Nicolaysen tar oppgjør med «griseriet» blant mannlige akademikere

Professor ved Universitetet i Stavanger, kollega og mangeårig venn av professor Nils Rune Langeland, har jobbet 33 år i akademia. Han har også sittet åtte år i styret ved Universitetet i Stavanger og synes hele saken rundt Langelands seksuelle meldinger til ulike kvinner er trist.

Han reagerer også sterkt på at så mange forsvarer meldingene som er sendt. 

— Menn i akademia kan ikke drive med denne typen henvendelser til kvinner, enten de er andres studenter eller andre kvinner. Det undergraver normal virksomhet og tillit, sier Nicolaysen og karakteriserer det som «griseri».

Det gjelder flere enn Langeland

— Jeg er overhode ikke for noen form for gapestokk. Men vi trenger absolutt en debatt om trakassering av kvinner i akademia. Og det gjelder mange flere enn Langland, mener Kvalsvik Nicolaysen.

Han er på ferie utenlands da Khrono snakker med han han på telefon.

Han ønsker ikke å kommentere konkret på det som universitetet han jobber på karakteriserer som en personalsak, men han tar et oppgjør med kolleger i akademia og deres holdninger til kvinner som han mener har forverret seg de siste årene. 

Beklager episodene

— Langeland er en straight og grei kollega, som gjør jobben sin. Men jeg kan ikke annet enn å beklage at disse episodene har oppstått, sier Kvalsvik Nicolaysen til Khrono.

Nicolaysen er glad for at Langeland har beklaget den uønskede oppmerksomheten han har gitt en del kvinner, og håper han ikke får høre om en slik sak igjen. 

Etter en ukes taushet i mediene beklaget Langeland i går, lørdag, de upassende meldingene han hadde sendt til ulike kvinner. Beklagelsen skjedde via en sms til NRK. 

Les også: Langeland beklager

— Å dømme etter Facebook-debatter siste uken, mener mange, også i akademia, at det er greitt å skrive til kvinner på den måten det her har skjedd, så lenge det ikke er egne studenter, sier han og fortsetter:

— For meg er dette en merkelig holdning. For det første ser den bort fra at enhver professor er, eller bør være, integrert i et omfattende institusjonelt nettverk. Ingen kvinne med ambisjoner ser vel bort fra at ved å avvise eller å fornærme en av hennes læreres venner eller faglige kontakter så kan hun skade sin egen karriere, hun kan da heller ikke vite hvilke vurderingsutvalg og så videre, som vedkommende sitter i.

Mer engstelige kvinner i 2017

— For det andre er vi flere som har lagt merke til at mange kvinnelige studenter i 2017 er mye mer engstelige enn det mine kvinnelige medstudenter var da jeg studerte. Flere og flere spør om de tør å skrive det de mener, de søker mer etter ytre støtte. Da må de få støtten til å komme med sine observasjoner og sine analyser, og slike hendelser som dette hjelper ikke til å styrke tilliten til institusjonene våre, mener Nicolaysen.

— Hver tid har jo sine egne undertrykkelsesmekanismer. Samtidig skal en kunne snakke fritt faglig og gi klare råd. Men når dette griseriet kommer opp, og så mange forsvarer det, forstyrrer det jo normale prosesser, også.

Selv om professor Nicolaysen har vært på ferie under den siste ukes debatt, har han likevel deltatt i debatten på sosiale medier. Både på sin egen lukkede facebookprofil med nærmere 3700 kontakter og på den åpne profilen til Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås. 

Sistnevnte postet en kommentar han skrev i Aftenposten i 2012 om konflikten mellom Nils Rune Langeland og professor Rune Slagstad ved Høgskolen i Oslo og Akershus og kritiserte måten høgskolen behandlet saken. 

Les også: Pubertalt og lite professoralt

Eit klakkørapparat

I tråden under innlegget er det mange kommentarer og professor Nicolaysen skriver blant annet:

«Studentar og kollegaer over heile landet får eit heilt feil inntrykk av UiS (Universitetet i Stavanger red.mrk), og like fullt sit eit klakkørapparat av folk eg ikkje har trudd det om, og vekselvis hyllar mannens rett til å ytre sitt begjær og kjeftar på ein motpart som rett nok går vel langt, men kallar all kritikk for “gapestokken”. Kva vil de at ein skal gjere, som leiing og kollega med ein person som ikkje forstår kva ein institusjon er?»

Professor Kristian Gundersen, som blant annet har sittet i styret som ansattrepresentant ved Universitetet i Oslo, skriver blant annet i den samme tråden: 

Gundersen: Slibrig på fritiden

«Langelandsaken anno 2017 er verken en personalsak eller en faglig sak om man skal tro faktabeskrivelsen i pressen. Vel er professoren slibrig, om sitatene er i riktig kontekst, men han er slibrig på fritiden og ikke overfor studenter eller ansatte der han jobber. Om mannen var snekker eller endog kjendiskokk ville ingen bry seg. For ganske mange år siden lot UiO en pedofilidømt professor fortsette i stillingen, han møtte ikke barn på jobben og hans faglige aktiviteter hadde intet med saken å gjøre. Langeland har ikke en gang brutt noen lov. Det denne debatten burde handle om er i hvilken utstrekning litt offentlige personer skal tåle av presse-eksponering av ikke faglige aktiviteter, selv i agurktiden. Altså en presseetisk debatt», skriver Gundersen, og mener at saken er en personlig tragedie. 

Litt lenger ned skriver også Gundersen (bildet): 

«Langeland har da ikke gjort “hva som helst”, tror ikke det er et lovbrudd for eksempel. Jeg tipper på at saken ikke hadde vært en personalsak om Langeland hadde kjørt ned noen i fylla. Men fordi det er kjønnsrelatert behandles det anderledes. Jeg kjenner to saker med Nobelprisvinnere som ble ødelagt av beskyldninger om sexisme, komplekse saker med mange fasetter, det var ikke en gang trakassering det dreide seg om».

Og Gundersen fortsetter:

«Dette med dømmekraft er veldig vanskelig. Om jeg kjører med 2 i promille i 100 km i timen, bør jeg da sies opp som biologiprofessor? Og hvem avgjør? Og hvem avgjør i et opphisset mediebilde der institusjonene kryr av omdømmebyggere?»

Forventer høvisk oppførsel 

Overfor Khrono stiller UiS-professor Nicolaysen spørsmålet om hvor mye kvinner skal måtte finne seg i.

— Det må da være 40-50 år siden det var «lov» å si at kvinner må finne seg i mannens begjær. Hvorfor skal kvinner finne seg i alle slags måter det kan komme til orde på, og ikke bare forvente alminnelig høvisk oppførsel?

— Menn i akademia kan ikke drive med denne typen henvendelser til kvinner, enten de er andres studenter eller andre kvinner. Det undergraver normal virksomhet og tillit. I USA kan en mange steder bare veilede bak glassdører for å unngå uheldige episoder, sier Nicolaysen og legger til:

— Denne typen retorikk skaper mistillit, og kan jo også motsatt i uheldige situasjoner invitere til beskyldninger som ikke er riktige, især dersom nå mange menn mener de bare kan erklære sine hemmelige lyster til hvem som helst på hvilken måte som helst, sier Kvalsvik Nicolaysen til Khrono.

— Dette er ikke «bare retorikk», men skadelig språkbruk som bygger holdninger og skranker vi ikke vil ha.

Pogge-saken og makt i akademia

Khrono, og en rekke andre medier, har skrevet om Langelands meldinger til ulike kvinner denne uka.

Tidligere i vår skrev professor ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo, Silje Bringsrud Fekjær, en kronikk der også hun etterlyste en debatt om makt og maktmisbruk i akademia. Den gang i lys av debatten rundt filosofiprofessor Thomas Pogge.

Pogge er anklaget for å ha utsatt flere av sine studenter for uønsket seksuell oppmerksomhet, og for å ha misbrukt sin posisjon for å få innpass hos yngre kvinner. Den tysk-amerikanske filosofiprofessoren Thomas Pogge er ansatt ved Yale-universitetet i USA. Han er også professor II ved Universitetet i Oslo. 

Les også: Snakk om makt og misbruk av makt i dagens akademia