Superhelt møtte veggen i studentenes tjeneste

Publisert - Sist oppdatert
— Det jeg angrer mest på er at jeg prøvde å leve som en studentpolitisk superhelt som ville være mye større enn meg selv, sier mangeårig studenttillitsvalgt, Tord Øverland Foto: Skjalg Bøhmer Vold

— Det jeg angrer mest på er at jeg prøvde å leve som en studentpolitisk superhelt som ville være mye større enn meg selv, sier mangeårig studenttillitsvalgt, Tord Øverland Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Til slutt tastet han nummeret. Det var en vanskelig telefon å ta. De tre ordene han skulle si gjorde det ikke enklere: — Jeg trenger hjelp.

(Dette intervjuet ble først publisert for fire år siden. Siden da har Tord Øverland blitt ferdig med studiene, og nå jobber han som rådgiver i studieadministrasjonen på OsloMet. Som en del av vår gjensyn-serie publiserer vi intervjuet på nytt, i overenstemmelse med ham.)

Høsten var på vei inn i det aller svarteste, bokstavelig talt på alle måter, for ergoterapistudenten og den tidligere heltids studentpolitikeren ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Tord Øverland (24), i oktober i fjor.

Han hadde hanglet lenge, og innså omsider at han måtte gjøre noe med det, ta grep, prioritere seg selv rett og slett. Men han trengte hjelp for å få det til. Profesjonell hjelp.

— Jeg tok ikke signalene

— Jeg skulle ha ringt psykologtjenesten i Studentsamskipnaden lenge før, sier han idag.

— Men det er den klassiske historien: Jeg tok ikke signalene. Dessuten passet det veldig dårlig med selvbildet mitt og ikke fikse ting. Min rolle var jo å hjelpe andre. Jeg skulle ikke hjelpes. Jeg fikset og ordnet alt, og var sikkert bare litt sliten, tenkte jeg, sier han når han ser tilbake på sitt annus horribilis.

Jeg ble bitt av tillitsvalgt-basillen.

Tord Øverland
Student og tillitsvalgt, HiOA

Tord er født i Stavanger. Da han var sju flyttet han med moren til Bergen. Han var en av disse snille og ordentlige guttene på første rad som ikke sa så mye. Med en mor som var lærer fant de fort ut at han hadde dysleksi, lese og skrivevansker. Han fikk tilrettelagt hjelp og kunne bruke hjelpemidler for å komme seg gjennom grunnskolen.

— Men jeg ville jo ikke ha noe tilrettelegging eller spesialopplegg. Det var stigmatiserende. Å bruke pc for eksempel, når alle de andre skrev for hånd, var ikke stas. Jeg ville ikke ha hjelp. Ville helst klare meg selv, da som nå, forteller han.

Kaptein på fotballaget

Han fullførte barne- ungdoms- og videregående skole uten å ha hatt et eneste verv - verken i elevrådet eller andre steder.

— Kaptein på juniorlaget i fotball en liten periode teller vel ikke, sier han ironisk og med antydning til et smil. Han brukte et år i militæret og et år med strøjobber, som søppeltømmer bla. før han bestemte seg for hva han ville gjøre videre.

Og så ble det til slutt ergoterapi i 2010, på det som den gang var Høgskolen i Oslo (HiO).

— Hvorfor valgte du nettopp ergoterapi?

— Jeg syntes det som sto på nettet om utdanningen virket spennende, og så inneholdt det ordet terapi. Jeg søkte egentlig fysioterapi, men kom ikke inn.

Måtte sosialiseres og integreres

Tillitsvalgtkarrieren hans begynte først andre året i Oslo. Det første året brukte han bare til fag og til å vende seg til den nye situasjonen.

— Jeg måtte sosialiseres inn i storbyen og brukte et år på å bli integrert. Høgskolen var og er stor, og det var en stor overgang fra livet mitt i Bergen og til HiO. Jeg kom i en klasse med 100 studenter. Men det var en kjempefin klasse, med mange gode lærere. Vi hadde et fantastisk godt miljø og jeg trivdes veldig bra - jeg hadde på mange måter kommet hjem, sier han.

Andre året på bachelorstudiet ble han tillitsvalgt for aller første gang.

Det ble mye alkohol. Altfor mye alkohol.

Tord Øverland
Student og tillitsvalgt, HiOA

Ble bitt av tillitsvalgtbasillen

— Ingen andre gadd å stille som klassetillitsvalgt. Så jeg meldte meg. Og da var det gjort - jeg ble bitt av tillitsvalgtbasillen, forteller han.

Etter et år som klassetillitsvalgt i studentrådet, representant i HiOAs første Studentparlament, avanserte han fort i gradene og studieåret 2012-2013 ble han valgt inn som læringsmiljøansvarlig i arbeidsutvalget i Studentparlamentet, og ble heltids studentpolitiker.

Var ok å mene ting

— En bit av meg har alltid syntes det var ok å mene ting, sier han, og fra sommeren 2012 virkelig kastet han seg uti det. Vervet som læringsmiljøansvarlig innebar blant annet jobbing med lesesalsplasser, kursing og oppfølging av tillitsvalgte, kontakt med studentforeninger, ledelsen og studenter - om stort og smått.

For det er mange oppgaver de fire heltids tillitsvalgte i Studentparlamentet skal fylle. Det er mange utvalg og arbeidsgrupper som har studentrepresentasjon, det er uendelig med møter og arrangementer man må og bør være tilstede på for ivareta studentenes interesser og representere studentene overfor høgskolens ledelse blant annet.

Jobbing fra 09-21

Tord har også hatt flere verv i Velferdstinget i Samskipnaden, de som jobber direkte med velferds- og helsetjenester for studentene blant annet.

— Det ble mange og lange dager med jobbing fra 09-21, og en god del jobbehelger også. I tillegg både ville og skulle jeg være være sosial. Så det ble mange sene kvelder, og ikke minst: Mye alkohol. Altfor mye alkohol, forteller Tord.

Han var i en boble - en tillitsvalgtboble. Tida som det som i «gamledager» ble kalt studentpamp, ble en dyrkjøpt erfaring. For allerede i arbeidsutvalget begynte det i grunnen å butte imot.

Ble 12-21-jobbing

— Det som i begynnelsen hadde vært 09-21-jobbing, ble oftere og oftere 12-21-jobbing og jeg var mye fysisk syk dette året i Studentparlamentet, og måtte brukte en dag eller to i senga for å ta meg inn igjen. Men jeg gikk ikke til lege, sier han.

1.juli 2013 var han ferdig med heltidsvervet i arbeidsutvalget.

Et vanvittig forventingspress på meg selv

— Jeg la et vanvittig høyt forventningspress på meg selv da jeg gikk av. Jeg ønsket bare å fortsette engasjementet og ta på meg nye verv. Jeg likte å bli spurt om ting, være den som visste, som kunne fikse og ordne, sier han og han hadde sørget for å ha hendene fulle også det påfølgende året.

Han hadde blitt valgt inn som studentrepresentant i Fakultetssstyret på helsefag, han hadde sagt ja til å bli leder i høgskolens sentrale Læringsmiljøutvalg, og han satt i Velferds- og likestillingspolitisk komite i Norsk studentorganisasjon (NSO). Han tok seg ikke tid til en pause eller til å nyte den fantastiske sommeren 2013 utendørs heller.

Stupte ned i kjelleren

Tord stupte bokstavelig talt ned i kjelleren - denne gangen var kjelleren Samfunnet Bislet. Han brukte store deler av sommeren til å være med og pusse opp lokalene og han var med som frivillig da høstsemesteret startet - og hadde også verv som eksternansvarlig i styret på Samfunnet.

Mamma i Bergen blir engstelig når sønnen på 24 ringer og griner i telefonen og forteller om alt som ikke går bra i Oslo.

Tord Øverland
Student og tillitsvalgt, HiOA

— Men det var i grunnen ikke like morsomt som før. Da studiestart kom kjente jeg at jeg var i ferd med å miste kontrollen. Det ble rett og slett for mye av alt, sier han og i tillegg begynte det å skrante privat også.

— Man blir jo for eksempel verken en god kjæreste eller venn av å holde på som jeg gjorde, sier han.

Tord begynte i ny klasse tredje, og siste året på bachelor, og kjente bare noen få folk der.

Jeg følte meg ensom

— Jeg følte meg rett og slett ensom. Jeg ble liggende lenger og lenger i senga, kom meg ikke opp, ville spare energi. Jeg spiste junkfood, kjente på tidspresset, ble stressa, og fikk selvfølgelig enda mindre energi av det, forteller han og husker at han tenkte at han burde kunne jobbe minst 14 timer i døgnet. Men selv etter halvannen måned og relativt mye tid under dyna falt det ham ikke inn å be om hjelp. Han skulle fikse dette selv også, selvfølgelig.

Påkjenning å gå i butikken

— Jeg mestret nesten ikke noe som helst, og jeg tvilte på alle beslutningene jeg tok. Bare det å gå i butikken var en stor påkjenning, sier han. Men så tok fornuften likevel overhånd og han tok den vanskelige telefonsamtalen til psykologtjenesten - han gikk til og med til lege hos Samskipnaden også.

— Jeg som nå i flere år hadde vært en forkjemper og pådriver for å få bedre velferds- og helsetjenester for studentene skulle nå i stedet bli en bruker av dem, sier han.

Legen fastslo fort at Tord hadde en fysisk diagnose: kraftig D-vitaminmangel. Ifølge Lommelegen.no er symptomene på dette er nettopp utmattelse, svekket immunsystem (mye forkjølelse f.eks), depresjoner, hodepine og smerter i ledd, skjelett og muskler.

— Det var flott å komme til en lege som faktisk forsto hvilken situasjon studentene er i. Jeg fikk også innsovingspiller som jeg takket ja til. Men jeg sa neitakk til antidepressiva. Sånt har vi dårlig erfaring med i min familie, sier han.

En måned å vente

Psykologtjenesten hadde omlag en måneds ventetid og når man først har bestemt seg for å gjøre noe med livet sitt er, så er en måned lenge.

— Men jeg fikk vite at jeg ville få samtaletid en gang i uka etterhvert og bare det hjalp litt. Så jeg benyttet ventetiden til å kvitte meg med (nesten) alt.

Det eneste vervet han har beholdt er i Norsk studentorganisasjon (NSO).

Fra ja- til nei-menneske

— Noe måtte jeg jo ha igjen og det var nok bra for meg å skifte miljø også, sier han og gjorde kort prosess. Han gikk fra ja-menneske til nei-menneske. Allerede i oktober begynte han og svare på forespørslene som kom på sms eller per telefon med at: «Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg, må tenke mest på meg selv en stund, men jeg kommer tilbake».

Han klarte ikke å møte opp til eksamen heller høsten 2013, og sendte mail til instituttet der han fortalte hvorfor. Mens han ventet på psykologen dro han hjem til foreldrene sine, besøkte gamle venner, kom seg bort.

Å få ting gjort

Han husker godt en episode fra en tur til Bergen. På toget satt han foran en gruppe mennesker som snakket om å få ting gjort.

«Det er som man sier, spør noen som har mye å gjøre, så blir ting gjort», sier en av dem.

— Hadde jeg hørt det samme i dag ville jeg snudd meg og sagt at de kunne ikke tatt mer feil. For det var nettopp der jeg var, jeg hadde altfor mye å gjøre, og jeg sa hele tiden ja til mer. Jeg burde satt ned foten tidligere, burde ikke latt det gå så langt som det gjorde.

Tapt identitet

Jeg følte meg rett og slett ensom.

Tord Øverland
Student og tillitsvalgt, HiOA

— Den første samtalen med psykologen var veldig bra. Han stilte spørsmål som fikk meg til å tenke over viktige ting. Og «diagnosen» var enkel: Jeg satte andres behov foran mine egne, og sånt blir man både utmattet og deprimert av over tid, sier Tord. Og så fikk han beskjeden som han hadde tenkt på men ikke våget å snakke så mye om:

— Å tape AU-identiteten min var verre enn jeg hadde trodd. Jeg identifiserte meg veldig med vervet og jobben. Jeg var en av de som tenkte at jeg var uerstattelig, men slik er det selvfølgelig ikke. Det kommer nye og gjør jobben og så betyr ikke forgjengerne så mye lengre. Heldigvis, vil jeg si i dag - ellers hadde jo hele verden gått til helvete, sier han

— Når jeg var som lengst nede hadde Universitas intervju med blant andre tidligere internasjonal ansvarlig i Studentparlamentet, Emilie Langbråten Wilberg. Tittelen var «Et bobleliv med konstant kontortid», jeg kjente meg godt igjen. Også det hjalp - å lese om andre som hadde det nesten på samme måte som meg selv.

Blid og fornøyd på facebook

— Men selv om du har bestemt deg for å snakke åpent om smellen så gjorde du ikke det på facebook i fjor høst, for eksempel når ting var som verst. Der framstår du som like blid og vellykket, frisk og fornøyd som de fleste andre i sosiale medier som kun viser smørsiden?

— Grunnen til at jeg ikke viste at jeg var ulykkelig på sosiale medier var for å berolige venner og familie som visste om situasjonen min. Jeg ville vise at det tross alt gikk bra med meg. Mamma i Bergen blir jo engstelig når sønnen på 24 ringer og griner i telefonen og forteller om alt som ikke går bra i Oslo, sier han.

— Og så ville jeg jo tvinge fram de gode stundene, sier han.

For liten kapasitet ved helsetjenesten

—Hva med helse- og psykologtjenesten for studentene via Samskipnaden? Fungerer det?

— Om systemet er godt nok? Svaret må bli nei, men det har blitt mye bedre og jeg er veldig godt fornøyd med «min psykolog» og lege. De fikk meg på rett spor og forsikret meg om at jeg ville bli frisk igjen, sier han, som mener at SiOs tilbud er knallbra, men at presset på tilbudet er for stort.

—De har ikke nok midler eller ressurser til å serve alle studentene som trenger det, og det er ikke bra nok, mener Tord.

— Var det en fordel for deg at du var tillitsvalgt og kjente systemet?

— Det var helt klart en stor fordel. Jeg visste hvor jeg skulle henvende meg selv om jeg ringte altfor sent. Veldig mange studenter kjenner ikke til tilbudet eller vet hva som finnes, sier han.

Ros til instituttet

Tord kan heller ikke få fullrost Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag nok.

— Da jeg kom tilbake til klassen etter å hatt både mye fravær, droppet eksamen og skulle jobbe meg opp igjen, var de der. De innkalte til samtaler og spurte hva de kunne gjøre for meg slik at jeg kunne klare å gjennomføre den faglige biten og den hjelpen tok jeg også imot, smiler han og legger til:

— Jeg er vanvittig takknemlig overfor emneansvarlig ved instituttet som hjalp og hjelper meg igjennom og inn i studiene igjen.

Angrer på bildet av en studentpolitisk superhelt

— Er det noe du angrer på?

— To ting: At jeg brukte store deler av sommeren 2013 i kjelleren i Pilestredet 52 for å pusse opp Samfunnet og ikke tok meg en pause. Men det jeg angrer mest på er at jeg prøvde å leve som en studentpolitisk superhelt som ville være mye større enn meg selv, sier han.

— Men hva nå?

— Fra høsten vil jeg prøve meg på arbeidslivet en periode, så jeg søker jobber. Kunne tenke meg rådgivningstjenester for unge, jobbe med tilretteleggingstjeneste, rådgiver i utdanningssektoren eller miljøterapeut for eksempel, sier Tord som tross alt mener han har vært heldig.

Etterlyser engasjement fra lærerne

— Jeg har hatt mange som bryr seg om meg og som har stilt opp - ikke minst lærere og instituttet, men det er slett ikke alle studenter som har det slik. Det er mange som sliter, og man trenger ikke å være tillitsvalgt heller for å gå på en smell. Dersom høgskolen vil nå målet sitt - og øke studiepoengproduksjonen for eksempel, kan ikke studentvelferd og -helse være en sak som kun er overlatt til studentene selv, mener Tord Øverland og etterlyser mer engasjement generelt for studentene fra lærernes side.

Siste time hos psykologen kom lyset

Da han denne uka gikk ut av døra etter sin siste samtale med psykologen hos Studentsamskipnaden (SiO) var lyset tilbake og sola var framme. Mørk oktober var blitt til lys og gryende vår.

— Jeg hadde da, og har nå, en god følelse i magen, sier han, selv om han ikke er 100 prosent sitt gamle jeg igjen. Og kan hende blir han det heller ikke. For han har lært, og han har bestemt seg for å fortelle andre om det. Kanskje historien hans kan hjelpe noen? Ihvertfall hjelper det han selv å snakke om det. Og hvis han får jobb etterhvert nå, så kan det kanskje bli sånn at 2013 var et annus horribilus, et fryktelig år, så kan 2014 kan bli et annus mirabilis, et vidunderlig år for både superhelter og andre.

Fakta

Gjensyn i Khrono

Khrono fyller fem år 22. april 2018. Denne julen starter vi en serie med gjensyn av Khrono-artikler fra starten i 2013. Gjensynene vil bli trukket fram med jevne mellomrom.