Vi har ikke råd til å ikke investere i læringslivet

Den siste tiden har flere medier satt søkelyset på erfarne og kapable jobbsøkere som krysser av i boksen 50+ år, og som sliter med å få jobb. Dette vil bli den nye normalen for stadig flere om det ikke settes inn tiltak. Vi må derfor sørge for at læring ikke legges på hylla etter studietiden. Det vil koste, alt i en tid der det spås en mer slunken statskasse, men det er en investering vi ikke har råd til å la være å gjøre.

Teknologisk og samfunnsmessig utvikling gjør at kompetanse må utvikles og fornyes. Vi har et arbeidsliv med høy produktivitet og høyt lønnsnivå, men også raske omstillinger der jobber blir borte og nye skapes. Erna Solberg har også sett denne utfordringen og holdt nylig et toppmøte om forsking og høyere utdanning for å finne ut av hvordan universitetene, høyskolene og næringslivet kan samarbeide bedre.

Som Erna Solberg selv påpeker, kan ikke kompetanseutfordringene vi står foran løses kun i utdanningsinstitusjonene. Nyutdannede utgjør kun tre prosent av arbeidsstyrken til enhver tid. Vi må evne å ha flere tanker i hodet samtidig og rette innsatsen mot læringen som skjer gjennom hele livet – før, under og etter utdanningen.

Allerede i 1972 slo Unesco fast at livslang læring ville være det viktigste begrepet i fremtidig utdanningspolitikk. Livslang læring er ikke noe nytt og har vært et politisk mål i Norge i flere år. Da er det synd å se at vi fortsatt ikke prioriterer tiltak utenfor det tradisjonelle utdanningsløpet.

Dagens svake samspill mellom ordninger og regelverk for voksnes læring har gjort satsningen på læring for voksne til et fragmentert politikkområde preget av svak styring. Det må tas grep for investeringer i kompetanse, og de må tas raskt.

Manglende investeringer i kompetanse har ført oss inn på et spor der vi står i fare for å havne i en situasjon med både høy arbeidsledighet og stort behov for arbeidskraft. En rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse viser at manglende investeringer i kompetanse fører til at mange arbeidstakere ikke lenger kan fylle jobben de er ansatt i.

I årene fremover må nok de fleste av oss bytte både arbeidsplass og yrkeskategori oftere, og vi må derfor forberede oss på et arbeidsliv der vi må lære gjennom hele yrkeslivet. Samtidig er det en pågående tendens at aldersgrensen for en senkarriere kryper nedover og det er vanskeligere med et jobbskifte etter fylte 50 år. Kompetansepolitikken må derfor være egnet for arbeidstakere i alle aldre, og bidra til at eldre arbeidstakere forblir attraktive for arbeidsgiverne.

Automatisering og digitalisering blir ofte omtalt som den store stygge ulven når det snakkes om jobb og arbeid i framtiden, men det er ikke robotene vi skal frykte. Det er utdatert kompetanse som er den sanne fienden. Faktisk blir det anslått at det vil skapes opp til 400 millioner nye jobber på verdensbasis, blant annet som følge av behov i utvikling, produksjon og distribusjon av teknologi.

Vi må rette bekymringene mot å havne i en situasjon der vi har for lite, eller feil kunnskap. De nye jobbene vil nemlig kreve en annen kompetanse enn den vi har basert oss på frem til i dag. Befolkningen må sikres nok og riktig kompetanse for å ha den kunnskapen arbeidslivet etterspør og mulighet til en varig tilknytning til arbeidslivet.

Når vi vet at konsekvensene av dagens innretning ser ut til å bli en sviktende finansiering av velferdsstaten som følge av en giftig cocktail med økt arbeidsledighet, ubesvart etterspørsel på arbeidskraft og svekket konkurranse i en tid der statskassen vil trenge hver eneste krone, er det relevant å spørre: Har vi råd til å ikke å investere i læringslivet?