Plan S-debatten på vei inn i blindgate

Plan S er et europeisk tiltak for å sikre full tilgjengelighet for forskningspublikasjoner fra 2020. Det er omtrent 20 år siden det globale forskerfellesskapet ble enige om at man måtte gjøre noe for å bruke de nye mulighetene som internett gir til å spre kunnskap og for å stoppe økende priser på tidsskrifter. Alt for lite er skjedd på de årene. Det er derfor rart at mange forskere ser ut til å mene at arbeidet med åpen tilgang går for fort. Svein Stølen, rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), bruker f.eks. sin siste bloggpost på å forklare hvorfor vi ikke må forhaste oss i overgangen til åpen tilgang. Stølen støtter seg på den ferske rapporten «Veiskille for åpen tilgang til forskningsresultater», skrevet av forskere fra PRIO (Peace Research Institute Oslo) og UiO. Rapporten er en redegjørelse for mulige konsekvenser av Plan S.

Det er bra at man får bred debatt om mulige konsekvenser av den radikale omleggingen av publiseringssystemet som Plan S innebærer, og forfatterne av «Veiskille» har rett i at det er viktige elementer ved Plan S som vi ikke vet noe særlig om ennå. Rapporten legger imidlertid en del diskutable premisser til grunn for sin kritikk, og den bør ikke få styre debatten om Plan S framover.

Det viktigste problemet med «Veiskille» er perspektivet man anlegger. Forfatterne stiller 20 spørsmål om åpen tilgang, men bare ett av dem handler om hvordan Plan S kan påvirke forskningens verdi for samfunnet (s. 33). Her hevder rapporten at man ikke vet om fri tilgang til forskning vil ha positive virkninger. Men rapporten utelater her å diskutere sentrale studier om de fordeler som åpen tilgang til forskning gir, som f.eks. en studie fra 2016 med tittelen “The academic, economic and societal impacts of Open Access: an evidence-based review” forfattert av J. Tennant o.a. publisert i F1000Research. Flere andre studier og nasjonale rapporter (som den britiske Finch-rapporten fra 2014) har også analysert og forklart hva åpen tilgang gjør og kan gjøre for samfunnet, men disse er fraværende i «Veiskille».

Rapporten sier - ganske overraskende - at bedrifter som driver med forskning bør ha råd til selv å betale for artikler (s. 32). Men mye av poenget med arbeidet for åpen tilgang, er jo nettopp at offentlig finansiert forskning allerede er betalt. En bedrift som trenger kunnskap skal ikke betale på nytt for noe som allerede er finansiert av fellesskapet. Rapporten mener videre at for potensielle brukere av forskning som ikke selv er forskere, vil åpen tilgang ha begrenset verdi. Forfatterne mener at abonnementsbetaling på aviser er et større reelt hinder for at brukere utenfor forskning kan tilegne seg forskningsresultater (s. 32). Sett fra perspektivet til næringsliv og samfunnet forøvrig, kan dette virke som en arrogant holdning til ikke-forskeres potensielle bruk av forskningsbasert kunnskap.

Rapporten legger seg på linje med mange andre kritikere i akademia når den snakker om åpen tilgang som et angrep på forskningens frihet (s. 41). Dette er et vanlig, men urimelig standpunkt. Her ligger det en forutsetning om at akademisk frihet innebærer retten til fritt å velge formidlingskanal for resultater av offentlig finansiert forskning også hvis valget innebærer at kunnskapen blir utilgjengelig for de fleste. Man mener, slik andre har hevdet, at det strider mot norsk lov og mot ytringsfriheten å nekte forskere å publisere i lukkede tidsskrifter. Men la oss spørre, hva er det forskere normalt gjør ved publisering i abonnementsbaserte tidsskrifter? Ved tradisjonell akademisk publisering overføres de fleste av rettighetene til forlaget, noe som gir store begrensninger på hva som tillates av spredning og gjenbruk av forskningsresultater. Slik innelåsing av offentlig finansiert kunnskap er en større trussel mot akademisk frihet i ordentlig forstand, enn et krav om åpen publisering, noe som også understrekes i Norges nasjonale retningslinjer for åpen tilgang fra 2016.

Som del av kritikken mot Plan S kommer «Veiskille» med et forsvar for den norske publiseringsindikatoren, og også her er rapporten ganske på linje med kritikk man har hørt fra andre forskere. Rapporten sier at å endre systemet vil få store konsekvenser og «bryte klart med brede etablerte praksiser i norsk forskningspolitikk,...» (s. 45) Rapporten nevner ikke den store danske evalueringen av den norske publiseringsindikatoren fra 2014, og dens kritikk av dagens system. «Veiskille» underkommuniserer også problemene med nivåinndelingen når den spør hvor mange av dagens tidsskrifter som vil utelukkes av Plan S (s. 13). Nesten ingen åpne tidsskrifter er på nivå 2 i det norske publiseringssystemet, og dermed kan man ikke nå publisere både åpent og på nivå 2. Det vet vi alle. Men rapporten går langt i si at publiseringsindikatoren er bra, og Plan S er en dårlig idé fordi den kolliderer med indikatoren. Dette er bakvendt. Problemet er den norske nivåinndelingen, og jeg tror den må fjernes som et skritt på veien til å realisere Plan S.

Det er flere andre problemer med rapporten også. Det hevdes at forfatterbetaling ikke kan dekke kostnadene til tidsskriftene, og man sier at den antydede maksimumsprisen på forfatteravgifter ikke er høy nok til at det vil gå rundt for tidsskriftene (s. 20). Men vi har jo lenge visst at det er mer enn nok penger i det totale publiseringssystemet for å betale, og vi vet at betalingen til forlagene i dag er for høy. Dette har det vært regnet en del på, men rapporten nevner ikke viktige anslag for økonomien i et framtidig vitenskapelige publiseringssystemet. For eksempel nevner man ikke utregningene gjort av Ralf Schimmer og andre forskere ved Max Planck Digital Library i 2015 og publisert i på Scienceopen.com, som hevder at rimelige og bærekraftige forfatteravgifter i et rent åpent scenario er langt under 2000 EUR.

Alt i alt ser det ut til at debatten blant akademikere om Plan S er i ferd med å kjøre seg inn i en blindgate hvor stadig flere forskere føler seg overkjørt og opplever sin akademiske frihet tråkket på. Men vi forskere har hatt 20 år på oss til å gjøre noe med et system som ikke fungerer og som undergraver vitenskapens effektivitet og legitimitet. Da trenger vi politikere og nasjonale forskningsråd i Europa som ser helheten på en bedre måte og som tar noen klare veivalg til beste for forskningen og for samfunnet utenfor akademia.