Stølen: — Nei, det er ingen uforklarlige forskjeller

Svein Stølen er rektor på Universitetet i Oslo (UiO). Sammen med alle andre institusjoner i kunnskapssektoren har UiO med Stølen i spissen kommet med innspill, både til ny universitets- og høgskolelov, og ikke minst innspill til ny styringspolitikk.

I forbindelse med arbeidet med ny styringspolitikk for universiteter og høgskoler har en gammel debatt blusset opp igjen. Er det urettferdigheter i dagens finansieringssystemer som forfordeler penger til de gamle universitetene framfor de nye universitetene og høgskolene, eller er systemet mer rettferdig enn det kanskje de «nye» vil ha det til.

— Finner ingen «sort boks»

UiO-rektor Stølen er ikke i tvil, dagens system er forklarlig. Men også han ønsker seg endringer. Det skal vi komme tilbake til. Først om dagens system.

— Vi finner ingen sort boks, eller store urettferdigheter, men vi kan slå fast at institusjonenes strategiske handlingsrom er satt under press de siste årene.

Slik heter det i sammendraget i et notat rektor Stølen har fått utarbeidet.

Stølens tallknusere har sett på bevilgningene for 2019 til 20 institusjoner. Til sammen handler det om en fordeling av 35,3 milliarder kroner. To tredjedeler av summen kommer som en basisbevilgning, en tredjedel gjennom det som kalles resultatbevilgning, altså målt etter hva institusjonene leverer og presterer innen utdanning og forskning.

Kort fortalt mener de å kunne bevise at et sted mellom 1 og 6 prosent av bevilgningen er såkalt uforklarlig. Resten er godt forklart.

• Les også: Nifu-rapport fra 2019: Resultatbasert finansiering av høyere utdanning driver opp studenttallet

— Utdanning er prioritert

Stølen legger fram notatet foran oss, og starter opp:

— Det vi ser på her er ett år. Det er veldig forklarlig hva basiskomponenten er bygd opp av. Den baserer seg blant annet på studieplasser. Og der er det jo en forskjell, det er ulike antall studieplasser på universiteter og høgskoler, grunnet regionale forskjeller og institusjonenes profil. Og så er rekrutteringsstillinger en annen del av grunnlaget. Det er noen institusjoner her som er forskningsintensive, og så er det noen som er mindre forskningsintensive og mer utdanningsintensive, så her finner vi også forskjeller.

Stølen legger til at også på bygg er det forskjeller. Noen eier og noen leier. De som ikke eier ble kompensert for kostnadene. Dette er elementene Stølen trekker fram ligger til grunn for basisbevilgningene til institusjonene.

— Så kommer vi til resultatdelen. Der ser vi at utdanningsdelen har en åpen ramme, altså at alle får betalt etter hvor mye de leverer, mens forskningsdelen har en lukket ramme. Det siste vil si at uttellingen den enkelte får blir beregnet ikke bare på grunnlag av hva du selv produserer, men hvor bra det er i forhold til de andre som slåss om penger fra samme pott, forteller Stølen, og legger til:

— For UiO, som historisk sett alltid har hatt høy publiseringsrate, har systemet resultert i en reduksjon i bevilgningene. Systemet fungerer utjevnende til fordel for de som hadde lav produksjon i utgangspunktet, og premierer ikke så mye de som startet på et høyt nivå, men likevel har forbedret seg.

Gammel debatt har fått ny fart

Debatten om arbeidslivsrelevans, finansiering og styring av landets høyere utdanningsinstiusjoner har skutt ny fart. Nylig beskrev førsteamanuensis Arve Hjelseth ved NTNU, dagens debatt slik i et innlegg i Khrono:

«Det blir mer og mer klart at striden om «arbeidslivsrelevans» er en interessekamp, hvor de nye universitetene og wannabe-universitetene mener de kan få bedret sine rammebetingelser på bekostning av de tradisjonelle breddeuniversitetene.»

Mangeårig høgskole- og universitetsrektor Petter Aasen ga ham langt på vei rett.

— Og ord som omfordeling skaper ikke stor begeistring, heller ikke i vår sektor, sa Aasen til Khrono i et intervju i starten av juni.

Aasen trakk også fram:

— Det finnes en historisk del i finansieringssystemet som ikke er dekomponert. Jeg ser at leder av Universitets- og høgskolerådet kaller dette en myte, men en rekke av hans medlemsinstitusjoner, deriblant vi, mener at det er dokumentert at dette ikke er en myte. Ekspertutvalget sa at man med viten og vilje hadde valgt bort å dekomponere systemet, sa Aasen og la til:

— Det er uforklarlige forskjeller i finansieringen av institusjonene, forskjeller som ikke åpenbart er knyttet til ulike oppgaver. Det vi ønsker er at systemet skal være åpent og transparent. Forskjellsbehandling bør være resultat av oppgavefordeling og åpen politisk prioritering. Det er avgjørende når vi blir målt og belønnet på de samme prestasjonene, sa Aasen.

— Det er jo ikke helt sikkert at det er hensiktssvarende å fortsette å gjøre ting framover akkurat slik som vi har gjort det før, la han til.

Les hele intervjuet: «Det er uforklarlige forskjeller i finansieringen av institusjonene»

Vil ha enda større basis og mer kvalitet

Stølen på sin side mener både at dagens system og modell er transparent og forklarbart.

Han mener også tallene viser at det er ikke de gamle breddeuniversitetene som har tjent på de siste års omlegginger. Det har de nye universitetene gjort.

— De siste 12 årene har de økt i bevilgninger med 40 prosent. UiO har bare hatt en vekst på 5 prosent til sammenligning, understreker Stølen.

Stølen og UiO skriver i sitt innspill til det nye styringssystemet at en stor basiskomponent i finansieringssystemet bør beholdes, fordi det gir et godt utgangspunkt for styring for mangfold.

«Hvis man gradvis øker andelen av basis som konkurranseutsettes, kan oppmerksomheten forskyves til mer kortsiktige mål, og det langsiktige samfunnsoppdraget kan svekkes», heter det i UiOs høringsuttalelse.

Stølen trekker fram at finansieringssystemet ble evaluert i 2015, og en av de tingene man da poengterte var at forholdet mellom basis og resultatdel synes å være fornuftig. Og han etterlyser et system som i større grad premierer kvalitet.

— Vårt overordnede mål er å holde og videreutvikle posisjonen blant de fremste forskningsintensive universitetene internasjonalt. UiO er Norges fremste universitet og høyt rangert blant universitetene i Europa, trekker Stølen fram.

Han belegger dette med at UiO produserer en tredjedel av landets doktorgrader og har omlag halvparten av landets sentre for fremragende forskning og landets prestisjetildelinger fra Det europeiske forskningsrådet (ERC).

Åpner opp for utviklingsavtaler

Universitetet i Oslo var blant de som steilet da forslaget om utviklingsavtaler ble lansert i 2015. I dag er tonen en annen, selv om universitetet fortsatt ikke ønsker eller er klar for at det skal koblet finansiering på disse avtalene.

«Dagens styringssystem har mange gode elementer, men er likevel et stykke unna den optimale styringsmodellen. Som statlige forvaltningsorgan er vi underlagt mål- og resultatstyring, men vil argumentere for å dreie styringsmodellen i retning av en mer formålsorientert styring av sektoren og de ulike institusjonene. Utviklingsavtalene har et uforløst potensiale i så måte», heter det i UiO sitt innspill til styringspolitikken.

Overfor Khrono beskriver Stølen understreker at han tror utviklingsavtalene kan være med å sikre et mangfold i sektoren.

— Utviklingsavtalene har et potensial til å dyrke fram de ulike universiteter og høgskolers styrker, sier Stølen.

I sin høringsuttalelse har han vurdert økonomiske koblinger på avtalene:

«Det er fordeler og ulemper ved å knytte økonomiske insentiver til slike utviklingsmål. Her har ulike land gjort seg ulike erfaringer. Dersom det skal knyttes økonomiske insentiver til, mener vi det må komme i form av friske penger, og ikke tas fra basiskomponenten. Et alternativ er å omdisponere deler av direktoratenes fragmenterte konkurransemidler til mer formålsrettede utviklingsplaner i institusjonene under rammen av utviklingsavtalene.»

— Vi må han mulighet til å gå på trynet

— Hvordan finansiere enn mer mangfoldig sektor hvis man ikke vil putte penger på de ulike utviklingsavtalene?

— Gjennom en stor basis og forventninger. Som jeg har vært inne på tidligere så holder jeg på at alle institusjonene i dag har et betydelig handlingsrom. Sett i en internasjonal sammenheng har vi i Norge en stor og romslig basisfinansiering. Når vi lager en avtale med departementet så leverer vi på den. Den avtalen vi har nå tar vi seriøst og den leverer vi på, og jeg trenger ikke penger for å bli inspirert til å levere, mener Stølen.

Han beskriver igjen hvordan han ser at man har et tillitsbasert system der Stortinget laget langtidsplan, så kommer regjeringen gjennom departementet og lager en utviklingsavtale sammen med universiteter og høgskoler.

— Putter du penger på kan det lett bli kortsiktige resultatmål i avtalene. Jeg er opptatt av at vi må ha handlingsrom å tørre å gjøre ting som kan tryne. Vi må tørre være modige og ambisiøse. Utviklingsavtalen må fungere som et strategisk verktøy. Det å putte penger på avtalene kan snevre inn avtalens betydning. Vi må være modige og da nytter det ikke med kortsiktig resultatstyring, som vi fort kan ende opp med, mener Stølen.

Les også: Enkel finansieringsmodell og stort mangfold - det er fullt mulig!