Kolstø og Piene ble professorer da kvinneandelen var på to prosent

Søkelyset rettes ofte mot akademia når likestilling diskuteres i Norge. Innenfor universitets- og høgskolesektoren ser man klare kjønnsmessige ulikheter i hvilke studier menn og kvinner velger. Og selv om det er flest kvinnelige studenter, og de i 2015 også gikk forbi mennene i antall avlagte doktorgrader, er mennene i klart flertall i de høyeste vitenskapelige stillingene.

Realfagene har særlig slitt med antallet kvinner, både blant studenter og vitenskapelig ansatte.

Anne-Mette Vibe er leder for prosjektet Reale damer på Universitetet i Oslo. Hun sier til Khrono at da hun selv studerte realfag på 70-tallet var de rundt tre jenter av totalt 60 studenter på studiet hennes.

— Det var ikke så uvanlig, sier hun.

Database for statistikk om høgre utdanning (NSD) viser at antallet kvinnelige professorer nasjonalt har gått jevnt oppover siden 80-tallet.

Fakta

Kvinnelige pionerer i akademia

Kristine Bonnevie ble Norges første kvinnelige professor i 1912. Hennes fag var biologi.

Den neste kvinnelige professoren var kjemikeren Ellen Gleditsch i 1929. Gleditsch var også en markant kvinnesaksforkjemper og styremedlem i Norsk kvinnesaksforening.

Etter dette tok det mange år før det ble flere realfagsprofessorer.

Anne-Brit Kolstø (biokjemi) og Ragni Piene (matematikk) ble professorer i 1987. Da var andelen kvinnelige professorer på rundt to prosent.

Andelen kvinnelige professorer har økt, men det er fortsatt et stykke igjen til 50/50:

• 1988: 2,13 prosent
• 1998: 11,4 prosent
• 2008: 19,5 prosent
• 2018: 30,7 prosent

Fra 2,13 prosent kvinnelige professorer i 1988 til 30,74 prosent i 2018.

Professor emerita ved Universitetet i Oslo, Ragni Piene var overbevist om at dette ville jevne seg ut av seg selv med tiden.

— Men ting endret seg jo ikke automatisk. Man trengte tiltak, sier hun til Khrono.

Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning skriver på sine nettsider at «Uten institusjonenes innsats de siste ti årene hadde trolig ikke utviklingen vært der den er i dag».

Viktige internasjonale erfaringer

Da Anne-Brit Kolstø og Ragni Piene ble professorer i 1987, var de to av få kvinnelige professorer i dette landet. De hadde begge høyt utdannede foreldre og så det som naturlig å begynne på høyere utdanning. Khrono møter de to på Blindern.

— For meg var ikke det noe spørsmål om jeg skulle studere. Hva ellers skulle jeg gjøre, sier Piene.

— Da jeg skulle begynne å studere hørte jeg med min far, som var lege. Han sa til meg at «som kvinne er du privilegert». Det syntes jeg var merkelig å høre, men han sa: «Jo, for som kvinne kan du studere det du vil uten å tenke på at det skal være så matnyttig - du trenger bare å brødfø deg selv og eventuelt en unge. Menn føler at de skal få ansvar for en hel familieøkonomi», sier Kolstø.

— Jeg hadde en far som var matematiker og en mor som var psykolog. Jeg visste at jeg ville studere, men var ikke helt sikker på hva. Jeg tenkte på både arkeologi og norsk, men så virket det like greit med realfag, og det passet meg veldig godt, sier hun.

Piene følte likevel ikke at hun var noen typisk realist.

— Jeg ville ikke bli lærer. Alle rundt meg var det. Så jeg prøvde å få tatt andre fag, som ikke var skolefag. Derfor tok jeg både statistikk og filosofi.

På tross av sin opprinnelige skepsis mot å bli lærer, sier Piene at hun har trivdes veldig godt med undervisningsdelen som professor.

Etter at Piene hadde tatt sin cand.mag flyttet hun til Paris i et år og studerte mer, fordi hun ville lære seg fransk.

— Lærte du fransk da?

— Ja absolutt, for det var jo ingen som snakket engelsk der, sier hun.

Men det faglige var tøft i Frankrike.

— De var så mye bedre der - de var superflinke. Det var en liten øyeåpner for meg, sier Piene.

— Men jeg overlevde og dro tilbake til Norge med et matematisk problem som jeg fikk der og jobbet videre med. Det resulterte i en 16-siders hovedoppgave. Det var nok rekord! Men den ble akseptert fordi den hadde blitt publisert, sier hun.

Siden tok hun doktorgraden sin på MIT i USA, noe hun mener er den viktigste beslutningen hun har tatt i livet.

— Det var et stort oppbrudd, men hvis jeg ikke hadde dratt dit hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Det var også slitsomt, men det gikk fint, sier hun.

Stor frihet som professor

Kolstø sier hun begynte på akkurat det hun hadde lyst til.

— Da jeg kom i gang var det veldig morsomt og spennende, så da ble det plutselig en kjempelang utdanning, sier hun.

For henne var det friheten som akademiker som var mest appellerende.

— Det er to ting som har vært avgjørende for meg: muligheten til å ta frie valg, og tiden i Tromsø, sier hun.

— Da jeg kom til Tromsø for å ta doktorgrad var det pionértilstand der, universitetet hadde jo nettopp blitt opprettet. Det var en spesiell stemning og et veldig godt miljø. Jeg fikk to barn i den tiden, legger hun til.

Etter Tromsø var Kolstø ett år i California på et forskningsopphold.

— Jeg husker at Norges forskningsråd stilte noen rare spørsmål i forbindelse med stipendpengene jeg skulle få. For menn var det vanlig å ta med kone og barn, men de trodde ikke helt på at min mann bare skulle være hjemme og passe barn.

— Men det gjorde han?

— Ja, han gjorde det, sier Kolstø med et smil.

Kvinnene kom først til realfagene

I perioden 1900 til 1921 ble 11 kvinner ansatt i faste stillinger, alle i realfag. Da kvinnene begynte å studere var det til realfagene de kom. Dokumentarprosjektet «Reale damer», ved Universitetet i Oslo (UiO), kartlegger de første realfagkvinnene som var ansatt på universitetet.

På UiO sine nettsider kan vi blant annet lese om Thekla Resvoll, som i 1918 ble første kvinne med doktorgrad i botanikk, arvelighetsforsker, Aslaug Sverdrup Sømme (1891-1955) som ble historiens andre vitenskapelig ansatte mor ved Universitetet i Oslo, Mimi Johnson som var første kvinnelige geolog på museum, i laboratorier og på kartleggingsoppdrag og Emily Arnesen (1867-1928) som var den andre norske kvinne med doktorgrad i realfag.

Bare to av «de historiske kvinnene» på denne tiden ble professorer: Kristine Bonnevie (i 1912) og Ellen Gleditsch (i 1929). Etter dette tok det mange år før de neste kvinnelige professorene i realfag ble utpekt. Piene og Kolstø var en del av den andre bølgen av kvinnelige realfagsprofessorer.

— Kvinner kunne ta artium fra 1882. Mange av de første som gjorde det, tok nettopp realfagsartium, sier førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo, Eirinn Larsen til Khrono.

— Nye fag og forskningsfelt har historisk sett virket enklere for kvinner å tre inn i. Realfagene var en del av «de nye vitenskapene» på slutten av 1800-tallet. Da man åpnet for muligheten til å ta artium i realfag, erstattet det på mange måter de klassiske dannelsesfagene, sier hun.

— De humanistiske fagene var i større grad knyttet til dannelseseliten. I mitt fag, historie, kom den første kvinnelige professoren i 1963, sier Larsen.

Hun forteller at embedsstudiene var knyttet til skoleverket, og at de få som studerte ved universitetet stort sett siktet seg inn på å bli lærere i skolen.

— Hva er de viktigste endringene som har skjedd siden Bonnevie ble professor i 1912?

— Definitivt at man både kan være vitenskapskvinne og mor samtidig. Bonnevie og Gledisch måtte velge mellom det å gifte seg og få barn og livet i vitenskapen. Slik er det ikke lenger. Dette endret seg med mellomkrigsgenerasjonen, sier Larsen. Men ikke før etter 60- og 70-tallets kjønnsrevolusjon ble forskerlivet en mulighet for flere kvinner.

Å være kvinne i mindretall

— Det var ikke bare bare å ha to barn som vitenskapelig ansatt på 70- og 80-tallet. Jeg følte det var en del som så rart på meg og lurte på om jeg var en god mor. Sånn tror jeg ikke det er lenger, sier Kolstø.

Kolstø forteller at da hun var forsker på Ullevål sykehus pleide mennene å ta det for gitt at kvinnene ikke hadde mye utdanning, og at dette kunne være frustrerende.

— I vår tid var mennene alltid i flertall. I noen faglige diskusjoner kunne man føle seg liten - også rent fysisk. Menn kunne gjerne stå og snakke over hodet ditt, selv om du var eksperten, sier hun.

— Gjennom alle mine studieår har jeg bare hatt en kvinnelig foreleser! Det er jo litt spesielt, men ting har endret seg, sier Piene.

— Hvordan var det for dere å nærmest ikke ha noen kvinnelige rollemodeller?

— Det var jo så vanlig. Vi tenkte vel ikke så mye over det, men jeg tenkte at ting ville endre seg med tiden. Dette var jo på den tiden da det begynte å komme mange ulike studenter fra hele landet, sier Piene.

— På MIT var det og en veldig lav kvinneandel, men det var et ok miljø likevel. Men jeg husker det var en slesk mann vi møtte i gangen en gang som sa til oss «You dress so nicely, I thought you were secretaries».

Piene mener det generelt er for få kvinner innenfor hennes fag.

— Det finnes mange egne organisasjoner som jobber med denne problemstillingen både nasjonalt og internasjonalt, sier hun.

Kolstø mener at de generelle tiltakene for å få flere kvinner inn i realfagene har hatt noe å si. Piene mener også at det har skjedd mye siden de begynte å studere.

— Tiltak som «startpakken» fungerte. Det er viktig særlig i eksperimentelle fag at det følger penger med stillingene. Man får ikke gjort noe uten penger, sier Kolstø.

— Tror dere det fortsatt er noe ved kulturen som hindrer kvinner karrieremessig?

— Nei, sier Kolstø.

— Jeg er overrasket over den ekstreme kjønningen av barneklær og barneleker. Dette har blitt mye verre! Man kan jo lure på hva slags utslag det kan få. Det er også mye kroppspress. Jeg tror ikke det er så lett å være ung i dag, sier Piene.

— På noen måter hadde vi det kanskje lettere, fortsetter hun.

— Det var ikke mye overflod, så vi levde nøkternt, både i kles- og matveien. Vi gikk til alt, ingen hadde jo bil, og vi lærte å klare oss på egenhånd, sier hun.

Fantastisk å bli professor

Etterhvert fikk Piene et vikariat på Universitetet i Oslo, noe som åpnet mulighetene for henne, og senere ble hun den første faste vitenskapelige ansatte kvinnen i matematikk på Universitetet i Oslo.

Kolstø snakker engasjert om sin tid som forsker på Ullevål sykehus.

— Ullevål hadde hatt en alvorlig diaré-epidemi blant nyfødte. Det viste seg å være en spesiell toksisk e.coli-bakterie, men den ene babyen som ikke ble syk av bakterien var den som hadde fått morsmelk. Hva var det med morsmelken? Dette trigget meg, sier hun.

— Jeg hadde vel et slags ungdommelig pågangsmot og jeg fikk være med å forske på dette. Sammen med min doktorgrads-stipendiat, Astrid Lægreid, fant vi ut hva som var årsaken - det var et lipid i morsmelken som gjorde dette, sier hun.

Kolstø ble etterhvert professor på Farmasøytisk institutt.

— Da det kom en utysning på denne professorstilling var det en mannlig kollega som spurte meg om jeg hadde sett utlysningen. Jeg hadde nylig begynt i en førsteamenuensis-stilling ved et annet institutt og fått ett års forskningsopphold i London i et usedvanlig godt miljø, og syntes ikke jeg kunne søke en ny stilling et annet sted så raskt, men da fikk jeg beskjed om at slik nyttet det ikke å tenke ved universitetet. Man visste ikke når neste mulighet kom. Jeg fikk den stillingen, sier hun.

Hun sier det opplevdes helt fantastisk å bli professor.

— Nå kunne jeg bestemme alt selv. Det var en vidunderlig frihet, og føltes som om jeg hadde så mange muligheter, sier hun.

— Etter dette gikk jeg faktisk tilbake til prosjektet mitt fra doktorgraden og bygget videre på det i nye retninger, med ny metodikk som var tilgjengelig, sier hun.

Kulturelle utfordringer

Eirinn Larsen mener det ikke lenger er formelle hindre for kvinner i akademia, men kulturelle utfordringer er det. Noen steder mer enn andre.

— Man kan sammenligne det med næringslivet. I næringslivet finner vi fremdeles en mer utpreget mannskultur enn i akademia, men det er tendenser også hos oss til å dyrke en viss type figur: «den hyperkompetetive akademikeren», som er risikovillig og har grenseløst med arbeidskapasitet. Dette idealet kan favorisere menn sammenliknet med kvinner, sier Larsen.

Både Kolstø og Piene tror folk tenker mer yrkesrettet når de skal velge studie nå for tiden enn før.

— Hvorfor tror dere det er så få kvinner i realfag?

— Det har skjedd en omveltning på fag som medisin og jus. Det kan jo hende det har noe med at de utdanningene fører til godt betalte, sikre og respektable yrker. Man får til og med jobbe med mennesker, sier Piene.

— Realfagene er ikke klart definerte fag. Innenfor disse fagene er det nok mange som lurer på hva de skal bli med det. Lærer? Det er det ikke alle som vil bli. Faktum er at disse studentene er veldig ettertraktede når de er ferdigutdannede. Det finnes masse de kan gjøre, men dette vet de ikke før de begynner, sier hun.

— På vår tid bare begynte vi å studere det vi ville, uten å tenke så langt, sier Piene.

— Det er mange flere muligheter i dag, noe som sikkert kan virke litt forvirrende, sier Kolstø.

Mer byråkrati i dag

— Hvordan mener dere universitetene har forandret seg siden dere begynte til i dag?

— Ledelsen har blitt mer profesjonalisert - både på godt og vondt. Det er også mye press om publiseringspoeng og lignende, sier Piene.

— Det er nok mer byråkrati for de vitenskapelig ansatte, skyter Kolstø inn.

Begge opplever det som problematisk at færre studenter møter opp til forelesninger og gruppeundervisning enn før.

— Jeg tror dette vil bli en stor utfordring fremover, når alt er tilgjengelig på nett, sier Piene.

— Jeg tror det er lettere å snike seg unna dybdelæring i dag, sier Kolstø.