Debatt ● Andreas Sjalg Unneland
Å øke studiestøtten for alle studenter er den beste krisepakken
Den enkleste, minst byråkratiske og lureste hjelpen er å innfri studentkravet og øke studiestøtten til 1,5 G.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er ikke lett å studere når du er mest opptatt av om du kan betale husleien eller om du klarer enda en måned på nudlerdietten. En stram økonomisk tilværelse for studentene ble betydelig verre når pandemien rammet. Undersøkelser har vist at studentene er de som er blitt hardest rammet økonomisk under corona.
En følge av pandemien er at mer enn hver tredje student har mindre å rutte med. Som Jenny Nordaune som er usikker på om hun vil fortsette på studiene pga kostnaden av hybelen hun ikke får bodd i eller Mari Mobæk som fortalte til NRK at hun går 5000 kroner i minus hver måned. Hun er også usikker på om hun har råd til å fortsette på studiet.
Lever man på den økonomiske kanten, er meldinger sent på kvelden lørdag 2. januar om at regjeringen ber studenter vente med å reise til studiestedet sitt etter juleferien en ekstra belastning. For billetten hjem er kanskje bestilt og det kommer ingen hjelp fra regjeringen til å dekke kostnadene med å bestille ny billett.
I fjor vår sto studentene på barrikadene for å få en krisepakke, men det er lenge siden, husleien skal fremdeles betales og enden på pandemien er enda et stykke unna. Det som er provoserende, er at det ikke mangler på enkle løsninger regjeringen kunne innført som vil hjelpe studentene.
I det minste kan regjeringen gjeninnføre ordningen fra i vår eller slå til på Frp sitt forslag om en milliardpakke til studentene. Enda bedre er timingen for å innfri studentkravet og øke den generelle studiestøtten til 1,5 G.
Riktig medisin vil være å øke studiestøtten for å sikre kvalitet i utdanningen og bedre livskvalitet for Norges studenter, og som et resultat av dette bedre kandidater til norsk arbeidsliv.
Andreas Sjalg Unneland
Fordelen med dette er at ordningen er ubyråkratisk og kan pumpes ut til alle studenter fra neste måned gjennom ordninger vi allerede har i lånekassen. Et slikt tiltak trenger ikke mer kontroll eller behovsprøving enn det som allerede er inne i den alminnelige bevilgningen av studiestøtten.
Nettopp at ordningen er universell og treffer alle studenter gjør at de som ikke kan vise til tapt inntekt i form av bortfall fra et bestemt arbeidsforhold også får hjelp. Et eksempel kan være en student som har hatt ulike sommerjobber de tre siste årene, men pga. pandemien var det knapt sommerjobber å oppdrive. Da er det ikke tapt inntekt eller permitteringsregler som er aktuelt, men konsekvensen er likefullt at studenten ikke fikk tjent opp de pengene som skulle hjelpe gjennom høsten. En generell økning i studiestøtten treffer alle de scenarioene som er vanskelig å behovsprøve og er derfor den beste løsningen.
Å øke studiestøtten til 1,5 G vil gi alle studenter rundt 25 tusen mer i året og har en kostnad på statsbudsjettet nærmere 2 milliarder. Det er ikke mye penger når vi sammenligner det med at vårens nedstengninger kan medføre et tap i høyskole- og universitetssektoren på 2,2 milliarder kroner. Dette tapet kommer utelukkende av at et lite utvalg av studentene, på fem prosent, skulle få forsinket progresjon.
Når studiestøtten blir økt arbeider studentene mindre ved siden av studiene, får tid til å studere mer og når de studerer mer kan de gjøre det bedre på eksamen. Slik kan vi forstå funnene i analysen «Studentene tjener mindre - studerer de mer?» fra SSB. Der kan vi se hvordan økt studiestøtte antyder at studenter jobber mindre og presterer bedre på studiene. Det er som et lite mirakel.
Til vanlig er det 67,5 % av studentene som fullfører en grad innen 8 år. Det kommer aldri til å bli 100%. Men du kan begynne å se for deg hvor mye vi sparer på å øke gjennomføringsgraden, når en forsinkelse på 5% for ett semester estimeres til hele 2,2 milliarder.
Kostnadsestimatene og funnene fra SSB-analysen må tas på alvor. Erfaringene fra denne krisen har gitt oss mye å ta tak i. Riktig medisin vil være å øke studiestøtten for å sikre kvalitet i utdanningen og bedre livskvalitet for Norges studenter, og som et resultat av dette bedre kandidater til norsk arbeidsliv. Gode studiestøtteordninger sikrer at studenter fra alle grupper i samfunnet kan velge å studere, og må være av en størrelse som tar høyde for de faktiske kostnadene studentene har i studietiden.
Nå må regjeringen komme på banen med en ny krisepakke til studentene. Den enkleste, minst byråkratiske og lureste hjelpen er å innfri studentkravet og øke studiestøtten til 1,5 G. Timingen for å øke studiestøtten har aldri vært bedre.
