Økt kvalitet eller akademisk turisme

Internasjonalisering og studentutveksling står høyt på den politiske agendaen i høyere utdanning. Forslag om å gjøre utenlandsopphold obligatorisk har vært fremmet fra flere hold, blant annet fra kunnskapsminister Iselin Nybø og viserektor ved UiB, Oddrun Sandal (Khrono 3. sept). Argumentene som brukes for utveksling preget av gode intensjoner, men er i for liten grad kunnskapsbaserte.

Myndighetenes og lærestedenes utvekslingspolitikk er i vesentlig grad basert på en antakelse om at internasjonalisering fører til økt kvalitet. Det fines belegg for en slik sammenheng når det gjelder forskning, men for høyere utdanning er studier som dokumenterer sammenhengen mellom utveksling og kvalitet mangelvare. Studenter som reiser på utveksling kan tilegne seg nye faglige perspektiver, språk- og kulturkunnskap og oppleve mestringsfølelse og personlig vekst. Men utbyttet vil variere med forhold som kvaliteten på lærestedet de reiser til, varigheten på oppholdet, i hvilken grad de omgås lokale studenter og gjør seg kjent med vertslandets kultur. I hvilken grad studentens erfaringer tilbakeføres til norske læresteder er varierende. Om flere skal ut, er det viktig å basere en slik målsetting på systematisert kunnskap om hvilke typer utvekslingsopphold som fungerer godt og er kvalitetsfremmende, både for studenter, norske læresteder og samarbeidspartnere i utlandet.

Bedre karrieremulighet er et annet argument som brukes for å fremme utveksling. Undersøkelser blant arbeidsgivere, både i Norge og i utlandet, viser imidlertid at erfaring fra utlandet tillegges lite vekt sammenlignet med andre forhold, som fagspesialisering, arbeidserfaring og karakterer. Forskning gir i liten grad støtte til en hypotese om høyere jobbsannsynlighet og lønn for kandidater med utenlandsopphold, men det er vist at kandidater med utenlandsopphold oftere har arbeid med internasjonal profil. Med andre ord kan utenlandsopphold lede til jobber som oppfattes som mer interessante, selv om de ikke nødvendigvis gir lønnsbonus. I noen bransjer kan utenlandsopphold være et viktig signal, likevel er det grunn til å være forsiktig med å framheve utenlandsopphold som karrierefremmende per se.

Selv om norske læresteder har en rekke gode samarbeidspartnere i utlandet, kan det være utfordrende å få i stand samarbeidsavtaler med de lærestedene man aller helst vil sende studenter til. Eksempelvis er det vanskelig å få til gode avtaler med de mest attraktive universitetene i Storbritannia. I debatten om utveksling, er det lite refleksjon rundt hvordan man i praksis skal få til en sterk økning i utgående mobilitet, men det er viktig å ta i betraktning at dette har både kvalitetsmessige og ressursmessige utfordringer. Noen må faktisk utføre jobben med å finne gode partnere, og tilrettelegge for opphold som kan innpasses i norske grader.

Videre kan det stilles spørsmål ved om gjensidige nyttebetraktninger og etiske hensyn alltid ivaretas i tilstrekkelig grad, særlig i samarbeid med utviklingsland. En del av utvekslingen skjer ved at store grupper norske studenter reiser til på utdannings- eller praksisopphold til ett og samme sted. Dette er ikke nødvendigvis optimalt verken for studentenes læringsutbytte eller for mottakerinstitusjon. Men lærestedene kan krysse av for at de har sent mange ut.

Nordmenn er et reisende folkeferd, men undersøkelser viser at mange studenter har begrenset interesse for utdanningsrelaterte utenlandsopphold. Det er helt sikkert mulig å øke denne interessen, men det er også noen forhold som tilsier at vekstpotensialet kan være begrenset. For det første er den norske studentpopulasjonen eldre enn i mange andre land; hver fjerde student er 30 år eller eldre. Disse er oftere etablert med familie og boliglån, noe som gjør dem mindre fleksible i forhold til å reise ut. Samtidig det er verd å merke seg at sammenlignet med mange andre land, er utvekslingen fra Norge nokså høy, om lag 15 prosent tar et utvekslingsopphold i utlandet i løpet av studietiden.

Vi lever i en globalisert verden, og det er liten tvil om at studenter og arbeidsliv kan ha nytte av internasjonale perspektiver og interkulturell kompetanse. Men dette kan oppnås på flere måter enn ved utveksling. Internasjonalisering hjemme er et begrep som brukes om tiltak som skal eksponere norske studenter for internasjonale impulser. Det innbefatter blant annet internasjonalisering av pensum, og at internasjonale studenter integreres i norske studentmiljøer. Ut fra et miljøperspektiv kan man stille spørsmål ved hvor hensiktsmessig fysiske reiser er for å få internasjonale impulser. Digitalisering åpner for muligheter til virtuelt baserte samarbeidsformer. Mange læresteder jobber mye med å få til internasjonalisering hjemme, men fokuset på å øke den fysiske utvekslingen synes å være større.

Et annet alternativ til kortere utvekslingsopphold er å ta hele utdanningen i utlandet. Få andre europeiske land kan skilte med like høy andel av studentmassen som tar en hel grad i utlandet som Norge. Dette er en gruppe som ofte blir utelatt i diskusjonene om mobilitet og internasjonalisering. Det er synd, fordi de fleste av helgradsstudentene vender tilbake til Norge, og bringer med seg mer omfattende språk- og kulturkompetanse hjem enn de som reiser ut på mer kortvarige opphold.

Både myndigheter og læresteder er opptatt av at antall studenter som reiser ut på utvekslingsopphold skal økes. Dette fokuset må ses i sammenheng med at det er lettere å måle antall studenter enn å finne gode indikatorer utbytte av utvekslingsopphold. De kvalitetsmessige suksesskriteriene er i mindre grad gjenstand for diskusjon; hva forventes oppnådd gjennom utvekslingsopphold, og hvilke praktiske utfordringer må løses for mål om kvalitetsheving kan nås? Dette bør diskuteres grundig før man går inn for obligatorisk utveksling.​