Effektivisering kan føre til fremmedgjøring og taushet

En arbeidshverdag preget av byråkratisering og effektivisering, der tellekantene dominerer og studentene blir til besvær. Dette kan bidra til en følelse av fremmedgjøring og at det blir tausere i akademia, skriver dosent Hilde Larsen Damsgaard.

Publisert   Sist oppdatert

Redaktøren i Khrono, Tove Lie, etterlyser klar tale fra ansatte i universitets- og høgskolesystemet. I denne kronikken bruker jeg min «stemme» til å reflektere over forhold som etter min oppfatning kan bidra til en form for fremmedgjøring i akademia.

Da jeg for over 10 år siden ble ansatt i høyskolesystemet, så jeg frem til en jobb som innebar å ivareta et viktig samfunnsoppdrag: Å bidra til kvalifisering av kommende profesjonsutøvere. Jeg forventet et system som prioriterte utdanning, satte kvalitet og lærerrollen i utdanningen på dagsordenen og var opptatt av å legge til rette for gode lærings- og dannelsesprosesser.

Jeg regnet med å møte et system preget av åpne og faglige diskusjoner, nysgjerrighet og kritisk tenkning, også omkring veivalg, dilemmaer og prioriteringer. Jeg trodde det ville være tid til å utvikle ny kunnskap gjennom profesjonsrelevant forskning og utviklingsarbeid.

Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt meg. Jeg har erfart en arbeidshverdag som i økende grad er preget av byråkratisering og effektivisering, av at tellekantene dominerer og av at studentene blir til besvær. Dette kan slik jeg ser det, bidra til en følelse av fremmedgjøring og til at det blir tausere i akademia. I det følgende skal jeg utdype hva jeg mener kan være grunnlaget for at stemmene forstummer.

Gjennom Strukturreformen ble det lagt politiske føringer for hvordan universitets- og høgskolesystemet skal se ut. Sentralt i denne reformen er at større utdanningsinstitusjoner gir økt kvalitet. Men store enheter medfører også, slik jeg ser det, utfordringer. En av dem handler om byråkratisering og større avstand mellom de som har makt til å beslutte, og fagfolk som i praksis får ansvar for å sette beslutningene ut i livet og bidra til god kvalitet i utdanningene. Når denne avstanden øker, kan det få som konsekvens at de som beslutter i liten grad vet om eller er opptatt av konsekvensene av eller utfordringene knyttet til å realisere det som besluttes.

Kanskje er det ikke lenger noe poeng i å diskutere og komme med motforestillinger fordi man erfarer at beslutningene allerede er tatt og handler om noe annet enn faglig god kvalitet.

Hilde Larsen Damsgaard
Dosent, Høgskolen i Sørøst-Norge

Når det blir taust i akademia, trenger ikke det å henge sammen med at vi ikke kan eller vil bruke stemmene våre.

Hilde Larsen Damsgaard
Dosent, Høgskolen i Sørøst-Norge

Min erfaring er at bakkebyråkratene[i], som i denne sammenheng kan betraktes som de som møter studenter i undervisning og veiledning, i liten grad eller kanskje ikke i det hele tatt kan påvirke de rammene som deres ansvar skal forvaltes innenfor [ii]. Dette er velkjent problematikk innenfor velferdsstatens yrker[iii], og nå også i stor grad til å kjenne igjen i en akademisk verden som i økende grad er underlagt ny offentlig styring.

Innenfor slike styringssystemer med mer standardisering og effektivisering kan resultatet bli at faglig god kvalitet må vike og at faglige begrunnelser underordnes eller tilsidesettes. Det kan også bli lite rom for nødvendig tilpasning, for skjønn og for å ta lokale eller individuelle hensyn.

I dette landskapet kan man som faglig ansatt oppleve at det er mindre rom for reell diskusjon om beslutninger, prioriteringer og valg. Kanskje innebærer det at det skapes en opplevelse av at det ikke lenger er plass til de kritiske røstene og de faglige vurderingene. Kanskje er det ikke lenger noe poeng i å diskutere og komme med motforestillinger fordi man erfarer at beslutningene allerede er tatt og handler om noe annet enn faglig god kvalitet.

Dessuten kan det hende at man erfarer at det «lønner seg» å holde eventuell kritikk tilbake. Det gjør det nærliggende å spørre hva slags kultur det er for å komme med motforestillinger hvis man har dem. Hvordan oppfattes de? Møtes de som konstruktive innspill i en diskusjon som hører naturlig hjemme i akademia, eller blir motforestillinger og det å stille spørsmål ved beslutninger og veivalg snarere oppfattet som tegn på at man ikke er foroverlent og innovativ nok eller mangler vilje til å tilpasse seg?

Når det blir taust i akademia, hvis debatten forstummer, kan man ikke se bort fra at det kan handle om at man opplever at det ikke er reelt rom for diskusjonene. Ikke de store, nasjonale og politiske og ikke de institusjonsbaserte. Da kan taushet og opplevelse av fremmedgjøring være nærliggende. Tellekantene kan også bidra til en slik opplevelse.

Kvalitet knyttes i universitets- og høgskolesystemet ofte til det som lett lar seg kvantifisere. Når det gjelder studier, handler det for eksempel om inntakspoeng, karakterfordeling, gjennomførings- og frafallsprosent og studiepoengproduksjon.

Søkelyset rettes først og fremst mot hvor mange studenter og hvor fort; sagt på en annen måte handler det mye om hvor mange studenter «vi får gjennom» til normert tid. Min erfaring er at oppmerksomheten i langt mindre grad rettes mot studentenes studielivskvalitet og betingelser for læring.

Vi får riktignok informasjon om studentenes erfaringer gjennom for eksempel studiebarometeret, men også da er det i form av kvantifiserte elementer. Det kan gjøre at kvalitetsprosesser som er vanskelige å kvantifisere, får dårlige vilkår. I tillegg er det vanskelig å se for seg at den retorikken som brukes i systemet, legger godt til rette for lærings- og dannelsesprosesser som krever tid og vanskelig lar seg måle. Språkbruken heller snarere mot produkt og produksjon enn mot prosess. Det i seg selv kan føre til en opplevelse av fremmedgjøring for fagfolk som er opptatt av et nyansert og mangefasetert kvalitetsbegrep.

Også når det gjelder forskning, er tellingen sentral. Vi teller antall publiseringspoeng for nivå 1 og 2, vi får vite hvor mange poeng vi har i år, hvordan vi ligger an sammenlignet med andre deler av institusjonen og andre institusjoner og hvem som har publisert hvor mye. Det snakkes langt sjeldnere om hva som er publisert, hvilken ny kunnskap som er utviklet og hvordan den kan trekkes inn i utdanningene.

Også her kan det sies å være slik at man er mer opptatt av hvor mye og hvor fort enn hva og hvor godt. Dette kan bidra til at også forskningen forringes. Likevel er det forskningen som danner best grunnlag for egen karriere i systemet. Det er økende fokus på det å ha førstekompetanse og toppkompetanse, helst gjennom kvalifiseringsløpet førsteamanuensis og professor. For mange kan det bety at forskningen prioriteres fordi det i praksis er dette arbeidet som i størst grad verdsettes, anerkjennes, telles og teller.

Og slik kan det å holde mye på med direkte studentrettet arbeid oppfattes som noe som står i veien for egen karriereutvikling. Studentene kan følgelig bli til besvær fordi de krever tid og krefter, og fordi det arbeidet som legges ned i undervisning og veiledning, i liten grad honoreres i systemet. Det «kjempes» om å få mest mulig tid å forske og om å slippe undervisningsbelastning (jfr begrepsparet forskningsfri og undervisningsbyrde som fortsatt er relevant). Bildet er aldri omvendt. Jeg har ennå til gode å høre at noen snakker om å slippe forskningsbelastning og få fri fra forskningen for å kunne undervise og veilede mer.  

Systemet vi er i, taler med to tunger: Det understrekes at studentene er viktige, at utdanningene er det vi «lever av» og at studiekvalitet må prioriteres og er et kollektivt ansvar. Samtidig sendes det et budskap om at det må forskes mer og at enkeltindivider i personalet skal opp og frem. Det siste er et viktig ledd i å nå universitetsambisjonen og bli regnet med i «det gode selskap».

Slik jeg ser det, befinner vi oss i en form for skvis: Vi skal sørge for kvalitet og kvalitativt gode læringsprosesser under rammevilkår som gjør slike prosesser vanskelige. Vi lever i en verden som ikke tar hensyn til at vi har beveget oss fra eliteutdanning til masseutdanning med de konsekvensene det har for studentenes behov for oppfølging. Vi skal vise til gode tall når det gjelder både utdanning og forskning. Og vi skal sørge for at vi samtidig beveger oss opp og frem. Dessuten skal vi delta i internasjonale nettverk og skaffe til veie forskningsmidler, aller helst fra EU. Og alt dette skal gjøres innenfor stramme rammer og i en virksomhet styrt av ledere som er stadig lenger unna vår arbeidshverdag og dens utfordringer.  

Systemet er rikt på muligheter til å ta mye ansvar, men fattig på felles håndtering av dilemmaene knyttet til dette ansvaret. Når det blir taust i akademia, trenger ikke det å henge sammen med at vi ikke kan eller vil bruke stemmene våre. Det kan snarere være en gjenspeiling av å være en del av et stort system der stemmene vanskeligere høres, der tempoet øker, der fagligheten taper terreng og der det ikke er nok rom for akademisk, kritisk tenkning.

Vi kan ikke se bort fra at det kan skape taushet blant mennesker som egentlig har mye på hjertet.

Les også: Når altfor mange i akademia bare holder kjeft

 

[i] Lipsky, M. (1980). Street-level bureaucracy. Dilemmaes of the individuals in public services. New York: Russell Sage Foundation.

[ii] Vike, H. (2004). Velferd uten grenser. Den norske velferdsstaten ved veiskillet. Oslo: Akribe forlag.

[iii] Damsgaard, H., Røsvik, K., & Øvrum, I.T. (2015). Utfordringer i arbeidet – slik erfarne barnehagelærere, lærere og helse- og sosialarbeidere ser det. FoU i praksis, 9(2), 113–131.