Debatt
Aktuell sosial kybernetikk – og en invitasjon til tverrfaglighet
Store politiske- og holdningsendringer kan forløpe på forskjellig vis. Trond Andresen tar i bruk kybernetisk tekning når han ser på samfunnsdynamikken, og oppfordrer til samarbeid.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Store politiske- og holdningsendringer kan forløpe på forskjellig vis. Nylige og pågående slike samfunnsprosesser er for eksempel Black Lives Matter, klima (Thunberg) og #metoo.
Fra et ingeniørperspektiv ser vi trekk i aktuelle samfunnsmessige prosesser som vi kjenner igjen fra styring av tekniske systemer: Man kan i slike ønske å endre en temperatur, et motor-turtall, en motorvinkel (i en robot), hastighet for et fartøy, trykk eller temperatur i et prosessanlegg.
Da er det to ting som er ønskelig: at når man endrer ønsket verdi så kommer systemet fort til den nye verdien, og at systemet ender der vi ønsker, uten noe avvik når justeringa er over. Vi kaller grafen en tidsrespons. Vi ønsker heller ikke at det skal være noe særlig oversving, dvs. at verdien beveger seg forbi ønsket tilstand eller til og med svinger opp og ned før man når tilstanden.
Ofte er det et kompromiss i den forstand at hvis man ønsker rask bevegelse til ny ønsket verdi, må man akseptere litt oversving. Et velkjent dilemma i kybernetiske systemer.
Nå til den samfunnsmessige anvendelsen. Se figuren nedenfor:
Tida langs x-aksen er måneder. I «måned 6» (tilfeldig valgt verdi her) blir noe som er oppsiktsvekkende, kjent. Eksempler: Harvey Weinstein (#metoo), Greta Thunbergs skolestreik (klima), og nå nylig, George Floyds død. Dette setter i gang en dramatisk endringsprosess. Jeg symboliserer et skifte fra dagens tilstand på det aktuelle område, til noe som mange mener er bedre, ved å gå fra «0» til «1», målt langs y-aksen.
Grafen over viser hvordan en slik endringsprosess burde foregå. Men slik skjer det dessverre ikke. Figuren nedenfor viser (blått) et typisk virkelig endringsforløp i mange slike saker:
En konkret begivenhet trigger start på en endring. I den første fasen får vi en kraftig stigende respons. Mediene hausser opp dette og springer i flokk. Folk påvirkes, og de påvirker også hverandre. Dette er samme type tidsforløp («dynamikk») som man kjenner fra epidemier.
Responsen er så kraftig at ting etter hvert går for langt, og vi får oversving. Denne fasen er preget av hysteri og triumfalisme blant de «seirende».
Mediene – som har vært og er hoveddrivkrafta i dette – begynner etter hvert å oppdage at dette kanskje har utartet, og veit dessuten at de kan melke saken og få nye klikk på nå «å spørre kritisk» om «man gikk for langt». (De satser gjerne på at folks hukommelse er kort om hvem som pumpa opp ting til voldsomme høyder i de første fasen.)
Siste fase er at en betydelig del av publikum blir så fed up at de ender opp med en delvis fiendtlig innstilling til endringa sjøl der den er fornuftig, slik at gjennomsnitts-opinionen ender opp noe unna der man burde ha havna.
Oppsummert: Vi burde hatt den røde responsen, men får den blå. Dette er kybernetisk tekning anvendt på samfunnets dynamikk.
Her er det kanskje et grunnlag for tverrfaglig samarbeid mellom kybernetikere og sosiologer?
