Utdanningskvalitet og magiske øyeblikk

Læringsmiljøansvarlig Line Willersrud i Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo mener jeg «setter [mine] egne interesser i forsetet, fremfor å tenke på hvilke konsekvenser dette vil få for studentene» når jeg har latterliggjort en visjon for utdanningen ved UiO.

Det er riktig at jeg vil vår tids managerialisme til livs, fordi jeg mener den ødelegger våre universiteter og kanskje også vårt samfunn.

Jeg har aldri fått så mange positive reaksjoner på noe medieutspill tidligere, så jeg traff nok en nerve både i og utenfor universitetet. Jeg tror ikke «enkeltpersoners evne til å skape overskrifter i nasjonale medier» var det sentrale denne gangen. Mitt utgangspunkt var en ydmyk protokolltilførsel på et styremøte, det var Khrono som leste referatet og fikk snøballen til å rulle.

Det blir derfor helt galt når Willersrud mener jeg bruker UiOs utdanningskvalitet som kanonføde i denne striden. Kan hun ikke tenke seg muligheten av at jeg gikk imot forslaget fordi jeg mente en fremmedgjørende visjon var kontraproduktivt i arbeidet med en bedre utdanning?

Jeg fikk ingen forklaring fra studentene på hvordan denne visjonen skulle hjelpe meg og mine kolleger til å bli bedre lærere. Tvert imot ønsket studentparlamentet at man skulle unngå bruken av betegnelsen «lærer» i utdanningsvisjonen. Dette er merkelig når vi vet hvor viktig møtet mellom lærer og student er for å skape god læring. Jeg lurer også på om parlamentet har vurdert hvordan slike holdninger virker inn på oss som er stolte av å være nettopp «lærere» ved UiO?

Studentpolitikere er i dag mye tettere involvert i ledelsesprosessen enn lærerne (det er ikke lærerne som har villet det slik), og jeg kan forstå at man i en slik posisjon kan forelske seg i de sentrale virkemidlene man selv har vært med på å utvikle slik som en skinnende visjon, enhetlighet, og sterke sentrale maktmidler.

Da den såkalte kvalitetsreformen ble gjennomført, det manglet ikke på «gjennomføringskraft». Reformen ble gjennomført med glans, men den ble mislykket på grunn av innholdet, den var full av gode skrivebordsforslag med sterk støtte fra datidens studentpolitikere.

Willersrud burde tenke over i hvilken utstrekning man kan vedta seg til utdanningskvalitet, og om det er klokt i for stor grad å sentralisere kontrollen med utdanningen ved UiO. Jeg mener for eksempel at mitt eget fakultet kan ha fått for stor innflytelse på innholdet i biologiundervisningen, sammenlignet med den innflytelse vi biologer har. Jeg tror vi kan få en dårligere biologutdanning av det. Ja, jeg skrev dårligere.

Sant å si er jeg skuffet over det jeg mottar som styremedlem ved Universitetet i Oslo når det gjelder utdanningskvalitet. Hvorfor får ikke jeg flere konkrete forslag og gode ideer til endringer? Det blir for overfladisk når Willersrud kommer med det hun kaller sin lange liste: «for lite ledelsesoppmerksomhet og fokus på utdanningsfeltet, for lite oppmerksomhet på fremragende undervisning og utdanning, manglende gjennomføringskraft, og at utviklingen og tiltakene skjer for tilfeldig og fragmentert».  Dette er stort sett metaforer for et krav om sterkere sentral ledelse og kontroll. Er det hennes eneste svar?

Jeg vil heller diskutere spørsmål som: Hva skal til for at undervisningen er god? Hva gjør den dårlig? Er det for få lærere per student?  Hvordan kan vi få mer studentaktiv utdanning med den student/lærerratio vi har? Kan våre lærere for lite? Ansetter vi for smalt slik at sentrale undervisningsfelter går tapt? Blir det bedre undervisning av mer pedagogikkundervisning? Er utdanningen lite faglig oppdatert? Hva er galt med eksamensformene (bortsett fra at de skal være digitale)? Er det for mye overlapp mellom kurs? Stiller vi for få krav til lærerne vi ansetter? Stiller vi for lave krav til studentene eller er de overbelastet? Underviser vi for bredt eller for smalt? Bør vi få en liberal arts bachelorgrad? Er balansen mellom instrumentelle ferdigheter og akademisk dannelse riktig? Er opptakskravene riktige? Hvordan oppnås det flere magiske læringsøyeblikk mellom lærer og student?

Kanskje har Willersrud helt andre konkrete spørsmål hun ville stille eller besvare? Om hun har det tar jeg gjerne en kaffekopp med henne. Om svaret bare er «mer ledelsesoppmerksomhet» tror jeg ikke vi kommer så mye videre på veien mot bedre utdanning.

Les også: 

• Gi meg en skinnende visjon!
• Visjonsdebatt avsporer kvalitetsarbeid