Debatt ● Ragna Aarli og Annette Birkeland
Alle varsler om uredelighet må undersøkes
Å ta stilling til om et varsel om uredelighet er rettmessig er ikke det samme som å ta stilling til om påstanden i varselet er riktig.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen spør i Khrono 28. februar 2021 hva som er en rettmessig klage om forskningsetikk. Han stiller også spørsmål ved om lokale redelighetsutvalg kan ha som mandat å avklare hva en rettmessig klage om forskningsetikk egentlig er.
Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget) er, som Nicolaysen skriver, klageinstans i saker der forskningsinstitusjoner konkluderer med vitenskapelig uredelighet. Utvalget har også mandat til å behandle saker på eget initiativ, og skal gi generell veiledning om behandling av uredelighetssaker (se for eksempel dette seminaret fra 2020). Utvalget tar regelmessig stilling til hva som er rettmessig varsel som må behandles nærmere og hva som er en rettmessig påstand om forskningsjuks. Nicolaysen stiller flere spørsmål som vi gjerne veileder om.
Lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven) fra 2017 pålegger forskningsinstitusjonene å «behandle» alle saker som gjelder brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Dette ansvaret går ut på å avklare om brudd har skjedd, iverksette tiltak og lære av feil. I forskningsetikkloven omtales brudd på anerkjente forskningsetiske normer som «uredelighet», mens alvorlige brudd gjort forsettlig eller grovt uaktsomt betegnes som «vitenskapelig uredelighet».
Faglig uenighet og hendelige uhell faller utenfor lovens uredelighetsbegrep. Nicolaysen gir noen eksempler på klager om forskningsetikk som burde vært løst i det offentlige rom. Eksemplene handler i det vesentlige om faglig uenighet.
I forarbeidene til loven er det understreket at forskningsinstitusjonene skal behandle alle varsler som gjelder mulige brudd på forskningsetiske normer. Behandlingen skal følge reglene i forvaltningsloven og de institusjonelle retningslinjene som loven pålegger institusjonene å ha utarbeidet. For institusjonen betyr det at varselet må behandles forsvarlig.
Det første institusjonen må gjøre, er å avklare om varselet kan behandles etter forskningsetikkloven, og eventuelt hvordan. Gjelder varselet forhold utenfor forskningsetikkloven eller lovens uredelighetsbegrep, kan institusjonen avvise saken fra uredelighetsbehandling. Det samme gjelder anklager om uredelighet som åpenbart er grunnløse. Bak en slik avvisning ligger det en vurdering om at klagen ikke hører hjemme i det forskningsetiske kontrollsystemet.
Lovgiver er fullt klar over at anklager om uredelighet kan misbrukes for å ramme forskere.
Ragna Aarli og Annette Birkeland
Å ta stilling til om varselet er rettmessig er ikke det samme som å ta stilling til om påstanden i varselet er riktig. Hvem som helst kan varsle om brudd på anerkjente forskningsetiske normer, og det sier seg selv at forskere må tåle at forskningen deres blir ettergått. Samtidig oppleves anklager om uredelighet ofte som profesjonelt og personlig belastende, i mange tilfeller også ærekrenkende.
Lovgiver er fullt klar over at anklager om uredelighet kan misbrukes for å ramme forskere. I forarbeidene til forskningsetikkloven understrekes det at et uberettiget varsel om uredelighet i seg selv kan være uredelig. I tillegg oppfordres institusjonene til å ha rutiner for å renvaske forskere som uriktig blir beskyldt for uredelighet. Granskingsutvalget er ikke et tilsynsorgan, så vi vet lite om hvilke rutiner institusjonene har for å renvaske forskere eller hvordan en renvasking gjøres kjent.
Forskningsetikkloven bygger altså på at forskningsinstitusjonene har ansvaret for å behandle uredelighetsanklager mot forskere ansatt ved deres institusjon. Loven overlater til institusjonene å lage egne systemer for behandlingen, både når det gjelder vurderingen av om varselet hører hjemme i det forskningsetiske kontrollsystemet og om påstanden i varselet er riktig.
Vår erfaring fra Granskingsutvalget er at mange ledere, særlig mellomledere, får dobbeltroller som kan være vanskelige å balansere: På den ene siden har leder personalansvaret for den som er anklaget, og ofte også for den som varsler. På den andre siden skal leder sørge for en forsvarlig saksbehandling som både varsler og anklaget kan ha tillit til.
På generelt grunnlag vil vi advare mot at ledere, særlig rektor som institusjonens øverste leder, tar stilling til uredelighetsvarselet før saken er ferdig behandlet. Den anklagede forskeren kan ha behov for støtte, men støtten må begrenses til personalmessige og praktiske forhold, for eksempel tilrettelegging av arbeidssituasjonen eller en tidseffektiv behandling.
Oppsummert blir vårt svar til Nicolaysen at alle varsler om uredelighet må undersøkes. Dette er nødvendig for å ta stilling til om anklagen er rettmessig eller ikke. Granskingsutvalget tar gjerne imot innspill til temaer for erfaringsutveksling på bakgrunn av UiS’ behandling av denne konkrete saken.
