Bærekraftkonferansen gikk av stabelen i Bergen i dag. Det norske høyere utdanningssystemet bør gå i front for en mer rettferdig og bærekraftig global utdanningspolitikk, mener forfatterne av innlegget. Foto: Eivind Senneset/UiB
Bærekraftkonferansen gikk av stabelen i Bergen i dag. Det norske høyere utdanningssystemet bør gå i front for en mer rettferdig og bærekraftig global utdanningspolitikk, mener forfatterne av innlegget. Foto: Eivind Senneset/UiB

Agenda 2030: Mot et paradigmeskifte, også for universitetene

Meninger. Bærekraft. Når utdanning går fra å være en rettighet og noe alle skal ha lik tilgang på, til en vare som kun de få og privilegerte med midler kan oppnå, har det store negative konsekvenser, skriver SAIH-leder Beathe Øgård og førsteamanuensis Tor Halvorsen.

Publisert   Sist oppdatert

Siden 2015 har FNs bærekraftmål vært et fast innslag i taler fra politikere, næringslivsledere, rektorer, og andre beslutningstagere på tvers av sektorer. Vi må alle brette opp ermene om vi skal klare å utrydde fattigdom, stoppe klimaendringer, hindre global ulikhet og sikre tilgang til utdanning. FN-rapporter viser at omstillingen går for sakte.

Kanskje kommer vi nærmere hvordan vi skal klare å omstille oss i tide når universitets- og høgskolesektorens idealister, politikere, byråkrater og studenter samles til SDG Bergen-konferansen 7. og 8. februar. Konferansen arrangeres for andre gang og er viktig som møteplass mellom de som besitter fagkunnskapen og de som tar beslutningene.

En statusrapport fire år inn i arbeidet med implementeringen av målene kan leses i Oxfams årlige ulikhetsrapport. 26 superrike mennesker eier like mye som de 3.8 milliarder fattigste i verden. Mangel på politisk vilje til å regulere den globale økonomien og nyliberale idéer om «trickle down effects» har ført galt avsted. World Inequality Report 2018 som særlig analyserer årsakene til at de 1 prosent rikeste stadig eier mer viser at den raske veksten i offentlig fattigdom har avgjørende betydning.

Når privat rikdom er doblet siden 1970, og den offentlige sektorens inntekter halvert i samme tidsrom, er vilkårene for kunnskapsutvikling for fellesskapet også kraftig forverret.
Beathe Øgård og Tor Halvorsen
SAIH-leder og førsteamanuensis på UiB

Privat finansiering av utdanning og forskning øker, særlig i landene der ulikheten allerede er stor. I 2018 lanserte SAIH rapporten «Universities Between the State and the Market» som viser hvordan den økende kommersialiseringen av høyere utdanning særlig rammer land i sør. Også internasjonal utdanningsbistand bidrar til å øke det globale ulikhetsgapet slik den nå er organisert i en rekke av verdens rike land.

Men størst ulikhet skaper veksten i markedet for utdanningstjenester. En stadig større andel av verdens studenter betaler for å ta utdanningen sin hos private tilbydere, spesielt i lav- og mellominntektsland. Høy pris, lav kvalitet og liten eller ingen tanke for sitt samfunnsoppdrag preger denne utdanningsøkonomien, med eierskap i hovedsak i rike land i vesten. Når utdanning går fra å være en rettighet og noe alle skal ha lik tilgang på, til en vare som kun de få og privilegerte med midler kan oppnå, har det store negative konsekvenser. Vi ser lite rom for kritisk tenking.

Universiteter i nord blir stadig mer avhengig av studentavgifter. De rekrutterer studenter globalt og forsterker dermed ulikhetene gjennom mobiliteten av studenter. Både hjernestrømmen og pengestrømmen, som nå er koblet sammen, går fra det fattige sør til det som utgjør sentrum i den globale kunnskapsøkonomien – høyinntektsland i nord. Dette fører dessverre til at det satses lite på lokale utdanningssystemer i lav- og mellominntektsland; de som har råd sender heller sine barn til universiteter som arbeider hardt med sitt omdømme for å kunne ta høye priser i «utdanningsmarkedet».

Samtidig er akademikere i lav- og mellominntektsland fortsatt i stor grad prisgitt internasjonale forskningsmidler, uten mulighet til å prioritere forskning på egen kontekst og egne strategier for iverksette bærekraftmålene. Dette er kritisk for vår framtid. Bærekraftagendaen kan kun realiseres om også de som er mest utsatt for klimaendringer, som også er de som er sosialt mest marginalisert, er med. Bærekraftmålene skal i all hovedsak implementeres og finansieres nasjonalt, også med forventninger om langt sterkere støtte fra de rike landene i kommende år. For å unngå hjerneflukt må det satses mer på kunnskapsbasert politikk i landene det gjelder.

Negative trender er påvirket av politiske beslutninger og hvordan også vi i Norge og våre samarbeidspartnere velger å prioritere egne forsknings- og bistandsmidler. En kronisk underfinansiering av utdanning globalt står i grell kontrast til de finanssummene som unndras beskatning i den globale økonomien.

Agenda 2030 framhever at vi trenger et paradigmeskifte. FN hevder at dette betyr enorm systematisk omveltning for å oppnå sosial utjevning og miljøvennlig teknologi (1). Vi trenger å anerkjenne sosial rettferdighet og inkludering i vår økonomi. Selv den anerkjente økonomen Joseph Stiglitz mener at man må måle økonomisk utvikling bredere enn i kun BNP – vi må måle menneskelig velferd.

Stor endring må til også innen kunnskapssamfunnet, både når det gjelder innhold og ressursfordeling. Bærekraftig utvikling forutsetter forskning, innovasjon og en utdannet befolkning som stiller kritiske spørsmål ut fra situasjonen de står i. Vi må anerkjenne at høyere utdanning og forskning nå har et annet oppdrag enn BNP. Vi må sikre at utdanning og andre offentlige velferdstjenester er gratis og tilgjengelige for alle for å kunne svare på denne utfordringen. Til det trenger vi politikere som stopper den offentlige utarmingen, lokalt som globalt.

For å sikre dette er en økt satsing på skatt og nasjonal ressursmobilisering essensielt. Skatt er den viktigste måten å gi land mulighet til å styre egen utvikling, og finansiere egne tiltak for oppnåelsen av bærekraftmålene som World Inequality Report viser. Når privat rikdom er doblet siden 1970, og den offentlige sektorens inntekter halvert i samme tidsrom, er vilkårene for kunnskapsutvikling for fellesskapet også kraftig forverret.

Vi trenger forpliktelser til å bekjempe ulikhet og sikre et skifte hvor grunnleggende rettigheter ikke forbeholdes de få, men sikres alle. Her har utdanning, og i den sammenhengen høyere utdanning som motor i hele utdanningssystemet, en avgjørende rolle.

Vi har store forventninger til at det høyere utdanningssystemet i Norge kan bidra til en mer rettferdig og bærekraftig global utdanningspolitikk. Vi oppfordrer den nye utviklingsministeren, Dag Inge Ulstein, i samarbeid med den høyere utdanningssektoren i Norge til å gå i front.

1. (Independent Group of Scientists, Workshop Report 12/13 December 2018)