Ambisiøs og deprimert, med lov til å gråte

Lesbisk mor med barn med Tourettes - som kunne finne på å utagere når det passet seg minst - er ikke det Sofie Frøysaa mener passer inn i Sørlands-stereotypien. Så de fant det lurest å flytte til bibelbeltets rake motsetning:

— På Nesodden ble det foreslått å behandle Tourettes-en min med eurytmi, forteller Sofie Frøysaa og forklarer at det er en form for bevegelseskunst.

Tourettes syndrom er en arvelig nevropsykiatrisk lidelse som oppstår i barndommen, og som består av ukontrollerbare fysiske og vokale tics som blunking, hosting, kremting, snufsing og ansiktsbevegelser.

Lørdag 10. oktober er verdensdagen for psykisk helse, og årets tema er at det er viktig å være åpen om psykisk helse. Det er nettopp det Frøysaa er når hun gjør seg selv og sin egen diagnose til tema for sin nye standup-forestilling.

— Det er så morsomt å snakke om tics i et foredrag eller fra scenen, for det virker utløsende på folk, uansett om de har Tourettes eller ei. Så folk går hjem med rare rykninger og lurer på om de har det selv, ler hun.

En entertainer

Frøysaa er opprinnelig fra Grimstad og går lærerstudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

— Selv om drømmen jo er å drive med underholdning på fulltid, sier hun.

Hun har tidligere skrevet bloggen «Sofies Univers» for Khrono.

Les også: Fyllesjuk

For en snau måned siden kom Frøysaa tilbake fra Uganda hvor hun har bodd halvannet år. Der har hun skrevet bok med Statistisk Sentralbyrå og Bring, jobbet som norsklærer, drevet med standup og skrevet TV-serie. Sistnevnte spilte hun inn første episode av forrige helg.

— Det er bare en pilot, så jeg kan ikke si noe annet enn at det er en fiktiv dokumentarserie, forteller hun.

Og så skrev hun standupforestillingen «Ambisiøs og deprimert» som hun skal ha på Elsker 19.-21. november.

Alvorlige tema

Forestillingen skal handle om henne selv, om hvordan det er å vokse opp med både mamma og «bonusmamma», og hvordan det har vært for henne å ha en mental lidelse - å vokse opp med Tourettes midt i bibelbeltet.

— Du er tydeligvis ambisiøs, men er du deprimert?

— Nei, men jeg har vært det. Og poenget med forestillingen ligger i spenningen mellom det å ha en diagnose og samtidig være en underholder, sier Frøysaa og fortsetter:

— Det er utfordrende å være oppmerksomhetssyk når du ikke kommer deg opp av sengen. Men da er jo for eksempel blogging praktisk, sier den tidligere Khronobloggeren.

Les også Sofies Univers: Alt var mye bedre før

Men tematikken er noe hun savner i lærerutdanningen.

— Enormt mange barn blir diagnostisert med konsentrasjonsvansker eller ADHD, men det finnes langt flere diagnoser og dét bør lærere være klar over, sier hun.

Først gråte, så le

Frøysaa virker bestemt og alvorlig engasjert i det hun driver med. Hun har en profesjonell lidenskap for humor, og mener vi fortsatt ligger langt etter i Norge.

— Vi er ikke kommet særlig lenger enn der USA var på 80-tallet. Standup og humor er langt mer enn bare skøyerstreker og morsomme utsagn, sier hun.

Men ifølge Frøysaa skjer det samtidig veldig mye her. Hun nevner Dag Sørås sin faglig tunge politiske satire, Trine Lise Olsen sitt show om å vokse opp som barnehjemsbarn i 80-tallets Finnmark, og Else Kåss Furuseth om selvmord i nær familie.

— De er uten tvil mine forbilder. Hvordan de klarer å problematisere så alvorlige temaer gjennom humor er skikkelig bra. Man kan formidle utrolig mye gjennom selvironi og ved å by på seg selv. Humor er samlende, forløsende og ufarliggjør vanskelige ting, sier hun og fortsetter:

— Det er fantastisk når man ikke bare ler og koser seg, men faktisk får noe å tenke over.

Diagnostisert som 18-åring

— Først trodde legene jeg hadde ADHD. Men da jeg var på årsmøte i Elevorganisasjonen og gikk på Ritalin tok tics-ene mine fullstendig av, forteller hun.

Det var etter det hun ble diagnostisert med Tourettes syndrom. Noe av poenget med forestillingen er å fortelle hva dette faktisk er for noe.

— Det kom litt som et sjokk. ADHD betydde for meg at man bare var kreativ og energisk, men Tourettes forbandt jeg, som de fleste gjør som jeg møter nå, med at man banner og roper høyt og ukontrollert. Det var jo ikke meg, sier hun.

Men hun har hatt tics siden hun var liten, og da hadde hun en spesiell evne til å skjule det.

— Det var en spesiell lyd jeg laget, helt ukontrollert, men jeg bare spurte vennene mine om de klarte å lage den. Det gikk så langt at mamma fikk høre på foreldremøte på skolen at alle i klassen til min bror drev og laget en rar lyd hele tiden, sier hun og ler.

— Merker du noe til det nå?

— Det går veldig opp og ned. Noen perioder er gode og jeg har lite tics, andre er mer krevende og jeg har mer tics. Det kan være både fysisk og psykisk krevende, men jeg føler det blir enklere med årene.

Hetero homoforkjemper

Sofie Frøysaa har to mødre. Eller en mamma og en «bonusmamma», som hun sier det selv.

— Hvordan har det vært?

— Det har gått veldig fint. Hele debatten om homofile foreldre.. Det viktigste er at man virkelig ønsker barn. Tenk så mange som får barn uten å ønske det, sier hun.

— Og hva er det et barn trenger? Jo, trygghet og noen som elsker seg. Man problematiserer ikke alenemødre - jeg har jo hatt dobbelt opp, hvordan kan det være krise, spør hun.

Faren og moren hennes var gift til Frøysaa var 8 år. Og da hun var 10 møtte moren Nina - som siden har vært bonusmamma.

— De har vært gode forbilder. Det å være lesbisk mor på Sørlandet har styrket henne, og dermed styrket meg, sier hun.

Tidligere var Frøysaa sentralstyremedlem i Landsforeningen for for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), som yngste og eneste heterofile.

Hun er tydelig fortsatt engasjert siterer Nina Karin Monsen, som vant Fritt Ord-prisen i 2009, på at «homofile får handicappede barn» og protesterer:

— Jeg fatter ikke hvordan det skjedde. Det blir som å gi den til Tore Tvedt, grunnleggeren av Vigrid. Det morsomme er jo at i mitt tilfelle var det riktig, ler hun oppgitt.

Lov til å gråte

— I showet så leser jeg høyt fra dagboken min. Der helgarderte jeg meg, forteller Sofie Frøysaa og siterer:

«Jeg hater livet. (Det var da voldsomt, Sofie..)».

— Ironisk distanse har vært mitt verktøy for å komme meg gjennom hverdagen, og jeg tror det er mange som meg som enten trenger det, eller har det som uvane. Der ligger det mange morsomme poeng, sier hun lurt.

Frøysaa tror ikke at det er flere som har psykiske lidelser nå enn tidligere.

— Jeg tror heller at det har blitt mer lov til å snakke om det nå.

Men samtidig mener hun det må være lov til å føle uten at folk skal bli så stresset:

— Folk tror alt er så alvorlig og kan si «Jeg så at du gråt på lørdag. Går det bra?!». Ja, det går bra - fordi jeg gråt på lørdag. Vi er følsomme skapninger, følelser er det viktigste vi har, og det å gråte er forløsende når det blir litt mye, sier hun.

— Man blir født hylgråtende - da er man heller bekymret dersom barnet er stille. Gråt er bare naturlig, og man er ikke deprimert bare fordi man gråter.

Hun fisker frem telefonen og noterer noe.

— Det der var et godt poeng, jeg må ha det med i showet. Jeg er sikker på at første og andre forestilling kommer til å være helt forskjellige. Jeg kommer på nye ting hele tiden, sier hun ettertenksomt og ser ut i luften noen sekunder.

Les også: Superhelt møtte veggen i studentenes tjeneste

Hun forteller at depresjon handler om å ha en lengre periode med redusert livslyst, noe hun selv har opplevd. Hun har ikke vært suicidal, men opplevde å være så langt nede at hun lurte på hva som er poenget med å leve. Selv om hun ikke er kvitt Tourettes-en, er hun ikke deprimert lenger.

— Nå tenker jeg mer motsatt: «Herlighet det er slitsomt å være så mye kulere enn alle andre», avslutter hun spøkefullt.