UiO-rektor Svein Stølen på en debatt i Arendal, om hvorvidt universitets- og høgskolesektoren skal styres med pinsett eller høygaffel. Foto: Siri Øverland Eriksen.
UiO-rektor Svein Stølen på en debatt i Arendal, om hvorvidt universitets- og høgskolesektoren skal styres med pinsett eller høygaffel. Foto: Siri Øverland Eriksen.

Hvorfor var egentlig UiO på Arendalsuka?

Formidling. Det er viktig at den kunnskapen som utvikles i akademia tas i bruk og testes i en bred offentlighet. Derfor var det UiOs fagfolk som sto bak arrangementene på Arendalsuka, skriver rektor Svein Stølen.

Publisert   Sist oppdatert

Arendalsuka har gjennom de siste årene etablert seg som den reneste Øya-festival for samfunnsinteresserte. Det er en uke for agendasetting, debatt, for nettverksbygging og påvirkning. Det er også en arena der kunnskap møter politikk.

Universitetene skal bidra i det offentlige ordskiftet med forskningsbasert kunnskap, som ikke alltid klapper politiske partier og sterke samfunnsinteresser medhårs. Det er et av våre samfunnsoppdrag, hjemlet i universitets- og høyskoleloven. Som representanter for akademia skal vi være kritiske og utfordrende, formidle usikkerhet ved forskningen, og belyse de mange sider av politiske saker. Men logikken går også den andre veien. Det er viktig at den kunnskapen som utvikles i akademia tas i bruk og testes i en bred offentlighet. Dialog med samfunnet gjør forskningen bedre og relevant for flere grupper. Derfor er Arendalsuka en interessant arena for UiO.

Dialog med samfunnet gjør forskningen bedre og relevant for flere grupper. Derfor er Arendalsuka en interessant arena for UiO.
Svein Stølen
Rektor, Universitetet i Oslo

Men, Arendalsuka er også en arena for å se og bli sett, kanskje aller mest det siste. Er det fare for at universitetene blir litt vel blanke i pelsen på en slik arena? Det er en viktig balansegang og handler om hvordan vi røkter vårt omdømme og ivaretar vårt ansvar som uavhengig røst. Det handler til syvende og sist om folks tillit til forskningen og universitetet.

Akademia har selvsagt ikke monopol på sannhet, men vi skal søke sannhet. Vårt aller viktigste bidrag til samfunnet er å utvikle kritisk tenkende, kunnskapsrike kandidater. Forskningsbasert utdanning er fundamentet for hele vår virksomhet. Det er treningsarenaen for nysgjerrigshetsdrevet, kritisk tenkning. Vi skal også bidra med uavhengig forskning, med data, undersøkelser, og analyser. Vi skal dele funn, problemer, usikkerhet og tvil med offentligheten. På denne måten bidrar vi til å utvikle samfunnet vi lever i. Det innebærer også at våre forskere må kunne ta standpunkt på faglig grunnlag også innenfor områder preget av interessekamp eller politisk strid. Det kan være i klimaspørsmål, integreringspolitikk, utviklingen av helsetilbud osv.

Men enkelt er det ikke! Forskningsrådet viste under Arendalsuka til en undersøkelse som viser at fire av ti mener forskningsresultatene er preget av forskernes egne politiske oppfatninger. Folk frykter videre at forskningsresultater kan være kjøpt og betalt av industri eller myndigheter. Bildet blir ikke bedre av at det stilles spørsmål ved politikernes omgang med forskningsresultater. Frykten er at politikere plukker resultater som passer deres syn.

Dermed har universitetene og andre kunnskapsinstitusjoner en jobb å gjøre. Men vi har tross alt et rimelig godt utgangspunkt. Vi lever i et liberalt demokrati preget av en rimelig egalitær fordeling av kunnskap. Dette er ikke minst muliggjort av gratis utdanning. Vi har en relativt kort vei fra politikere og makthavere til menig mann og kvinne og vi har et kunnskapsinformert politisk system.

Kunnskap er en av hjørnestenene i et opplyst folkestyre. Men, politikk kan ikke baseres på forskning alene – da ble vi et rent teknokrati. Forskning inngår som et av mange beslutningspremisser og må settes i en samfunnsmessig kontekst og i verdirammer. Derfor er vår oppgave først og fremst å søke sannhet. Det er vår «sone». Sannhet kan ikke avgjøres ved flertallsvotering eller kjøpes av høystbydene. Denne sannhetssøken har i mange perioder vært utsatt for stort ytre press, og fra ulike makthavere. Vi registrerer samtidig at den nå også er truet innenfra.

Aftenposten publiserte fredag en viktig og skremmende artikkel som beskriver en verden av falske konferanser, publikasjoner og snyltetidsskrifter. Dette er forhold vi var kjent med, men omfanget og alvorlighetsgraden er skremmende. Dette går på tilliten løs, en tillit akademia er avhengig av. Jeg har lenge ment at vi ikke skal la oss rive med av kvantitative publiseringsintensiver. Det er vår oppgave å holde hodet kaldt og opprettholde en sterk akademisk kultur bygget på kvalitet, ikke kvantitet. Institusjonens integritet må røktes og den må røktes av hver enkelt av oss. Det betyr også at vi i vår sannhetssøken verken kan la oss begrense av egne politiske meninger eller av interessene til samarbeidspartnere og finansiører. Den frie, uavhengige forskningen må beskyttes mot kreftene som kan svekke universitetenes rolle som fri, uavhengig og kritisk. Disse kreftene truer både fra utsiden og innsiden.

Ja, jeg mener at publiseringsinsentivene må revurderes. Vi må også se utfordringene med open access filosofien. Det er åpenbart at det å benytte de mest anerkjente tidsskriftene og forlagene er en forsvarsmur mot problemet med falske publikasjoner. I slike kanaler er du sikret sterke fagfelleevalueringer, en av bærebjelkene i en sterk og fungerende akademisk kultur. Men, vi må også ta oss tid til å sette forskningen i en større helhetlig ramme. Vi må ta oss tid til meta-analyser og synteser. Bruk all den kunnskapen og de data som vi har til rådighet og analysere egne resultater i en slik totalitet. Så det handler om langt mer enn publiseringsinsentiver. Det handler om verdier; ved ansettelser, ved vurderinger og i den daglige vitenskapelige/faglige diskurs. Det handler om hva universitetet skal være.

I dette viktige arbeidet står dialogen med samfunnet helt sentralt: denne dialogen eller formidlingen kan ikke være en separat aktivitet som også skal telles og som kommer i etterkant av forskningen. Den må være en integrert del av forskningen og bidra til å gjøre forskningen bedre og relevant for flere grupper. Det er viktig at den kunnskapen som utvikles i akademia tas i bruk og testes i en bred offentlighet. Derfor var det UiOs fagfolk som sto bak arrangementene på Arendalsuka. De møtte velformulerte statsråder, drevne journalister, profilerte debattanter, men også pasientgrupper, ungdomsorganisasjoner og studenter. Denne vekselvirkningen mellom akademia og samfunnet tjener alle på, og gjør oss bedre rustet til å løse store og mindre samfunnsutfordringer. ​