Mange av våre kommende studenter er dagens klimastreikende ungdom, og de vil kreve at sektoren tar grep for å kutte klimagassutslipp, skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra skolestreik for klima foran Stortinget i fjor. Foto: Siri Øverland Eriksen
Mange av våre kommende studenter er dagens klimastreikende ungdom, og de vil kreve at sektoren tar grep for å kutte klimagassutslipp, skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra skolestreik for klima foran Stortinget i fjor. Foto: Siri Øverland Eriksen

Akademia på sporet av det grønne skiftet

Klima. Hvordan kan akademisk praksis bli mer klimavennlig, uten at det går ut over kvaliteten på det vi driver med, spør artikkelforfatterne.

Publisert Oppdatert

Kunnskapsdepartementet har annonsert at universitets- og høgskolesektoren skal bli den grønneste sektoren. Iselin Nybø, som inntil nylig var forsknings- og høyere utdanningsminister, brukte sin årlige konferanse med alle sektorens toppledere til å drøfte hvordan man kan få til et grønt skifte og «leve som man lærer».

Skal man bli ledende, må man vise lederskap.

Judith Reczek Dalsgård, Kårstein Måseide, Lise Bjerke og Sidsel Roalkvam

Universitets- og høgskolesektoren er med sine 300.000 studenter og 38.000 ansatte en stor del av offentlig sektor, og dermed en betydelig aktør når det gjelder reiser, innkjøp av varer og tjenester og eiendomsforvaltning. Forskerne ved våre institusjoner framskaffer kunnskapen vi har om klimaendringene og konsekvensene av disse. Sektoren har også ansvaret for utdanning av framtidens forskere og beslutningstagere. Mange av våre kommende studenter er dagens klimastreikende ungdom, og de vil kreve at sektoren tar grep for å kutte klimagassutslipp.

Reisevirksomhet og mobilitet er en sentral del av den akademiske kulturen. Forskere og studenter reiser på feltarbeid, utenlandsopphold, møter og konferanser. Reiseaktivitet er for mange helt avgjørende for å bygge forskerkarriere og delta i prosjekter.

Men reisene fører samtidig til store samlede klimagassutslipp, spesielt fra flyreiser over lengre avstander. Kravene til fremragenhet i forskning og utdanning har paradoksalt nok blitt en av grunnene til at sektoren vår har store utslipp. Hvordan kan akademisk praksis bli mer klimavennlig, uten at det går ut over kvaliteten på det vi driver med?

Det er behov for å tenke nytt, og teste nye løsninger.

I høst arrangerte Senter for Klima og energiomstilling (CET) ved Universitet i Bergen en internasjonal forskerkonferanse (Beyond Oil). Kunne en konferanse av høy internasjonal kvalitet arrangeres i Bergen, og samtidig begrense klimagassutslippene? Et av tiltakene var å leie en togvogn fra Oslo til Bergen, og tilby gratis reise, faglige workshops og nettverksmuligheter for konferansedeltagerne.

De 25 deltagerne fra fire land fikk en tjuvstart på konferansen, med foredrag, diskusjoner og gruppearbeid ombord. Vy sine togvogner er jo ikke tilrettelagt for konferanser eller møtevirksomhet, og det var til tider litt kaotisk. Men det var kanskje nettopp på grunn av trange setemuligheter og foredrag som ble avbrutt av krengende tog og annonsering av stasjoner, at isen ble brutt og de engasjerende diskusjonene kom i gang.

Denne uken setter Universitetet i Oslo opp konferansetog fra Oslo til SDG-konferansen i Bergen. Initiativtakerne ved Senter for utvikling og miljø (SUM) på UiO drar nytte av erfaringene som UiB gjorde seg i høst, og fyller en egen vogn med ansatte, studenter og andre som skal delta på konferansen. Ombord får de mulighet til å møtes på tvers av fagfelt, og diskutere konferansens tema. Det har vært stor entusiasme og interesse for konferansetoget som konsept, både innenfor og utenfor egen organisasjon.

UiO skal redusere CO2-utslipp fra sine flyreiser med 10 prosent i 2020, og UiB har vedtatt en reisepolicy med ambisjon om en årlig gjennomsnittlig reduksjon i CO2-utslipp på 10 prosent. UiOs klimagassregnskap viser at reise og transport står for en betydelig del (31 prosent) av de totale utslippene. UiBs utkast til klimaregnskap for 2018 viser at ansatte har mer enn 6000 enkeltreiser med fly mellom Oslo og Bergen, mens det er snaut 250 togreiser.

Dette viser at det er et helt klart behov for å tenke nytt. Bedre tilrettelegging for å reise med tog er en «lavthengende frukt» for å ta de første kuttene.

Det er en uro i sektoren for at omlegging til en mer klimavennlig praksis kan gå på bekostning av utveksling og produksjon av kunnskap. En studie fra University of British Colombia viste imidlertid at det ikke var noen sammenheng mellom forskeres klimagassutslipp fra flyreiser og deres vitenskapelige produksjon.

En nylig studie indikerer også at folks tiltro til et klimabudskap eller en klimapolicy svekkes om budbringeren har et stort klimafotavtrykk. Dette bør være en tankevekker for universiteter og høgskoler, der formidling av forskning er en viktig del av samfunnsoppdraget.

Skal man bli ledende, må man vise lederskap. I Norge har Khrono og andre medier vist at rektorer og andre ledere i UoH-sektoren har store klimagassutslipp. Om lederne i sektoren gikk foran og kuttet sine utslipp, ville dette sende et tydelig signal. Man kan dessuten trolig oppnå store og mer rettferdige kutt ved spesielt å kutte blant de som har høyest utslipp. Nok en studie fra University of British Colombia viste at en liten andel personer (8 prosent) sto for halvparten av utslippene.

I arbeidet med å tilstrebe bærekraftig praksis, er det viktig med erfaringsdeling og samarbeid. Til neste år håper vi at sektoren kan samarbeide om å fylle flere vogner på et «konferansetog» til SDG-konferansen i Bergen.