Aslak Hjeltnes, førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, mener Kunnskapsdepartementet har et politisk og moralsk ansvar for å kartlegge hvilke menneskelige konsekvenser alle reformene som har preget sektoren har hatt. Foto: Nora Paulsen Skjerdingstad / Katarsis

«Aggressiv» og «skadelig» konkurranse fører til angst og depresjon blant forskere

Kultur. Ny kartlegging avdekker alvorlige problemer med den akademiske kulturen i Stor­britannia. Og de samme faresignalene er å spore i Norge, mener forskere. De ber Kunnskapsdepartementet ta grep.

Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I en ny undersøkelse blant britisk-baserte forskere karakteriserer et flertall av respondentene forskningskulturen som negativ.

Halvparten av forskerne har hatt behov for, eller bedt om profesjonell hjelp til, å takle angst eller depresjon. Det er også blant funnene i undersøkelsen.

Fakta

Om undersøkelsen

Undersøkelsen er gjennomført av Wellcome Trust, som er en veldedig forskningsstiftelse med base i London.

4267 forskere tok del i denne online-spørreundersøkelsen.

Det var frivillig å være med i undersøkelsen, derfor er den ikke nødvendigvis representativ.

Selv om spørreundersøkelsen var åpen for alle, var det flest forskere fra Storbritannia som svarte.

• 76 prosent av respondentene er fra Storbritannia

• 84 prosent jobber i akademia/universiteter, 12 prosent jobber i industri (inkludert myndigheter), 2 prosent innen helsevesenet

• 9 prosent av respondentene var sent i sin karriere, 49 prosent midt i karrieren, 37 prosent var tidlig karrieren (inkludert postdok.), 5 prosent doktorgradsstudenter

• 60 prosent av respondentene er kvinner, 37 prosent er menn, 1 prosent ikke-binær

Les hele undersøkelsen her.

Mange har opplevd utnyttelse, diskriminering, trakassering og mobbing.

Dette blir satt i sammenheng med målstyring, publiseringspress, «aggressiv» og «skadelig» konkurranse, og usikkerhet rundt arbeidssituasjonen.

De samme fenomenene kjenner man til i Norge, og varsellampene bør blinke også her, mener førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, Aslak Hjeltnes.

— Vi trenger en større systematisk og representativ studie om det samme i Norge. Jeg mener Kunnskapsdepartementet har et politisk og moralsk ansvar for å kartlegge og lytte til de menneskelige konsekvensene av å ha innført ulike målstyringsreformer, sier Hjeltnes til Khrono.

Han legger til:

— Nå kommer det meldinger fra både norsk og internasjonalt hold om at reformene kan ha store konsekvenser.

Et flertall av britiske forskere mener det er negativ kultur

Undersøkelsen «What Researchers Think About the Culture They Work In» ble publisert 15. januar, og er gjennomført av den britiske forskningsstiftelsen Wellcome. Undersøkelsen har blant annet blitt omtalt av Times Higher Education.

Selv om det er mye kollegial støtte innenfor sektoren, kommer man ikke utenom at det er mye aleinearbeid. Da står man stort sett aleine om suksesser, men også om alle typer nederlag og stress man måtte føle på.

Aksel Tjora

I undersøkelsen skulle forskerne blant annet karakterisere konkurransenivået på jobben. Hele 78 prosent oppga at det var et svært høyt nivå, og 42 prosent av respondentene beskrev det som usunt.

Over 4000 forskere deltok i undersøkelsen, der det også kommer fram at 43 prosent opplevde at deres institusjon la mer vekt på målbare resultater enn på forskningskvalitet.

Innenfor gruppen studenter og yngre forskere oppga 23 prosent at de hadde følt seg presset av en veileder til å komme fram til et spesielt resultat.

Økte krav også i Norge

— Vi vet ikke hvilke svar vi hadde endt opp med om vi hadde gjort samme undersøkelse i Norge, men på menneskelig plan skrives og snakkes det mer og mer om dette i sektoren. Institusjonene har fått økte krav både på utdanningssiden og forskningssiden gjennom flere reformer, sier Hjeltnes.

Han peker på kvalitetsreformen fra 2001, publiseringsindikatorene som trådte i kraft i 2006 og avbyråkratiserings- og effektiviseringskuttene (ABE) som startet i 2015.

— Spørsmålet er hva dette gjør med institusjonene, samfunnsoppdraget, arbeidsmiljøet og menneskene som jobber der, sier Hjeltnes.

Han viser til at publiseringspress, konkurranse og stress lenge har blitt diskutert anekdotisk, men at det er viktig at det nå kommer store undersøkelser om dette i land som USA, England og Belgia. Det er på høy tid at Norge følger etter, mener Hjeltnes.

Føler seg presset til å jobbe overtid

Forskerne i den britiske undersøkelsen mener stress- og helseproblemene er knyttet til høy konkurranse og en aggressiv kultur med mobbing og overarbeid i sektoren.

  • 55 prosent av respondentene huket av for at de opplevde forskningskulturen som «negativ», 33 prosent huket av for «positiv» og 12 prosent for «nøytral».
  • 43 prosent av respondentene oppga at de hadde opplevd mobbing eller trakassering i jobbsammenheng. Men bare 37 prosent oppga at de følte seg komfortabel med å ta dette opp på arbeidsplassen, og kun en fjerdedel trodde at dette ville bli håndtert på en ordentlig måte.
  • Fire av ti fryktet at det ville skade deres karriere om de sa ifra om mobbing eller trakassering.
  • 32 prosent av respondentene med fulltidsjobb svarte at de jobbet mer enn 50 timer i uken, og 48 prosent svarte at de hadde følt seg presset til å jobbe overtid.
  • Syv av ti respondenter, både studenter og ansatte, svarte at i løpet av en gjennomsnittlig arbeidsdag følte de på stress, og 49 prosent svarte at de syntes det var vanskelig å håndtere arbeidsrelatert stress.

I tillegg til den kvantitative undersøkelsen ble det og gjennomført 94 kvalitative intervjuer med forskere. Her er noen av sitatene:

«Jeg tror forskningskulturen er på vei til å kollapse. Store ting er nødt til å skje, hvis ikke, kommer de til å se at alle har forlatt akademia»

«Jeg tror stress er et iboende problem i forskningskulturen»

«Det er ingen tvil om at den endrede virkeligheten i forskningsverdenen kommer til å bli mer konkurransepreget, mer internasjonalisert og mer aggressiv, og jeg er ikke sikker på at vi bygger en forskningsinfrastruktur som gjør at folk takler dette»

Hva med livskvaliteten?

Psykolog Aslak Hjeltnes tror at måten man omtaler akademia på, gjør at vi ikke ser de menneskelige konsekvensene.

— Det er preget av elitetenking og stjerneretorikk.

Er det rimelig og realistisk å forvente at vi skal utvikle verdens beste elite-institusjoner her i Norge samtidig som de blir gjenstand for systematiske kutt, spør han.

— Tellekantsystemet har jo fungert, men spørsmålet er om det har ført til bedre kvalitet i forskningen. Forskningskvalitet er jo en ting, men livskvalitet er en helt annen. Vi trenger færre insentiver. Ikke flere. Insentiv har ofte utilsiktede konsekvenser, sier Hjeltnes.

Respondentene i den britiske undersøkelsen er også bekymret over komplekse og sammenvevde insentiver fra både myndigheter, finansiere og institusjoner. Og de er redde for at fokuset på «impact» skal gå utover kvaliteten på forskningen.

Wellcome-stiftelsen skriver at forskerne føler et intenst press om å publisere, og at det blir lagt for liten vekt på hvordan resultatene blir oppnådd og den menneskelige kostnaden rundt prosessen.

Aksel Tjora, professor i sosiologi ved NTNU, mener en indikatorbesettelse har spredd seg i norsk akademia. Foto: Torkjell Trædal

Nødt til å se til Storbritannia

Forskningskultur har ikke blitt undersøkt på samme måte i Norge, men trakassering og mobbing ble i fjor undersøkt gjennom en nasjonal kartleggingen. Da oppga 13 prosent av respondentene å ha blitt mobbet eller trakassert i sitt nåværende arbeidsforhold i løpet av de siste 12 månedene.

Gjennom Studentenes helse- og trivsels­undersøkelse (SHoT) får vi også jevnlig kartlagt livssituasjonen for studenter. I 2018 svarte 29 prosent av studentene at de hadde psykiske plager. Det var nesten en fordobling siden 2010.

Professor i sosiologi ved NTNU, Aksel Tjora, tror at om man skulle gjennomført en slik undersøkelse i Norge, ville vi funnet lignende problemstillinger - men ikke fått like dramatiske resultater.

Han synes likevel han ser de samme faretegnene her.

— Det er nettopp derfor det er viktig å se til hva som skjer i Storbritannia for å unngå det samme, sier han til Khrono.

Står stort sett aleine

Tjora er ikke overrasket over at forskere peker på konkurranse-aspektet ved forskerrollen.

— Forskerrollen er veldig individorientert. Selv om det er mye kollegial støtte innenfor sektoren, kommer man ikke utenom at det er mye aleinearbeid. Da står man stort sett aleine om suksesser, men også om alle typer nederlag og stress man måtte føle på, sier han.

Han mener universitets- og høgskolesektoren står i en særstilling her.

— Mange institutter er i realiteten mange små enkeltmanns-foretak. Dermed blir både suksesser og fiaskoer veldig forsterket, sier han.

Indikatorbesettelse

Aksel Tjora er enig med Aslak Hjeltnes i at de ulike reformene som har kommet opp gjennom årene har satt tydelige spor på forskerhverdagen.

Tjora mener blant annet at tellekantene og publikasjonspoengene, som for eksempel premierer publikasjoner i nivå 2-tidsskrifter høyere enn å skrive en bok eller bokkapittel, har hatt store konsekvenser.

— Det er et tankekors at det bidrar til et enda mer bastant skille mellom suksess og fiasko. En ren indikatorbesettelse har spredd seg i den norske sektoren, sier Tjora og fortsetter:

— Det å få publisert i de beste tidsskriftene er en beinhard konkurranse — det er veldig brutalt å få den ene refusjonen etter den andre, sier han.

Muligheten til å være kreativ innenfor yrket er noe han ser i sammenheng med jobbsikkerhet.

— Å ha trygghet i stillingen sin gjør at man kan håndtere uavhengighet og kreativitet på et tryggere grunnlag, sier Tjora.

Midlertidighetsproblematikken blir også tatt opp i den britiske undersøkelsen. Av respondentene som hadde forlatt yrket, svarte 45 prosent at en av grunnen til dette var at det var vanskelig å finne seg en jobb. Av de som fortsatt holdt på med forskning, var det bare 38 prosent som oppga at de så en framtid som forsker.

Aslak Hjeltnes beskriver selv at livet og livskvaliteten endret seg til det positive den dagen han fikk fast jobb ved Universitetet i Bergen.

— Styrtingskåthet fra toppen

Aksel Tjora mener forskningskulturen har blitt pervertert av byråkratiske tellesystemer. Og han mener disse truer dugnadskulturen som mye av akademia er tuftet på.

— Den kollegiale kulturen er sterk, men ødelegges av strukturell telletenkning. Den lar seg infiltrere. Den akademiske kulturen er bygget på mye dugnadsarbeid, som for eksempel fagfellevurderinger. Men den er veldig sårbar og man ser nå at det er vanskeligere og vanskeligere å få folk til å ta på seg slike oppgaver, sier Tjora.

Han mener det blir synlig i miljøene at folk er presset og heller velger å bruke tiden sin på det de vet teller i dette systemet.

— Det er styringskåtheten fra toppen som ødelegger frivillighetssystemene som har fått sektoren til å fungere over lang tid. Denne langvarige dugnaden handler ikke om å være snill og grei, men om kunnskapsutvikling, sier han.

Gir blaffen

NTNU-professoren deler sin oppskrift for å klare seg i forskerrollen: Nemlig å gi blaffen i hva andre sier han skal gjøre.

— Jeg bruker mye mer tid på jobben enn jeg er betalt for, men det er styrt ut fra egne prioriteringer. På en måte er dette en privilegert situasjon – men det innebærer også at man må ta ansvar og være bevisst de valgene man tar. Jeg har også mange gode kollegaer rundt meg. Vi har vært gode til å støtte hverandre i ulike situasjoner, sier han.

Tjora skryter også av lederen ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU der han jobber.

— Vi har ikke en leder som står og hakker på oss. Det blir fort en lederoppgave både å lage gode miljøer, men også å stå imot rene byråkratiske påtrekk ovenfra, sier Tjora. Han legger til:

— Å ha gode akademiske ledere blir veldig viktig framover.

Powered by Labrador CMS