Debatt ● jon martin larsen
Ikke glem de skeive forskningsmillionene, da
Det er fint å lese om det skeive engasjementet fra OsloMet. Skeiv kunnskapsutvikling må handle om mer enn enkeltmenneskers engasjement, skriver stipendiat Jon Martin Larsen.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Doktorgrads-stipendiat ved Nesodden kommune i samarbeid med Universitetet i Bergen og Høyskolen Kristiania
Jeg må innrømme at jeg er litt sliten og trist. Ikke på egne vegne, men for forskerkollegaer i skeive forskningsgrupper, kommunikasjonsgrupper og mangfoldsgrupper som utrettelig kjemper frem skeiv kunnskap år etter år, gjerne helt fra bacheloroppgavene sine.
På grunn av prioriteringene innad i Forskningsrådet var det lenge ikke mulig å få støtte til et skeivt prosjekt.
Jon Martin Larsen
Jeg har selv for eksempel veiledet bacheloroppgaver om blant annet skeive innen idretten, masteroppgaver om skeiv kunnskap i skolen, om hvordan små bedrifter tar skeivt samfunnsansvar og hvordan medier stigmatiserer minoriteter som skeive. Jeg har nære venner som skriver om transfobien i sosiale medier og om homofiendtlig lovgivning.
Alle disse tema som er brennaktuelle og svært relevant for doktorgradsarbeid og større også forskningsprosjekter. I vår nordiske skeive forskningsgruppe med rundt 40 medlemmer, basert hos Universitetet i Stavanger er det også mange studenter og forskere som tar tak i skeiv tematikk i land som det er svært vanskelig å være skeiv i.
Denne innsikten burde vært prioritert. Men doktorgradsdrømmen forblir ofte uoppnåelig om en velger å satse på skeiv kunnskapsutvikling.
Det er en ganske rørende dugnad som har realisert mitt doktorgradsprosjekt. En dugnad som har tatt mange år. Først et rørende engasjement fra Kristianias nye prorektor for arbeidsliv og innovasjon, Jens Barland. Så full støtte fra viktige kollegaer som Anne Haugen Gausdal som leder vårt ph.d.-program, professor Sharam Alghasi som har veiledet meg dag og natt i oppbyggingen av prosjektet, og en rekke andre Kristiania-kolleger og ikke minst skeive forskerkollegaer fra hele Europa som har heiet meg frem.
Kristiania bidrar i alle deler av prosjekter, og finansiering kommer også fra Sparebankstiftelsen og til slutt Forskningsrådet. På grunn av prioriteringene innad i Forskningsrådet var det lenge ikke mulig å få støtte til et skeivt prosjekt. Frie midler gikk for eksempel fortrinnsvis til prosjekter rundt alderdom, for å nevne noe.
Uavhengig skeiv forskning er ganske sjeldent, og det gjelder ikke bare i Norge. Skeiv forskning er imidlertid et etablert fagfelt innenfor mange humaniora og samfunnsvitenskapelige disipliner i mange vestlige land, for eksempel Sverige, mens dette aldri har satt seg i Norge.
I Norge er også det meste som forskes på rundt skeive liv og skeiv tematikk bestilt og beordret fra departementer og direktorater. Mitt doktorgradsprosjekt er et unntak fra dette, det er et grasrotprosjekt, som har vokst frem på grunn av et lokalt pride-arrangement i regi av Nesodden kommune i 2018.
I løpet av arrangementet, som jeg ledet, fikk vi høre at det på Nesodden videregående skole med rundt 650 elever og rundt 120 ansatte så var det ingen åpne skeive.
En nesten målløs ordfører Truls Wickholm samlet oss etterpå til handling, og i løpet av det neste året initierte jeg et forskningsprosjekt sammen med Nesodden kommune. Og med Nesodden som vertskapskommune samlet vi også de andre fem Follo-kommunene.
Nå er jeg i full gang med å undersøke hvordan kommuner kan bruke retorikk og strategisk kommunikasjon for å speile sine minoriteter, skape dialog og grunnlag for bedre livskvalitet. Det er en enorm dugnadsinnsats som har skapt et forskningsprosjekt som er unikt lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Så kjære rektor ved OsloMet, Christen Krogh. Det er fint å lese det du skriver om det skeive engasjementet fra OsloMet. Jeg vet hvem flere av de er, og dette handler om mennesker som har jobbet knallhardt med noe som også berører egne liv, i mange år. Uten disse enkeltmenneskene så hadde ikke du hatt så bra innhold til innlegget ditt om viktigheten av skeiv kunnskap.
Dere i OsloMet og resten av norske forskningsmiljøer har fortsatt en lang vei å gå, men at du løfter skeiv kunnskap så raskt som ny rektor er spennende og lovende. Jeg håper også at det ligger et langsiktig akademisk engasjement bak.
Skeiv kunnskapsutvikling må handle om mer enn enkeltmennesker og individuelle ildsjeler. I gamle dager, som ikke er mer enn ti år siden, fantes det et homoforskningsnettverk som bidro blant annet til å realisere forskning.
Nettverket startet etter en nasjonal forskningskonferanse om homoseksualitet ved Universitetet i Oslo i 1992 og arrangerte månedlige seminarer. I noen år fikk også nettverket miljøstøtte fra Norges forskningsråd.
Nå prøver Skeiv Forskningsgruppe å samle kreftene igjen, til i alle fall å gi oss skeive forskere og oss som forsker på skeive et miljø et mer organisert nettverk og fellesskap.
Om man mener at skeiv kunnskapsutvikling er viktig, så handler det også om at ledelsen ved universiteter, høyskoler og andre forskningsmiljøer evner å løfte frem ansatte systematisk og kulturelt, og være nysgjerrig på prosjekter som ikke umiddelbart reflekterer de opplagte forskningsfinansieringsmulighetene hos det offentlige og de private.
Det må satses bevisst og innovativt på skeiv forskning innen de viktige områdene humaniora og samfunnsvitenskap, for eksempel. Jeg vet at det er en del innen kjønnsforskning, men andre deler mangler engasjement.
Når OsloMet er det eneste skandinaviske universitetet med dragstudier nå fra høsten av, så må det også følges opp med forskning på for eksempel Norges over hundre år gamle draghistorie.
Vi trenger grunnforskning, og dessuten er det viktig å samarbeide internasjonalt med de relevante forskningsfrontene på feltet. Boken til Daisy Sælen Hafstad, «Parykker, stiletter og frigjøring» fra 2020, gir innsikt i historien om norske dragshow og dragartister, og forteller blant annet at Bernhard Munkerud, som ble født på Nesodden i 1901, regnes som Norges første dragartist i Norge.
Boken understreker mange forskningsverdige perspektiver om levde skeive liv, om skeiv underholdning og kunst, om skeiv arkitektur og levekår for å nevne noe. Noe av dette berører jeg så vidt i min forskning, og jeg ser hvor raskt det kan gå fra formidling til forskning til handling.
I forbindelse med årets pride avdukes en minnebenk for Bernhard utenfor Bakkeløkka ungdomsskole på Nesodden, for å signalisere at dette er et trygt sted for skeive elever. For Nesodden og de andre Follo-kommunene leter nå etter muligheter for å følge opp forskningsfunnene mine om hvordan man kan skape bedre skeive liv på bygda med kommunikasjon.
Det handler om kunnskap vi trenger i samfunnet vårt nå. Kommunene trenger skeiv forskning. Nå. Og kommunene er ikke alene.
Masteroppgavene jeg nevnte innledningsvis fullføres også i år. Dette er oppgaver som er brennaktuelle lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Hjelp dem til å finne sine doktorgradsmillioner, Christen Krogh og andre ledere ved forskningsinstitusjoner. Gi dem millioner selv, og fortsett å heie dem frem også utenom pride og parader.
Enn så lenge; Happy Pride! Vi sees i paraden!
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Ny læringsteknologi kan bidra til økt læringsutbytte
Hvor er oljepengene når vi trenger dem?
Student ble utestengt i ett år for fusk. Nå har hun tapt to rettssaker
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
Mest lest
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Takk og farvel, masteroppgaven
I Kjerkol-sakens kjølvann
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?