnelige studenter på rundt 60 prosent, ved noen institusjoner er tallet mye høyere.
— Så vi beveger oss mot en tid der det blir stadig vanskeligere å presentere tanker som kan være sanne, men som noen stadig mektigere grupper ved universitetene ikke kan håndtere, skriver de.
Vi skrev dette for å gjøre akademikere og andre oppmerksomme på de mange åpenbare overgrepene mot ytringsfriheten som har skjedd i det siste.
Guy Madison
Og de er Ann Heberlein, doktor i teologi og etikk, Guy Madison, professor i psykologi ved Umeå universitet, Erik J. Olsson, professor i teologisk filosofi ved Lunds universitet og Magnus Zetterholm, lektor ved Lunds universitet.
— Vi skrev dette for å gjøre akademikere og andre oppmerksomme på de mange åpenbare overgrepene mot ytringsfriheten som har skjedd i det siste, skriver en av innleggsforfatterne, Guy Madison, i en e-post til Khrono.
Madison er også med i Academic Rights Watch, som overvåker den akademiske friheten i Sverige.
— Vi ser at mange vitenskapelig ansatte ser ut til å tro at det er opp til dem å forhindre andre fra å ytre seg. Dette er fullstendig uforenlig med akademisk tradisjon og idealer, skriver han.
Demonstrerte og laget underskriftskampanje
Bakgrunnen for innlegget er at det ble laget en underskriftskampanje for å stoppe et foredrag av Sverigedemokraternas Richard Jomshof ved Göteborgs universitet. Rundt 150 akademikere, studenter og kulturprofiler skrev under. Under foredraget ble det også demonstrert, og flere personer i publikum måtte føres ut av salen.
Foredraget, med tittelen «Hvordan en partistrateg tenker med Richard Jomshof (SD)» er del av en serie foredrag der Göteborgs universitet inviterer representanter fra de store partiene til å holde foredrag om politisk kommunikasjon.
— Dette er urovekkende. Vi vil ikke at situasjonen i Sverige skal bli som den i Canada eller USA, hvor det mange steder ikke lenger er mulig å invitere kontroversielle foredragsholdere uten at aktivister saboterer forelesningene. Vi er ikke der ennå, men dessverre begynner vi å se det samme mønsteret, skriver innleggsforfatterne.
Heberlein, Madison, Olsson og Zetterholm viser også til flere andre eksempler de mener bør bekymre:
En professor ble gransket for diskriminering etter at vedkommende holdt et foredrag om biologiske kjønnsforskjeller.
En muslimsk student skal ha «anmeldt» et foredrag fordi det handlet om John Stuart Mills tekster som sa at religion er et sosialt fenomen.
En gruppe psykologstudenter skal og ha prøvd å stoppe deler av et kurs som handlet om det maskuline versus det feminine.
Kvinner og depressive reaksjoner
Innleggsforfatterne mener det er påfallende at protestene kommer fra fagmiljøer og utdanningsinstitusjoner med høy kvinneandel. De skriver at av de som skrev under på underskriftskampanjen for å hindre Jomshof i å forelese, kom de fleste akademikerne fra kjønnsstudier, sosiologi, sosialantropologi, kunsthistorie, kulturvitenskap og utviklingsstudier.
De trekker også fram at to tredjedeler av de som skrev under er kvinner. I de andre eksemplene var alle varslerne kvinner.
— Hvorfor kvinner i gjennomsnitt har en slik tendens er ikke klart, skriver de.
Likevel viser de til en psykologisk studie fra den svenske Riksrevisionen som viser at «kvinner i gjennomsnitt viser en større tendens til depressive reaksjoner og følelser som stress og angst».
Madison sier dette likevel bare er spekulasjoner fra innleggforfatternes side, når Khrono spør hvorfor de mener kvinner som kategori kan sies å ha skyld i denne tendensen.
— Det kan likevel bety at kvinner og menn kan ha litt ulike typer motivasjoner for å søke seg til akademia, eller opplever sin situasjon eller rolle der på ulikt vis, eller det kan bety noe helt annet. Uansett hvorfor det er slik, vil nok verken kvinner eller menn at den vitenskapelige kvaliteten skal synke eller at akademia skal sage av den grenen man sitter på, skriver Madison.
— Burde belegges bedre
Bård Larsen jobber som historiker i tankesmien Civita, og har skrevet mye om ideologi, totalitarisme og identitetspolitikk.
Khrono ringer han, og spør hva han synes om den aktuelle kronikken.
— Det første jeg tenker er at de har litt rett, samtidig som de tar feil, sier Larsen og fortsetter:
— Intuitivt kan man tenke at kvinner i større grad enn menn ikke «gir faen». Altså, kvinner er mer opptatt av å oppføre seg ordentlig og ikke støte eller krenke andre. Det er i hvert fall ikke helt utenkelig at det er sånn. Spørsmålet er hvilke slutninger man kan trekke ut av det. En slik påstand, om at kvinner utgjør en trussel for ytringsfriheten, ville jeg gjerne sett veldig mye bedre dokumentert, i den grad det er mulig å dokumentere. Jeg stiller meg tvilende til utsagnet, samtidig som det intuitivt kanskje har noe for seg, sier han.
Mener akademia kan gjøre seg selv overflødig
Psykologiprofessor Madison mener det er spesielt alvorlig at akademikere skal utgjøre en trussel mot ytringsfriheten.
— I kjernen av holdningen om å ville «stilne alt man ikke liker» havner du i en situasjon der akademia ikke lenger kan levere det akademia er til for: Kunnskap som er pålitelig, allsidig, uavhengig og upartisk, og som blir til med ambisjon om å være så nær sannheten som for øyeblikket er mulig, skriver han i en e-post til Khrono.
Han mener det er ille nok at politikere og samfunnsdebattanter som har sine agendaer og som på forskjellige måter motsetter seg fakta som ikke passer dem, noen ganger prøver å påvirke akademikere til å unngå, vinkle eller overdrive visse temaer, spørsmål eller fakta for å få støtte for sin modell av virkeligheten.
I tillegg har politikere makt til å påvirke, først og fremst ved å trekke tilbake eller kontrollere finansieringen av universitetene, understreker Madison.
— Men det som er vesentlig verre er når folk i akademia, som skal være garantistene og den siste skansen for disse verdiene, undergraver sin egen virksomhet, skriver Madison.
Det er nettopp derfor innleggforfatterne ikke kunne holde seg unna tastaturet da folk begynte å protestere mot Sverigedemokraternes Jamhofs forelesning ved Göteborgs universitet.
— Vårt mål er å minne om disse verdiene og appellere til våre kolleger om ikke å selge unna akademia ved å bruke sine posisjoner til å forfølge sin ideologiske eller politisk motiverte private agenda, skriver Madison.
Og han kommer med en advarsel:
— Konsekvensen av å erodere de faglige verdiene kan på lang sikt være at akademia gjør seg selv overflødig, siden det nettopp er disse verdiene som er akademias unike styrke. Uten dem kan forskning og undervisning like godt styres av selskaper og private stiftelser, med alt det innebærer.
Store forskjeller på Norge og Sverige
Historiker Larsen i Civita sier det er store forskjeller i det norske og svenske debattklimaet.
— Svenskenes syn på Norge er gjerne at vi er mer høyrepopulistiske og skaprasister, mens vårt inntrykk av svenskene gjerne er at de er veldig sånn «woke» og politisk korrekte. Det finnes et eget begrep for den svenske debattkulturen, som er ganske treffende: åsiktskorridoren. Man har skapt et ytringsrom som er veldig trangt, sier Larsen til Khrono.
Larsen sier han har opplevd svenske redaktører som sier at de ikke vil sette ting på trykk som kan fore rasistiske tankesett.
— De sier at de har et ansvar for å ikke publisere for eksempel forskning eller innlegg i avisen som tar opp problematikk rundt innvandring, flyktninger, integrering og så videre, selv om dette er godt fundert og ikke kommer fra radikale stemmer. Jeg tror at åsiktskooridoren er reell, sier Larsen.
Han sier det er ulike teorier om hvorfor Sverige har en mindre tolerant debattkultur enn Norge. En av teoriene er at de har et mer elitistisk samfunn.
— Det er et samfunn med en mer pedagogisk innretting. Folk skal belæres, og man skal høre på de etablerte. Jeg tror også det har en historisk forklaring. Sverige har en lang adelskapstradisjon, og svenskene er mye mer autoritetstro enn vi har vært i Norge. Her har vi en mer egalitær og ujålete kultur, sier Larsen.
Han tror at identitetspolitikk lettere forplanter seg i en slik setting.
— Det finnes i Norge også, men mitt inntrykk er at det jevnt over er mistro mot den mest markante identitetspolitikken, uttrykt på universitetene, sier han.
Bekymret for ytringsfrihetens kår i Norge
— Er du bekymret for ytringskulturens fremtid i akademia i Norge også?
— Ja, jeg er bekymret. Universitetet skal være et sted for å bryne seg på verden der ute og skal utdanne mennesker som skal ut i verden. Mange skal bli forbilder og undervise selv. Det er ikke bra om man får forskere og pedagoger som er så ideologiske og lite åpne for å møte det veldig mange mennesker der ute mener, sier Larsen.
Psykologiprofessor og innleggsforfatter Guy Madison mener universitetene nå må agere proaktivt for at situasjonen ikke skal forverres i Sverige.
— Dersom det er slik at en høy andel kvinner på universitetene og høgskolene utgjør en trussel for ytringsfriheten, hvordan tenker dere man kan løse problemet?
— Jeg tror at løsningen ligger i at vi alle tenker gjennom og diskuterer dette i en ærlig og åpenhjertig dialog, der alle argumenter får komme fram. Med andre ord - ekte ytringsfrihet. Ytringsfrihet er det moderne, siviliserte samfunnets fremste redskap for å tenke, og i fellesskap komme til konstruktive beslutninger. Dette fungerer når man skiller mellom sak og person og når alle synspunkter vurderes utifra en velvillig forståelse av deres effekter, ikke av følelser eller antatte moralske eller etiske implikasjoner, skriver Madison.
