Å avvikle det internasjonale sommerkurset er riv, ruskende galt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De siste seks årene har jeg brukt mesteparten av sommerferien min på å undervise i norskrelaterte emner ved Universitetet i Bergens (UiB) internasjonale sommerskole i norsk språk og kultur. En gang rundt St. Hans, når sola står høyest og kursene mine her ved Stockholms universitet er innrapporterte, har jeg pakket sekken og dratt vestover. Oftest, det må innrømmes, med en temmelig tung bør på ryggen. For det er mye som skal med til et slikt fire ukers opphold, ikke minst med tanke på de usikre vær- og føreforholdene! Alt fra regntøy og varm ullgenser, via velsmurte fjellsko til badebukse, solbriller og krem med høy faktor. Og siden mange av de studentene som kommer til Bergen erfaringsmessig ikke helt veit hva de egentlig har gitt seg inn på, kan småsaker som plaster mot gnagsår og noen ekstra sydvester også komme godt med. Erfaringen tilsier at det lønner seg å være forberedt på det meste.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Naturligvis har jeg også funnet frem alt det jeg skal undervise i, og om, under kursets gang. Som for eksempel en av romanene til Olaug Nilssen eller en sakprosatekst signert Camara L. Joof (nynorsk, må vite!), artikler om dialekter og språkpolitikk, tekster om (manglende) norsk miljøpolitikk og det underlige likestillingsparadokset, lenker til podkaster om feminisme, nye familiekonstellasjoner og de utflytende grensene mellom fritid og arbeid. Kurset favner bredt og mye skal med! Både hvor man legger trykket i tyske lånord, hvordan man kan kjenne dønningene fra storhavet i Fosses setninger og hvorfor både stølen og dagens hyttepalasser kan si noe viktig om den norske samfunnsutviklingen. Intet emne er for smalt eller bredt! Ja, døren er vidåpen! Så mye som mulig må med for at studentene skal få et så rikt og mangslungent bilde av Norge.

Slik har jeg tenkt. Og slik har jeg jobbet. Sommer etter sommer. År etter år. Med gode kolleger og fantastiske studenter. Inne i klasserommet har de blitt bedre og bedre i norsk, utenfor har de lært noe om folk, miljø og geografi. Om hvordan det første, språket, henger tett sammen med det andre, landskapet, menneskene, kulturen. Og om hvorfor dette ene ikke kan læres uten det andre.

Vi har drevet med språkbad med andre ord. Og blitt skikkelig blaute.

Og samtidig, mens vi har sunget «Til ungdommen» i fjellheimen, hoppet fra klippene ute ved Helleneset eller sett på studentenes egne filmsnutter fra møter og samtaler med de lokale (akk, så eksotiske) bergenserne, har vi ført mennesker og institusjoner sammen. Vi har flettet tjukke tau mellom folk og fe, fra St. Petersburg til Firenze, fra Edinburgh til Baku. Og tilbake igjen, naturligvis, til nordistmiljøet ved UiB.

Men nå, i 2023, virker det som om jeg har pakket sekken her i Stockholm for siste gang.

75-årsjubileum

På denne sommerskolen deltar 615 studenter fra 87 land

Fra ledelsen i UiB kommer det nemlig melding om at de legger ned sommerkurset. At det, etter 59 år, ikke lenger skal finnes som tilbud i Bergen for nordister verden over. Ledelsen har funnet ut at universitetet ikke vil ha dette lenger. Det blir for dyrt, sier de, og dessuten krever det for mye arbeid for administrasjonen. Kurset, med studenter fra et tjuetalls land, passer heller ikke inn i universitetets (og regjeringens) planer om internasjonalisering. I tillegg, påstår ledelsen, er det et misbruk av midlertidig arbeidskraft. For noen av lærerne på kurset har ikke hatt fast ansettelse ved UiB.

Slik argumenterer ledelsen på UiB. Også handler de. Snabbt, som vi sier her i Sverige. Effektivt er kanskje det ordet de selv ville ha brukt. Kurset, som har overlevd både den kalde krigen og korona, forsvinner. Det blir ingen flere utsendte invitasjoner til Praha, Budapest og Beograd. Ingen intervjuer med søkere fra Milano og Gdansk. Ingen utsendte anbefalingsbrev fra instituttledere og utenlandslektorer i Wien, Jerevan og Berkeley. Det er over.

Avgjørelsen kommer naturligvis som et sjokk for dem som har brukt og deltatt på kurset i alle disse årene: Ansatte og studenter som arbeider med norskfaget rundt i verden. Alle de som utgjør grunnmuren for alt som handler om nordistikk utenfor Skandinavia. De skjønner ikke hva UiB tenker. De definerer det som «årets verste nyhet» og synes det er trist at «(…) leiinga ved UiB er så korttenkte». De skriver at kurset er en av grunnene til at det har «(…) vokst fram en hel generasjon norsklærere som fortsetter å spre norsk språk og kultur utenfor Norge». Og de håper ledelsen «(…) kan finne en annen løsning på problemet».

Selv sitter jeg her og klør meg i hodet. Og mens jeg skriver denne teksten, er det de samme spørsmålene som slår mot skallen. Hvordan kan ledelsen ved UiB finne på noe så riv ruskende galt? Hvordan kan de legge ned et kurs som henter store deler av sin finansiering fra eksterne kilder, som alltid har høyt søkertrykk og som i alle evalueringer får lovord og jubel? Hvordan kan de legge ned et kurs som har potensial i seg til å skape nye nordiskstuderende på universitetet, knyte bånd til utenlandske miljøer og skape undervisningskompetanse for både nåværende og fremtidige språklærere på UiB? Hvordan kan man takke nei til støtte på en halv million fra HK-dir? Hvordan har man, i disse tider hvor færre og færre studerer norsk, råd til å si nei til 50—60 studenter årlig fra alle de sentrale lærersetene i nordistikk rundt i verden? Studenter som mer enn noe annet nettopp vil studere norsk. Som blant mye annet elsker runer, målmerker og nynorsk.

Det er uforståelig. Og det er trist. Ja, det er til å skrike høyt av.