Snakk om makt og misbruk av makt i dagens akademia

Høstens anklager mot filosofiprofessor Thomas Pogge* har fått norske akademikere til å snakke om seksuell trakassering. Pogge er anklaget for å ha utsatt flere av sine studenter for uønsket seksuell oppmerksomhet, og for å ha misbrukt sin posisjon for å få innpass hos yngre kvinner. Hvor utbredt dette er i akademia i Norge er fortsatt uklart, men enkelthistoriene som har kommet opp viser at dette er alvorlig. Mange av historiene fra akademia handler imidlertid ikke om sex, men om makt.

Makt og hierarki finnes i alle yrker. Akademia har imidlertid noen særtrekk som kan gjøre dette mer problematisk. Det er mange som ønsker seg en fot innenfor. Samtidig er det få jobber, og langt mellom de faste jobbene. Akademiet for yngre forskere publiserte nylig en undersøkelse som viste at bare en av fem har troen på at de med tiden vil få en fast jobb blant unge forskere med midlertidig ansettelse. Glipper en jobb for en sykepleier eller lærer kan de ofte velge mellom ti tilsvarende jobber innen kort tid. Men hvis ph.d.-stipendet du siktet mot går til en annen, kan det bety at du aldri kommer til å jobbe i akademia. Dersom jeg ikke hadde fått den siste jobben jeg søkte på, kunne det gått ti år før det kom en tilsvarende mulighet.

Det formelle hierarkiet fra bachelorstudent til professor gjør makten tydelig og uomtvistelig. Og i akademia er de gamle fortsatt eldst. Mens en 60-åring i andre yrker kan oppfattes som utdatert og på vei ut, kan en 60-årig professor se frem mot minst ti år til på toppen av hierarkiet. En behagelig tanke for oss som planlegger å bli gamle i akademia, men også en faktor som samler makten på toppen.

Makt blir tydelig i relasjonen til studenter. Jeg har sett studenter som har fått så hard tilbakemelding på seminar at de aldri igjen ble sett på universitetet. Jeg har sett veiledere som knapt svarer når studenter og stipendiater ber om innspill. Og jeg har sett mange som foreleser like dårlig hvert år uten å gjøre noe for å forbedre seg. Dette handler også om makt: Studentene har ikke makt nok til å kreve endringer, og den fast ansatte sitter så trygt at han ikke trenger å anstrenge seg for å gjøre en god jobb med undervisningen.

Makt påvirker også relasjonene mellom ansatte i akademia. Jeg har sett komitemedlemmer som klapper kandidaten de skal vurdere faderlig på hodet, eller tar over hele showet på disputasen uten å slippe til doktoranden. Jeg har sett faglig ansatte som oppfatter enhver administrativ ansatt som uvitende og overtallig. Jeg har sett seniorer som insisterer på å være medforfatter på forskningsartikler selv om deres bidrag har vært marginalt.

Enkelthistorier om maktmisbruk forteller ikke hele historien om akademia. Av og til er akademia bedre enn sitt rykte. Nylig startet jeg som ung, kvinnelig nyansatt på en arbeidsplass der nesten alle professorene var godt voksne menn. Her forventet jeg å møte Gutteklubben Grei i praksis: En lukket elite som ville lukke seg som en østers i møtet med en som utfordret den makten de etablerte professorene hadde sittet med i årevis. Men i dette tilfellet opplevde jeg det motsatte: Et åpent og inkluderende fellesskap som hørte på det jeg hadde å si og tok meg med. Historien viser at man heller ikke i akademia bør dømme andre på grunnlag av ytre kjennetegn. At man er voksen mann i autoritetsposisjon kan man ikke klandres for. Spørsmålet er hvordan man oppfører seg når dette mannshegemoniet blir utfordret.

Mange av de som sitter i posisjon i akademia utøver makten med klokskap. De gjør en stor innsats for å løfte fram studenter og mindre etablerte forskere. Vi trenger en balansegang hvor vi anerkjenner innsatsen til de som bruker makten klokt, samtidig som vi tør å diskutere de tilfellene der makten brukes feil.

Som ung student opplevde jeg avstanden til foreleserne som enorm. Å være midlertidig ansatt på universitetet føltes som ikke å være ordentlig ansatt og aldri å bli helt voksen. Redselen for å bli avslørt har fulgt meg hele veien. «Nå skjønner de snart at jeg egentlig ikke er noe flink, at jeg ikke har noe i akademia å gjøre og at jeg bare har lurt dem til å tro at jeg kan noe». Først nå nylig lærte jeg at dette er så utbredt at det har et navn: Bedragersyndromet («impostor syndrome»). Forskning viser at dette er vanlig i akademia. Det er trolig ikke tilfeldig. Bekymringen over ikke å være flink nok vil man ha i flere yrker. Men i akademia kan uroen for ikke å holde mål forsterkes av vissheten om at nåløyet er trangt og at du befinner deg på en usikker plass nederst i et hierarki.

Professoropprykket kom brått, som et magisk sverdslag som vippet meg opp i makthierarkiet. Den største forskjellen er at ordene mine fikk en annen tyngde etter at jeg ble professor. Det er fint å bli lyttet til og tatt på alvor. Det er særlig fint etter så mange år hvor jeg har lurt på om jeg virkelig har det som trengs for å klare meg i akademia. Samtidig er det litt foruroligende. Selv om jeg er professor, er det fremdeles ikke alt jeg sier som er verdt å lytte til. Og når folk endrer sin væremåte ovenfor deg fordi du har rykket oppover i hierarkiet, er det egentlig ikke et godt tegn.

Så hvordan kan vi endre maktforholdene i akademia? Noen prosesser er i gang. Kunnskapsdepartementet har varslet om større vektlegging av undervisningskvalitet gjennom formelle systemer. Debatten om stillingsstruktur kan forhåpentligvis resultere i en større andel faste stillinger og dermed reduserte muligheter for maktmisbruk. Og kanskje viktigst: Vi trenger en debatt om makt og maktmisbruk i akademia, slik Pogge-saken løftet debatten om seksuell trakassering.

De fleste troll sprekker i sola. Jeg synes vi burde fortelle om vår egen usikkerhet i akademia og vår frykt for å bli avslørt. Jeg synes vi burde snakke om veiledere og undervisere som ikke gjør jobben sin og ikke forsøker å bli bedre. Jeg synes komitemedlemmer, passive medforfattere og andre i posisjon som utnytter makten sin bør få en tilbakemelding om at dette ikke er greit. Studenter, kolleger og overordnede må våge å si i fra, også til de som sitter på toppen av hierarkiet.

Når en professor tråkker noen på tærne, kan det merkes godt for den som blir tråkket på. Det gjelder også selv om professoren ikke mente å tråkke på noen, og kanskje ikke engang la merke til at han gjorde det. Maktforhold blir mindre tydelig når man selv er den som sitter i posisjon. Den som tråkker med professoral tyngde, bør trå varsomt.

*Den tysk-amerikanske filosofiprofessoren Thomas Pogge er ansatt ved Yale-universitetet i USA. Han er også professor II ved Universitetet i Oslo. Kilde: Klassekampen

Les også: Pogge fjerna frå styre etter sex-skuldingar

(Innlegget er først publisert i Forskerforum).