«Endelig fant jeg min plass i skolesystemet. Her føler jeg meg ikke annerledes»

Sola/Sandnes/Stavanger (Khrono): — E du kjendis?!

Det fnises på ungpikevis da et brunt og et blått blikk settes i den høyreiste mørke mannen som er på vei inn i restauranten. Han har byens kuleste solbriller, går alltid med hatt og et øvrig antrekk og stil som sier at han godt kunne kommet rett fra catwalken i et motehus et sted.

Den ellers så utadvendte Alexander Skadberg (28), stort sett smilende og som regel med en kjapp replikk på lur, blir satt ut et øyeblikk. Litt beklemt over spørsmålet fra de to.

— Næh, æ e ikke kjendis.

Han skal møte Khrono til intervju.

Temaet er ikke deltakelsen hans i realityprogrammene 71 grader nord og Den siste viking, eller hans egen teateroppsetning Mannen i speilet.

Vi skal ikke snakke mye om de prisbelønte foredragsseriene hans om psykisk helse eller hans usedvanlig utfordrende oppvekst som annerledes, adoptert og med ADHD – rus, overgrep og alt det andre som fulgte med.

Denne gangen skal det handle mest om noe han ikke fikk til: skolegang og utdanning.

Alexander fullførte aldri videregående.

Han er skoletaperen som verken har hatt en uttalt drøm eller håp om å ta noen slags form for høyere utdanning.

Universitet og høgskole, teoretisk og akademisk utdanning, har vært helt fjernt.

«Klarer meg fint uten»

— Jeg har aldri vært noe skolelys. For meg har dette alltid vært et prinsipp: Jeg klarer meg fint uten utdanning. Selv om mange har sagt at jeg burde, så har jeg snakket det bort. Jeg snakker alltid bort ting jeg føler meg ukomfortabel med, sier han.

Han har en liten gullrekke med påbegynte videregående utdanninger bak seg i den brokete karrieren sin som «drop out».

Med fare for å plassere han i ytterligere en bås, og uten å være ekspert, er kanskje utenlandsadopterte Alexander Skadberg det som innenfor flere fagfelt nå karakteriseres som en blanding av løvetann- og orkidèbarn; en sjelden, robust, men også skjør plante – med stort potensial gitt de rette omgivelsene rundt seg.

Hadde historien om livet hans så langt blitt levert inn til et forlag som manus til en roman ville den antakeligvis ikke blitt antatt. Historien er for usannsynlig og for drøy. På godt og vondt.

Har kun lest én bok

La oss begynne med begynnelsen:

Han er født i Colombias tredje største by Cali. Det eneste han vet om den biologiske moren sin er at hun var prostituert og ikke kunne ta seg av ham. Han ble plassert på barnehjem.

Da han var 22 måneder kom en lektor og en lærer i sykepleie fra Norge for å hente ham hjem, til en oppvekst i en ressurssterk familie langt nord.

Først hjem til blokkleiligheten, siden rekkehuset i Bodø. Den colombianske og fire år eldre adoptivbroren hans Gaute, bodde der allerede, og sammen ble de kjernefamilien på fire som mor og far hadde ønsket seg.

De første årene hans i Norge var gode og trygge.

I første klasse på skolen fikk han diagnosen ADHD og ble medisinert for den – helt til han ble 19 og selv sluttet å ta medisinene.

Han måtte «bli venn med» diagnosen, som han sier.

Alexander ble aldri helt venn med skolen, men han trivdes der – i hvert fall i kunst og håndverk- og gymtimene. Men også norsktimene var bra, selv om han hadde store lese- og skrivevansker.

Det var ikke mye flerkulturelt mangfold over barneskolen hans med 300 elever i Bodø. Han og broren skilte seg ut fra dag én, «født i en nugattiboks», fikk de høre.

Dagens foredragsholder Skadberg snakket ikke i skolesammenheng før det hadde gått 13 år. Han ble mobbet fordi han ikke ville lese høyt i timen, fordi han stammet og ikke klarte å snakke sammenhengende.

— Jeg har lest én eneste bok i hele mitt liv, og det er Veien til førerkortet. Jeg ga meg faen på at jeg skulle ha lappen, og den fikk jeg, forteller han i dag.

Erstatning etter overgrep

Etter hvert som han vokste til, skjønte han også at ikke alt var som det skulle være i den ressurssterke familien med den perfekte ytre fasaden.

Faren hadde store alkoholproblemer, storebroren ble tidlig en del av det kriminelle rusmiljøet i Bodø og etter en stund fulgte lillebror Alexander etter.

Som 13-åring var han en del av det samme miljøet og det gikk raskt feil vei.

Storebroren solgte sex på jernbanestasjonen, både han og broren ble misbrukt av voksne menn i en pedofiliring i byen. Moren deres anmeldte overgrepene allerede i 2006, men det skulle gå fem år før saken kom for retten. Fem år med store påkjenninger for de to brødrene.

Det ble en stor mediesak da flere av mennene ble dømt i 2011. Alexander og broren hans var vitner i rettssakene og overgriperne fikk fengselsstraff . Han ble også tilkjent en liten erstatning.

framsnakker fagskoler

Det er mange akademikere som er renholdere i Norge

Underveis hadde skolen gått ad undas. Nedoverbakkene var bratte og kaoset stort.

Klok mamma og ungdomshjem

Men en klok mamma ba til slutt om hjelp fra barnevernet, og Alexander måtte flytte på ungdomshjem som 14-åring.

— Jeg var skikkelig forbanna og sint på henne i fire år da. Men i dag takker jeg henne. Hadde ikke mamma satt seg selv til side og gjort dette for meg, hadde jeg ikke sittet her i dag. Jeg er forferdelig glad for det hun gjorde, sier han.

Skadberg har også bare gode ting å si om barnevernet, som han selv ringte for å varsle om problemer i familien allerede som 11-åring – dog uten å bli hørt.

— Uten barnevernet hadde Norge sett helt jævlig ut, uttalte han i et intervju med Fontene i 2021.

Storebroren hans hadde fylt 18 den gangen det ble aktuelt med ungdomshjem, så han kunne bestemme selv. Gaute takket nei til hjelp. I dag lever han et liv som prostituert i det tøffe rusmiljøet i Oslo.

De to møtes ikke så ofte.

— Men når vi møtes er det som før: En god klem, sang og dype samtaler om livet. Han er fortsatt storebror og verdens kuleste, bare på et litt «skråere» vis. Jeg er veldig glad i ham.

Alexander skulle i utgangspunktet være på ungdomshjemmet i noen måneder. Men det ble til tre og et halvt år – på Yttrabekken i Mo i Rana. Han ble rusfri, fikk folk rundt seg som trodde på han og ville ham vel.

Kanskje noen av de mest formende årene i livet hadde han der. Han gjorde ferdig 9. og 10. klasse, og han begynte på videregående der.

«Dritdårlige» karakterer og 180 dager fravær

Han har bestandig tenkt at han skulle «bli noe». Ambulansefag var den store drømmen etter ungdomsskolen. Men der var snittet fem for å komme inn – så det var bare å glemme.

Etter en test på nett viste resultatene at kokkefaget kunne passe den unge Skadberg, det kom på første plass, så kom helse- og sosialfag og «maskin og mek.». Det ble til at han valgte restaurant og matfag ved Polarsirkelen videregående.

— Jeg trivdes der, men fikk dritdårlige karakterer. Og jeg hadde 180 fraværsdager det første året, forteller han.

— Kanskje du ikke trivdes så godt der likevel, da, med så stort fravær?

— Problemet med videregående var at ingen bestemte over meg. Jeg bestemte sjøl. Jeg bodde alene i en leilighet med kattene mine, Cindy og Zadie, og styrte på. Og når jeg startet på videregående var det ingen assistent der? Og det manglet en IOP.

— IOP?

— Individuell opplæringsplan. Den planen hadde fulgt meg hele skoletiden fram til da, med tett oppfølging av assistenter i hvert eneste fag. Men på videregående var det ingen plan og ingen assistenter. Jeg møtte opp på skolen hver dag, men jeg satt helst i kantina og så på YouTube. Ble veldig godt kjent med kantinedamene, ler han.

Sluttet to uker før eksamen

Likevel valgte han å ta andre året også.

— Hvis jeg klarte å gjennomføre det, så var det en lærlingplass på Hurtigruten i andre enden som ventet på meg. Men to uker før eksamen, klarte jeg ikke mer. Jeg måtte slutte.

— To uker igjen bare?! Var det så smart?

— Nei, absolutt ikke. Men jeg klarte det bare ikke. Dette var når rettssaken om overgrepene var på trappene, faren min lå syk hjemme med kreft og alt var slitsomt og kaos.

Den dagen han bestemte seg for å droppe ut, kjørte han på polet og kjøpte en flaske vin til læreren sin, og prøvde å forklare at han ikke klarte å lage mat på kommando nå.

— Læreren min visste hva jeg sto i. Og han sa at hvis jeg bare prøvde litt til, så kunne jeg få en toer og bestått – og dermed begynne som lærling snart. Men jeg kunne ikke, fiksa det ikke. Og den avgjørelsen har vært en samtale jeg har hatt med meg selv mange ganger i årene etterpå, sier Alexander.

Etter dette søkte han helse- og sosialfag og danselinje på folkehøyskole. Han kom inn begge steder. Han hadde alltid hatt anlegg for estetiske fag, musikk og gym.

— Jeg kunne spille piano uten noter, jeg var god i gym, men alt det andre på ungdomsskolen fikk jeg to eller null på.

Løvetannen kjempet seg opp igjen.

Så tredje året på videregående hoppet han dermed over på helse- og sosialfag - i Mosjøen. Han begynte på skolen en uke etter alle de andre, fordi han ødela ryggen da han krasjet inn i en fjellvegg i 150 kilometer i timen. Heller ikke så smart.

— Men utover den uka på sykehus hadde jeg kun en times fravær det året, forteller han.

Han hadde blitt 18 og lært av feilene fra matfag, tok tidlig kontakt med «Brua», et prosjekt knyttet til Kippermoen videregående i Mosjøen, som hjalp ungdom som hadde falt utenfor. «Alle skal ha en mulighet til å lykkes hos oss», var visjonen. I tillegg var han eldst i klassen blant bare 16-åringer – det hjalp også.

— Jeg hadde ikke lyst til å mislykkes en gang til, så jeg ba folkene på Brua om å hjelpe meg. Og det gjorde de! I tillegg hadde jeg lærere rundt meg som hadde trua, sier han.

100.000 på hudpleie

Han fullførte heller ikke helse- og sosialutdanningen utover de to år første årene.

Bergen ble neste stopp – og en privat hudpleieskole. Det kosta 100.000 kroner i skolepenger og mamma tok av familiens sparepenger for at han skulle kunne prøve en ny karrierevei.

— Men der slutta jeg etter to uker, det ble for intenst å skulle ta to år på ett år, og ikke fikk jeg tilbake skolepengene heller, husker han. Det tok en stund før han turte å fortelle det til moren sin.

Så prøvde han NKI og ambulansefag. Det gikk heller ikke. Og dermed var kvoten hans for høyere utdanning brukt opp.

Men selv om de gjentatte forsøkene på «å bli noe» gjennom flere mulige yrkesutdanninger, stadig mislyktes en periode, så kom det likevel noe godt ut av det.

Snudde opp ned på alt

I 2012 fikk han nemlig en oppgave på helse- og sosialfaglinjen: «Lag en presentasjon og fortell hvem er du, og hvordan du har blitt deg».

Da skjedde det noe med han, som etter hvert skulle snu opp ned på alt.

— Oppgaven traff meg, og jeg tenkte endelig! Jeg ble skikkelig gira. Nå skulle jeg fortelle alt! Hele sannheten om meg og livet mitt. Vi hadde 14 dager på å lage presentasjonen. Jeg gjorde den ferdig på fire timer, og det var bare så vidt jeg fikk lov til å levere den så raskt, husker han.

Han la ingenting imellom, fortalte den rå og usminkede historien fra han ble hentet på barnehjemmet i Colombia om mobbing, overgrep, rus, kriminalitet og til han sto der han gjorde 16 år senere.

Og historien gjorde inntrykk.

— Jeg fikk 5 pluss på den, og har hele tiden siden lurt på hvorfor jeg ikke fikk en sekser, sier han – fortsatt indignert.

Men presentasjonen endret livet hans.

— Der og da skjønte jeg at det var dette som var «min greie». Jeg skulle reise rundt og fortelle om livet som adoptert, om det å være annerledes, om livet med ADHD, med rus, om overgrep, misbruk og mobbing og hva det gjør med en. Om barn og barnevernet. Om viktigheten for barn å bli sett, å snakke om følelser og de viktige tingene. Om psykisk helse, rett og slett, og barn. Morgendagens helter, som jeg kaller dem, sier han.

Fra problembarn til problemløser

Han begynte i det små å holde foredrag, gikk fra å være problembarn til å bli problemløser, slik han beskriver det på hjemmesiden Alexanders Metode.

Det er fortsatt den aller første presentasjonen hans som den dag i dag ligger i bunnen når han på 10. året står på scener landet rundt og foredrar på store konferanser, til organisasjoner, kommuner, skoler, institusjoner, bedrifter om nettopp psykisk helse, barn og unge.

Han ble ikke bare «noe». Han ble også «noen» - for mange.

Han har fått Terje Nilsens minnepris for foredragene sine. I 2019 ble han offisielt utnevnt til Bodø-ambassadør, og er nordlending på sin hals.

Når det ikke er pandemi har han over 150 reisedøgn i året. Han når ut til rundt 10 millioner på Facebook og er hyppig til stede i nesten alle sosiale medier, med humor og alvor. Om

— Du står på scener og du får applaus. Du har satt opp din egen teaterforestilling Mannen i speilet der budskapet er at «du er bra nok». Er ikke dette nettopp «bra nok»?

— Britt, som var en av mine aller nærmeste voksne på ungdomshjemmet, har alltid sagt at jeg skulle bli advokat. Og jeg ble barnas advokat – på frivillig basis – og på min egen plattform forteller jeg om mitt eget liv. Det gir meg mye, og jeg føler jeg får gitt noe tilbake, sier han.

Et eget gir

Men det kan synes som han alltid vil mer, ADHD-giret er ofte på: For han har sittet i styret i Landsforeningen for barnevernsbarn, han er talsperson for organisasjonen Voksne for barn og nå er han sannelig nestleder i fagforbundet SAFE i Rogaland.

Etter at han flyttet til Stavanger for sju år siden, så tok han også jobb på en akuttinstitusjon i barnevernet, der jobber han fortsatt – innimellom alt det andre, noen helger og netter, selv om han har sagt opp den faste delen av jobben til fordel for foredragene og jobb i Nordsjøen.

For i oljebyen Stavanger fant han altså «oljå». Det var «something complete different». Det var den som førte ham tilbake til skolebenken.

Han er i gang med det som nå kalles «høyere yrkesfaglig utdanning», regjeringens satsing på livslang læring, kortere yrkesrettede utdanninger, kompetanseheving og yrkesrelevans, som det heter i departementet.

Da Høyres Henrik Asheim inntok Kunnskapsdepartementet som forsknings- og høyere utdanningsminister for to år siden, hadde han også med seg fagskolene og kompetansereformen i porteføljen – og de ble løftet fra videregående til høyere utdanning-nivå.

Noen hadde trua

Men hva fikk Alexander Skadberg til å fravike prinsippet om å ikke gå gjennom livet uten utdanning likevel? Det var sannsynligvis ikke Henrik Asheim?

— Nei, han heter Olav Austestad og var en av lederne mine på Johan Sverdrup-plattformen i Nordsjøen. Han oppfordret og oppmuntret meg til å ta utdanning i renhold- og serviceyrket, fagbrev rett og slett. Jeg opplevde å møte en som hadde trua på meg. Det har ikke skjedd så ofte.

— Mitt inntrykk er at det har skjedd ganske så ofte at du har møtt folk som har trua på deg?

— Det har kanskje skjedd ofte, men jeg har nok ikke vært mottakelig og ikke tatt det nok innover meg de gangene det har skjedd. Nå gjør jeg det endelig. Så jeg grep sjansen og muligheten. Og jeg har en fantastisk lærer, Knut Georg, som virkelig kan formidle, og det går med liv og lyst.

— Endelig fant jeg min plass i skolesystemet. Her føler jeg meg ikke annerledes, smiler Alexander.

— Da vi besøkte Heliporten på Sola, så vi ingen som lignet på deg. Mennene som gikk av helikopteret og de som satt på gaten klare til å dra ut til plattformen var verken så melaninrike eller så unge som deg?

— Når jeg er offshore så føler jeg at jeg er en del av crewet – at jeg blir akseptert akkurat som den jeg er. Jeg reiser ut i arbeidstøy og hjem i arbeidstøy, jeg har Equinor-logoen på brystet – jeg er som alle de andre.

Aller nederst?

— Du tar nå den lavest mulige høyere yrkesfaglige utdanningen, i et av de sannsynligvis minst verdsatte yrkene vi har – renhold – jobbene som ingen andre vil ha?

— Ja, jeg vet. Men jeg tar denne jobben og skolen veldig seriøst. Jeg er blitt eldre. Med min bakgrunn og historie så vil det å få et fagbrev i hånda være som en månelanding, og et bevis på at jeg kan noe, kan et fag. Og det er et viktig fag også, sier han.

— Jeg føler en voldsom yrkesstolthet over det jeg gjør ute på riggen. Noen kaller seg helst servicemedarbeider, det høres litt finere ut. Jeg kaller meg renholder, og det er enda lavere enn å sitte i «kassa på Kiwi». Men jeg er stolt over det, sier han forteller at han føler at denne yrkesgruppe er respektert offshore.

— Det handler ikke bare om vasking. Vi står for velferden om bord. Hver lørdag pakker vi poser med lørdagsgodteri til alle for eksempel, og ikke én pose blir stående igjen. Alle henter godteriposen sin. Det er som en hyggelig barnehage noen ganger, og vi er alle sammen, jobber sammen, bor der og er et stort og fint fellesskap.

— Så du kommer ikke til å hoppe av noen uker før eksamen denne gangen?

— Nei. Jeg har kjøpt pensum, «bibelen» som de kaller den, jeg forholder meg til modul for modul og har ikke tenkt å finne ut hvor mye jeg faktisk må lese. Jeg legger press på meg selv nå med å fortelle om det. Jeg sa for første gang høyt på TV2 i 2016 at jeg skulle sette opp et teaterstykke, og sju måneder senere hadde jeg gjort det. Jeg tror på dette.

Alexander har også holdt foredrag om psykisk helse på jobben offshore, der publikum i hovedsak er voksne hvite menn som pusher både 40, 50 og 60.

— Det var fint. Det var sterkt. Jeg så at flere syntes det var vondt. Men en kom bort til meg etterpå og sa «Dette var bra». Da ble jeg glad. Jeg vet at mange som jobber i Nordsjøen sliter både med psykisk helse og med alkohol og rus. To uker på jobb er opptørking for noen, for andre er det fri hjemmefra fra vanskelige familieforhold. Så kan det fort bli fire krevende uker på land når stillheten kommer, og kollegene er spredt landet rundt.

— Jeg er glad for at jeg har foredragsturneene mine og jobben i barnevernet nå jeg er på land, sier han.

En smell med styggen på ryggen

— For du liker heller ikke stillheten? Da må kan hende løvetannbarnet vike for «orkidébarnet»?

— Jeg gikk på en forferdelig smell når pandemien og nedstengingen kom, og alt ble stille. Jeg var fullstendig uforberedt. Avbestillinger og avlysninger av foredragene mine bare rauset inn, scenene stengte, ingen klappet, alt ble mørkt. Jeg fiksa det overhodet ikke, sier han.

Han måtte ta opp forbrukslån for å ha nok å leve av. Han måtte gjennom en større operasjon i hoftene – og det hjalp heller ikke at et lengre kjæresteforhold tok slutt.

«Stillheten gjorde at tankene begynte å grave opp gamle minner, lukter og lyder. Uroen vekket meg om natten, «styggen på ryggen» kom bare nærmere og nærmere, så nært at jeg en natt våknet av at den skremte meg. Styggen på ryggen ble på mange måter den jeg snakket mest med, bare for å finne ut at jeg ikke var best. Jeg var på vei til å bli den jeg ikke ønsket å være. Jeg ble lutrygget, mistet språket og meg selv. Følelsene tok overhånd. Jeg møtte veggen», skriver han i et brev til seg selv som han har delt i sosiale medier.

Men han kjempet seg opp og fram igjen, og i fjor høst sto turneene og konferansene kø igjen.

— Livet og renholdsjobben i «oljå» er en helt annen verden enn den du er en del av - og ikke minst har vært en del av - på land?

— Det er en helt annen verden. Og jeg kjenner at det betyr mye for meg. Dette handler ikke bare om å ta fagbrevet i renhold, men det er en form for identitet som har truffet meg. Og Nordsjøen er spesiell, veldig spesiell. Men når jeg setter meg inn i helikopteret og blir flydd ut til plattformen så føler jeg meg som en «supermann» når jeg kommer ut dit, og ikke minst: Jeg føler at jeg er til nytte, og ikke til bry, sier han.

— Jeg trenger disse pausene fra alt i det andre livet mitt. Det er et «Lykkeland» for meg, dette.