Når skal palestinske akademikere få oppleve et liv uten okkupasjon?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nå er det den tiden på året igjen. Nok en gang forsøker jeg å finne ut av om mine kolleger i Gaza lever, eller om de er bombet i stykker. Om de ligger lemlestet under en haug med betong. I skrivende stund har israelske myndigheter stengt all tilgang til strøm, vann og elektrisitet på Gazastripen og de har også bombet infrastruktur for mobilnettet. Det er derfor svært vanskelig å få oppdateringer om hvordan de har det. Jeg vet at Gaza teppebombes, og jeg vet at særlig to av mine kolleger bor i spesielt utsatte områder. Jeg vet også at det ikke finnes et eneste sted i Gaza som ikke er utsatt.

Noe av det jeg er aller mest redd for, er at de skal ligge under en haug med betong som er umulig å flytte på, men fremdeles være i live og ved bevissthet. Da kommer døden saktere og med enda mer lidelse enn den ellers ville ha gjort. Om de overlever, er det også uklart hva slags jobb de har å gå tilbake til. 

Rapporter fra Gaza sier at to høyere utdanningsinstitusjoner er bombet så langt. Hvordan gjenoppretter man et «læringsmiljø» når hundrevis av mennesker er bombet i hjel, flere tusen er skadet og lemlestet, når mer enn 100.000 er internt fordrevet, og når omgivelsene dine ser ut som en slagmark? Hvordan gjenoppretter man et «læringsmiljø» i bevissthet om at hele verden nettopp har observert, og til dels støttet opp om, at du er blitt teppebombet?

Dessverre er ikke problemstillingen ny. Da jeg selv underviste i den palestinske høyere utdanningssektoren på midten av 2000-tallet, var det ikke uvanlig at kolleger og studentene ikke kom seg til universitetet fordi veier eller hele landsbyer var stengt ned av israelske okkupasjonssoldater. Flere ganger startet vi undervisningen med et minutts stillhet for palestinere som var drept i israelske angrep. En gang kom en av studentene mine gråtende inn i undervisningsrommet fordi han hadde sett en nær venn blitt skutt og drept av israelske okkupasjonssoldater kvelden før. Studentene våre ble jevnlig arrestert (det sitter i dag mer enn 5000 palestinere i israelsk fangenskap). 

Da jeg reiste rundt til barne- og ungdomsskoler som del av et etter- og videreutdanningstiltak for engelsklærere, satt jeg og observerte barn som ble undervist til lyden av bomber. Som utlending klarte jeg ikke å høre forskjell på om det var ekte bomber eller lydbomber. Tiåringene visste godt forskjellen.

Debatt ● Fra arkivet

Stølen og Stensaker: Universiteter i krigs- og konfliktsoner – behov for mer kunnskap og langsiktig samarbeid

Under den første intifadaen ble palestinske universiteter periodisk stengt av den israelske okkupasjonsmakten. Hele den høyere utdanningssektoren gikk under jorden. Mannen min, som var student på den tiden, ble undervist i kirker, moskeer, samfunnshus og private hjem. Gabi Baramke, som er en av grunnleggerne av BirZeit-universitetet i Palestina, har dokumentert denne perioden utfyllende i sin bok Peaceful Resistance: Building a Palestinian University Under Occupation — en bok som anbefales for alle som er interessert i hvordan det å drive høyere utdanning under okkupasjon ser ut.

På vegne av UiO leder jeg i dag et seksårig forsknings- og utviklingsprosjekt finansiert av Norads kompetanseutviklingsprogram for høyere utdanning (NORHEDII). Nesten 20 millioner kroner av Norges skattepenger går til dette prosjektet, og det aller meste av pengene går til våre to palestinske samarbeidspartnere, Palestine Polytechnic University i Hebron og University College of Applied Sciences i Gaza. Isolert sett er prosjektet vårt faglig gjennomarbeidet og vi har et flott team med oss i Palestina. Jeg tror at vi med disse midlene får utrettet viktige ting. 

Men dersom jeg skulle vurdere dette med et sosialøkonomisk blikk, så hadde palestinerne fått mye mer ut av at Norge brukte ressurser på å faktisk holde Israel ansvarlig for sin ulovlige okkupasjon og gjentatte menneskerettighetsbrudd. I fraværet av reell politisk støtte kan bistandsmidler fremstå nærmest hånlig, som et tilbud om et lite plaster på et stort, infisert, blødende og livstruende sår. Norske politikere er villige til å gi palestinere penger til utvalgte utviklingsprosjekter og til å betale lønningene som kanaliseres gjennom de palestinske «selvstyremyndighetene». Men de har så langt ikke vært villige til å ansvarliggjøre israelske myndigheter på en måte som får faktiske konsekvenser for deres pågående okkupasjon av palestinere.

Den palestinske høyere utdanningssektoren har, bokstavelig talt, aldri operert under fravær av okkupasjon. Det er langt på overtid at denne situasjonen endres, og det er på tide at både norske akademikere og politikere bidrar aktivt til at dette skjer.