Studentevalueringer er viktige for vurdering av undervisningskvalitet, men bør ikke benyttes blindt som et virkemiddel for å oppnå økt kvalitet, skriverEirik Abrahamsen og Jon Selvik. Arkivfoto: Cicilie S. Andersen
Studentevalueringer er viktige for vurdering av undervisningskvalitet, men bør ikke benyttes blindt som et virkemiddel for å oppnå økt kvalitet, skriverEirik Abrahamsen og Jon Selvik. Arkivfoto: Cicilie S. Andersen

Studentevaluering gir ikke nødvendigvis et godt bilde av undervisningskvalitet

Evaluering. Studentevalueringer bør ikke benyttes blindt som et virkemiddel for å oppnå økt kvalitet, skriver professor Eirik Abrahamsen og førsteamanuensis Jon Selvik ved Universitetet i Stavanger.

Publisert   Sist oppdatert

Studentevalueringer er viktige for vurdering av undervisningskvalitet, men bør ikke benyttes blindt som et virkemiddel for å oppnå økt kvalitet. Slike evalueringer bør ses i lys av kollegaevalueringer og evalueringer fra pedagogisk fagekspertise.

Tilbakemeldinger fra studenter er opplagt et sentralt virkemiddel for å oppnå økt studiekvalitet. Høyere utdanningsinstitusjoner i Norge er, fornuftig nok etter vårt syn, pålagt å bruke studentevaluering som et grunnlag for å vurdere kvaliteten på undervisningen.

Man ender opp i en situasjon hvor det er naturlig å stille spørsmål ved hvilken type studenter som gir tilbakemeldinger.
Eirik Abrahamsen og Jon Selvik
Professor og førsteamanuensis, UiS

Det er imidlertid ikke opplagt hvilken rolle slike tilbakemeldinger bør ha. Og som også andre har poengtert tidligere, er det god grunn til å være kritisk hvis de overstyrer oppfatninger fra pedagogisk fagekspertise. Etter vår oppfatning gir ikke studentevalueringene nødvendigvis et godt bilde av den virkelige kvaliteten på undervisningen.

En av grunnene til dette er at flere studenter velger å ikke bruke tid på å gi slike tilbakemeldinger, og man ender dermed opp med en usikkerhet i forhold til utvalget. Man ender opp i en situasjon hvor det er naturlig å stille spørsmål ved hvilken type studenter som gir tilbakemeldinger.

For eksempel, studenter som er spesielt negative eller spesielt positive til undervisningen, kan være overrepresentert i utvalget. Det kan også tenkes at eksamensresultat påvirker tilbakemeldingene. Det er utfordrende å tolke slike tilbakemeldinger og styre etter disse i utforming av undervisningsopplegget.

Man kan kanskje forvente at situasjonen bedrer seg noe etter hvert som evalueringer digitaliseres i større grad. Og det gir da muligheter for økt studentmedvirkning. Men man er neppe i mål allikevel. Det vil fremdeles være uvisst om evalueringen faktisk gir de svar man er på jakt etter. Man kan for eksempel gi forelesninger som er motiverende og underholdende, og få svært gode tilbakemeldinger fra studentene, men uten at læringsutbyttet er spesielt godt.

Uavhengig av svarprosent, vil evalueringen fra studentene typisk marginalisere aspekter som er av vesentlig betydning for vurdering av undervisningskvaliteten.

Tradisjonelle evalueringer fokuserer typisk på foreleser-engasjement, evnen som foreleseren har til å forklare og formidle, til å gi konstruktive tilbakemeldinger, og tilgjengelighet av fagstoff og evalueringsform. Dette er aspekter som naturligvis er viktige for undervisningskvaliteten.

Men kvaliteten avhenger også av flere andre aspekter. Slik som hvordan emnet er bygget opp, hva som er pensum, i hvor stor grad undervisningen er forskningsbasert, og spesielt hvilken relevans læringsutbyttet har for næringsliv og samfunn. Dette er eksempler på aspekter som er svært viktige for undervisningskvaliteten, men som er vanskelige å få svar på fra studenter.

Svar på disse er det mer fornuftig å hente fra fagmiljøene. Miljøene har således en sentral rolle med å utfordre og fremme undervisningskvalitet i forhold til de pedagogiske valg som tas av foreleser. Slik kan den pedagogiske kvaliteten på emnene i større grad også reflektere synspunkter fra fagmiljøet.

Det handler om samarbeid. For eksempel er det ved Universitetet i Stavanger mye fokus på varierte undervisningsformer i studieprogrammene. Effekten av disse bør da vurderes samlet sett, slik at vurderinger av undervisningskvalitet basert på studentevalueringer i større grad reflekterer fagmiljøet enn de valg som gjøres av den enkelte foreleser.

Jon Arne Løkke ved Høgskolen i Østfold skrev tidligere i år at kollegaveiledning og fagfellevurdert undervisning er gode virkemidler for å utvikle forelesninger og læringsutbytte. Dette er vi helt enige i. Det skaper et bedre grunnlag for å forstå og bruke studentevalueringer på en fornuftig måte.

Til tross for at studentene nok har meninger om hvordan foreleser bør presentere fagstoff, så er det vanskelig å komme utenom at kollegaer og fagfolk med pedagogisk fagekspertise er relevante støttespillere. Vi oppfatter at slike støttespillere er viktige brikker for å utvikle pedagogisk kompetanse hos forelesere, blant annet ved at de får bedre forståelse og utbytte av studentevalueringer, også fra andre emner og studier.