Det bør bli mindre utdanningsledelse

Direktør i NOKUT, Terje Mørland, skrev i Khrono 9. februar: «Utdanningsledelse må ut av festtalene og inn i handlingsplanene. Det å få et helt fagmiljø til å bli engasjert i et studieprograms utvikling, kan være en real utfordring …».

Jeg er usikker på om det er så vanskelig å engasjere fagmiljøene – jeg kjenner ikke til noe godt belegg for manglende engasjement. Alternative forklaringer er at fagmiljøene vektlegger akademisk frihet, fagene har behov for posisjonering, og fagenes ulike ontologiske og epistemologiske utgangspunkt kan forklare at programutvikling kan være krevende.

Og, det må settes av tid til studieprogramsarbeid i forelesernes arbeidsplaner. Tankekraft og tid er en god oppskrift i akademia.

Mørland skriver også om studentevaluering: «Ikke minst er det viktig at programledelsen skaper gode prosesser for å analysere og anvende resultater fra studentevalueringer og andre relevante datakilder for å videreutvikle studieprogrammene».

Men, det finnes god dokumentasjon på at studentevaluering, slik den vanligvis foregår, ikke bør tillegges stor vekt. Et par eksempler: Uttl, White og Gonzalez (2017) viser i en metaanalyse at det ikke er noen sammenheng mellom læringsutbytter og studentenes evaluering av undervisningen.

Uttl og Smibert (2017) peker på at foreleserne kan påvirke studentevalueringene ved valg av innhold: Legger du vekt på kvantitative emner så synker studentenes velvilje - legger du vekt på språk og humanistiske emner så blir det positiv evaluering. Dersom fokus er studentenes læring kan studentevaluering, slik den tradisjonelt foregår med utfylling av et skjema, legges helt vekk. Er det noe vi bør være opptatt av i akademia så er det studenters læring.

Jeg vil foreslå et alternativ til mer profesjonalisert ledelse av fagene: Kollegaveiledning og fagfellevurdert undervisning er kjente og konkrete virkemidler godt egnet for å utvikle undervisernes forelesninger (ofte kalt «peer observation» i litteraturen), men også den mer usynlige delen av gjerningen som utvikling av studieplaner og forholdet mellom læringsutbytter og didaktikk (inkludert i det som kalles «peer review»).

Kollegial læring, uten «top-down» ledelse, men med nødvendig støtte, er jeg for. Det finnes etter hvert en omfattende litteratur som støtter et «bottom up»-perspektiv på utvikling av undervisning og planer. Fagfellevurdert undervisning må som eksempel holdes unna utdanningslederne for at ikke initiativer om kollegial læring skal dø ut i kjølvannet av motivasjonssvikt, dokumentasjonspress eller innskrenkning av den akademiske friheten.

Det som trengs er tid på arbeidsplanene og noen ildsjeler som folk hører på. Det bør bli mindre utdanningsledelse. Det er forelesere og forskere som skal lede utviklingen av planene. I planarbeidene bør studenter og andre viktige aktører delta.

Og, en passant, er ikke også selve Mørlands innlegg et glitrende eksempel på en festtale? Fra teksten: " … håp om at hver institusjon klarer å finne en god balanse mellom det å ta aktivt og innovativt ansvar for utdanningene på den ene siden og å lage hensiktsmessige systemer for å imøtekomme myndighetene på den andre. I den forbindelse bør institusjonene vurdere sine egne rutiner, for å se om det er mulighet for å la programledelse bli mer utviklingsorientert og mindre driftspreget. Ikke minst er det viktig at programledelsen skaper gode prosesser for å analysere og anvende resultater fra studentevalueringer og andre relevante datakilder for å videreutvikle studieprogrammene."

Jo – det her er ett kroneksempel på festtale.