«Man må kvitte seg med stereotypiene om norske akademikere»

Sosiolog Roger Hestholm er førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsvitenskap på Høgskulen på Vestlandet. Hestholm mener man må kvitte seg med stereotypiene om norske akademikere. Han er en av forfatterne bak boka Middelklassekulturen i Norge.

— Fordommene går ut på at norske akademikere hever seg over andre og har et oppblåst selvbilde. Mange tegner et bilde av akademikere og middelklassen som noen med mye makt og innflytelse - som dominerer og vet det selv. Men dette er stereotypier, og det er nødvendig å bygge dem ned. De stemmer rett og slett ikke, sier han.

Hestholm legger til at hovedtrenden blant akademikere og høyt utdannede mennesker er en grunnleggende likhetsmoral og antielitisme.

— Det er en skepsis mot eliter. Dette er normative strukturer som ligger tungt nedfelt i kulturen, sier han.

Vil ikke skille seg ut

— Dette har blant annet med mobilitetsmønstre i det norske samfunnet å gjøre. Går man et par generasjoner tilbake, vil man se at de fleste var industriarbeidere, fiskere og bønder. I mange land vil man nok finne andre mønstre, sier Hestholm.

Han sier at den norske middelklassen i liten grad bruker kultur, utdanning og kunnskap for å skille seg fra andre grupper.

— Dette er på grunn av den sterke likhetstanken som ligger til grunn, sier han.

Høyere utdanning har høy status i Norge, men ikke på samme måte som i en del andre europeiske land eller i USA. Dette mener han delvis kan forklares historisk og delvis med at vi har små økonomiske forskjeller i Norge.

— Norge er et av landene det lønner seg minst å ta utdanning i, rent økonomisk. Samtidig er det jo nødvendig å ha høyere utdanning for å få de jobbene som mange trakter etter. Det henger gjerne sammen med status, men mindre enn i andre land, sier Hestholm.

Han viser til engelsk forskning som påviser en statusangst i engelsk middelklasse når det gjelder egne barns utdanning.

— I land som Storbritannia, Frankrike og USA er de svært ivrige på å sikre at egne barn tar høyere utdanning, og helst status-utdanninger på prestisjeuniversiteter. De ser det som nødvendig for å opprettholde de livsbetingelsene de selv har hatt. Våre informanter er mye mer avslappet med tanke på dette og pusher i liten grad barna sine til å ta høyere utdanning, sier han og fortsetter:

— Høyere utdanning blir ikke nødvendigvis sett på som veien til «det gode liv» i Norge. For den norske middelklassen er det viktigere at deres barn er lykkelige og fornøyde. Dette ser de som bedre enn at barna deres skal streve og stresse med noe de ikke egner seg for, sier han.

I Norge rår spesialistrollen

— Er norske akademikere preget av jantelov?

— Mange har sterke assosiasjoner til begrepet jantelov. Vi snakker i såfall om en begrenset jantelov. I Norge er det ikke noe i veien for å være ekspert eller spesialist på sitt felt, men det er ikke stor aksept for å bruke denne statusen til å heve seg over andre mennesker, sier han.

— Men dette er mer vanlig i andre land?

— Norske akademikere tenker på sin utdanning som en faglig spesialisering. Hvis de har høy utdanning bruker de den i spesielle funksjoner som de er utdannet for. Økonomene er i finansdepartementet, literater er i forlag og så videre. I Frankrike og England er det mer vanlig å tenke at man har en type generalistkompetanse, særlig om man har gått på de rette universitetene. Da kan man være kvalifisert til hva som helst. Literater kan også jobbe i finansdepartementet og økonomer kan jobbe i forlag, sier han.

— Poenget er at dette er et veldig elitistisk system, fordi universitetet de har gått på gjør de kvalifiserte til høye stillinger og eliteposisjoner, sier han.

Hestholm mener det nærmeste vi kommer dette i Norge er synet på lederkompetanse, hvor holdningen ofte er at om man har denne kompetansen kan man lede hva som helst.

— Ønsker av og til å framstå som noe annet

— Hva folk sier i slike intervjuer kommer an på hvordan intervjuet er rammet inn, og situasjonen for intervjuet, sier postdoktor ved Senter for profesjonsstudier på OsloMet, Marte Mangset til Khrono.

Hun tror ikke Hestholm, Sakslind og Skarpenes' studier gir det hele bildet av den norske middelklassen.

— Den som intervjuer kan være litt førende, og gjennom måten intervjuet og situasjonen konstrueres på få informantene til å tenke at det ikke er legitimt å trekke grenser mellom folk, eller så kan intervjuer alternativt få dem til å tenke at de snakker til en kompis, sier hun og fortsetter:

— Hestholm, Sakslind og Skarpenes får svar fra sine informanter om at de ikke ønsker å skille seg så mye ut. Samtidig har Vegard Jarness gjort lignende studier og fått andre resultater. Informantene hans sier at de føler seg annerledes og at de har en bedre forståelse for kultur. De sier og at de ikke liker å gå på visse typer utesteder, at de synes noen er dumme, har dårligere smak og så videre, sier hun.

Mangset sier at man gjerne ønsker å framstille seg selv forskjellig i ulike situasjoner.

— De samme menneskene som vil framstå på en måte på foreldremøter og barnas fotballtreninger, kan også være glade for å ha en krets av nære venner, som deler deres smak og interesser. Mennesker kan i én sammenheng uttrykke at all litteratur er like god, og samtidig ha en vennekrets som ikke leser hva som helst, som setter mer pris på Dag Solstad enn en del annet, legger hun til.

— Jeg tror ikke informantene lyver, men man viser fram ulike sider av seg selv i ulike sosiale sammenhenger.

Hun er heller ikke sikker på hvor forskjellig Norge egentlig er fra andre land.

— Det er veldig grunnleggende å ha respekt for sine medmennesker, så ønsket om å framstå gjennomsnittlig kan man finne flere steder. Samtidig er det nok flere møter mellom sosiale klasser i Norge. I en del andre land lever folk mer adskilte liv, sier hun.

Hvem er kultureliten?

Sosiologi-professor, Gunnar Aakvaag (Universitetet i Oslo) refererte nylig til Sakslind, Skarpenes og Hestholms bok i Morgenbladet, og sa at i vid forstand favner den norske kultureliten:

Les også:

Fra høgskole til universitet: Fare for kvasiakademisering av profesjoner

«...alle med femårig eller lengre universitets- eller høyskoleutdanning, som samfunnsvitere, humanister, lektorer, naturvitere, sivilingeriører, arkitekter, psykologer, leger, siviløkonomer og jurister. Til sammen utgjør denne gruppen, som jeg med en mindre belastende term skal kalle den høyt utdannede norske middelklassen 415.000 personer eller ca. 10 prosent av landets voksne befolkning».

Hestholm er ikke selv enig i Aakvaags definisjon av kultureliten.

— Hvis utdanning er kultur, er jo denne store mengden en type kulturelite. Men det stritter litt imot den intuitive forståelsen av kulturelite, som en mye mindre, og mer eksklusiv gruppering, som først og fremst befatter seg med kultur, og mer spesifikt - høykultur. Våre informanter er ikke noen kulturelite. En elite må nødvendigvis ha stor makt, sier han, og fortsetter:

— Våre funn viser at kulturelitister har lav status. Hvis det har lav status å ha veldig mye kunnskap og kompetanse om kunst, kultur, litteratur og så videre, er det ikke så rart at det blir et vanskelig begrep å bruke. Det er vanskelig å se at en «kulturelite» har stor kulturell makt, selv om det bygges kostbare museum og konserthus her og der.

Han sier at makten til kultureliten er begrenset og har lite allment nedslagsfelt.

— Akademikere har innflytelse og noe definisjonsmakt innenfor sine spesialfelt, men dette er ingen kollektiv makt. Om så er bærerne av denne makten i liten grad bevisst det selv, sier han.

— Det er ikke noe utbygd nettverk av makt og relasjoner mellom disse personene. Fagforeninger som representerer akademikere står relativt svakt både i lønnsforhandlinger og i sin motstand mot reformer, omstilling og byråkratisering av universitets- og høgskolesektoren. Disse organisasjonene har tapt mange lønnsoppgjør siden krigen, og det er sjeldent at det aksjoneres, sier han.

Marte Mangset mener derimot det kan gi mening å gi en slags elitestatus til dem med mastergrad.

— På den ene siden går det an å snakke om kultureliten som de som sitter i maktposisjoner: redaktører, ledere av teatre og slikt. Samtidig: Når kun 10 prosent av den voksne, norske befolkningen har mastergrad, er det ganske lite. Da kan det være meningsfylt å snakke om denne gruppen som en elite, sier hun.

— Skal ikke undervurdere makten til akademikere

— Den økonomiske eliten og visse politikere har større innvirkning på fordeling av penger og ressurser i samfunnet enn akademikere, men man skal ikke undervurdere makten til kultureliten og akademikere, sier Mangset.

Hun mener akademikere har betydelig makt til å forme nye generasjoner innenfor høyere utdanning.

— På OsloMet har man makt til å forme nye generasjoner av lærer, sykepleiere og så videre. Man påvirker holdninger og meninger og er med å forme hvordan disse personene tenker om eget fag og virke i verden. Man har også en viss portvokterposisjon, ved at man bestemmer hvem som slipper gjennom studiet, hvem som står på eksamen, hvem som blir tatt opp til doktorgradsstudier og så videre, sier hun.

Les også:

Samfunnsforsker: Kvinner endrer seg mer enn menn, og over tid blir de likere menn

— I tillegg blir akademikere større mulighet enn mannen i gata til å påvirke i det offentlige rom. Det er også en form for makt. De blir stadig tatt inn i viktige utvalg, de blir brukt til å skrive NOU-er, de blir ringt opp av journalister og de har større sjanse til å få en kronikk på trykk i store aviser, sier hun.

Ulike syn på universitetene

Hestholm forteller at deres informanter stort sett er utdannet fra 60-90-tallet, i en tid hvor universitetene har hatt en høy posisjon. Det er stor respekt og anerkjennelse knyttet til universitetet som opplysningsinstitusjon.

— Universitetene blir sett på som tradisjonsbærere, folkeopplysende, og en plass for fri tenkning, men også som en institusjon som utdanner nyttig arbeidskraft. Våre informanter er muligens sosialisert inn i en eldre type akademisk kultur, sier han og fortsetter:

— Siden har det skjedd endringer i feltet. Universitetene har gått mer i retning av kommersialisering og tilpasninger til behov i næringslivet og studentenes ønsker. Jeg observerer at universitetene tenker mer virksomhet nå enn før. De vektlegger i større grad ting som innovasjon og «impact», og de faglig ansatte aksepterer i stor grad endringene sier han.

— Tror du det er forskjell på en professor på UiO og OsloMet eller en høgskole?

— Jeg vil tro at på Universitetet i Oslo (UiO) og på Universitetet i Bergen (UiB) er det flere som holder oppe tanken om at universitetene har en fri stilling og er uavhengig og autonom. Men også her fortoner disse oppfatningene seg i stadig større grad som foreldet. På høgskoler og tidligere høgskoler vil man nok oftere tenke at samfunnsrelevans, binding til næringsliv og innovasjon er viktigere, sier han.

— Det har naturligvis vært et mer nytteorientert syn på profesjonsstudier og høgskoler. Disiplinfagene har nå vansker med å få politisk aksept for at grunnforskning og faglig formidling med usikker nytteverdi er verdt å bruke penger på, sier han.

Hestholm mener debatten i Khrono mellom postdok på UiO Kristian Bjørkdahl og John-Arne Røttingen er et godt eksempel på en slik motsetning.

— Den debatten viser at selv ved institusjoner som har som hovedmål å forvalte forskning og drive politikk på norsk forskning, tenker man i hovedsak på nytte og «impact», sier han.

Meld deg på Khronos nyhetsbrev

Få siste nyheter fra Khrono på e-post

Siste nyheter:

Khronos store julequiz

Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser

Nøttesteik — på godt og vondt